Hege Storhaug, HRS
Egentlig var det litt spesielt: for tre dager siden, det vil si samme dag som Aftenposten gikk ut på lederplass for å forsvare en av avisens frontfigurer, Knut Olav Åmås, satte jeg punktum i min kommende bok, Rundlurt. Det siste kapitlet handler om den ulykksalige debatten om islam, og hvordan det både manipuleres med faktuelle forhold, og, ikke minst, hvordan hersketeknikkene råder: Å bedrive saklig og nødvendig islamkritikk, utløser som alltid de verste etikettene fra ytre venstre flanke – og fra islamistisk hold. Punktum i boken ble satt etter å ha vist det grufulle forsøket på karaktermord av umistelige Steinar Lem – fra nettopp Dagbladets Marte Michelet sin penn. Og så var hun altså på banen igjen. Knut Olav Åmås hadde i hennes verdensbilde begått det syndefulle denne gangen, det vil si at Åmås i Aftenposten hadde omtalte Bruce Bawers ferske bok Surrender. Appeasing Islam. Sacrificing Freedom. Åmås omtalte boken i edru tilstand, så langt jeg kan bedømme kommentarartikkelen:
”Bruce Bawer (hevder) at norske og andre vestlige eliter i medier og politikk tar for lett på den radikale islamismens overgrep mot liberale frihetsverdier, bedriver selvsensur i frykt for å støte religiøs sensibilitet og gir illiberale krefter både talerstoler og anerkjennelse.
Bawer er en amerikansk kulturkritiker som bor i Oslo. Hans forrige bok om samme tema, While Europe Slept, kom i 2006. Han er en kunnskapsrik forfatter med flere verker bak seg som har vakt internasjonal oppmerksomhet. Her i landet er han underlig lite anmeldt, til tross for at norske eksempler var sterkt til stede i siste bok og dominerer i den nye – ikke minst det han ser som politikeres og mediers økende frykt for å støte religiøse følelser.
Reaksjonære krefter har vunnet fotfeste i muslimske miljøer siden Rushdie ble dødsdømt av det iranske prestestyret. Multikulturalismen har bidratt til denne prosessen ved å hevde at forskjellige grupper må behandles forskjellig, og har slik svekket progressive krefter i islam. Bawer ser dystre følger av utviklingen: Vi opplever press og intimidering, som attentatene etter Rushdies Sataniske vers, de voldelige opptøyene etter Muhammed-karikaturene, og en ny, omfattende, fryktdrevet selvsensur overfor islam i store deler av Vestens kultur- og samfunnsliv.
Bawer har skrevet en engasjerende politisk debattbok,” skriver Åmås.
Men Åmås kritiserer også Bawer. Han mener at Bawer eksempelvis kun har lett etter eksempler som bekrefter hans synspunkt, og han mener at Bawer overser de mange stemmene etter karikaturstriden seilte opp, stemmer som kjemper for ytringsfrihet og mot ”krenkelsestenkningen”. Om Åmås sin kritikk er berettiget, kan jeg ikke bedømme da jeg ikke har fått lest boken. Men uansett fremstår kritikken som balansert.
Nettopp det falt Marte Michelet tungt for brystet. Hun går i strupen på Åmås, som dertil for andre gang, ifølge Michelet, løfter frem arbeidet til den amerikanske forfatteren Bawer, bosatt i Oslo. Michelet er bestyrtet over at Åmås kaller Bawer en ”kunnskapsrik forfatter, og at boken omtales som en ”engasjerende politisk debattbok. For det er den ikke, sier overdommeren Michelet: ”I virkeligheten kan Bawers skriverier best beskrives som frådende rasistiske fantasier.” Vel, hvis Michelet virkelig mener Bawer er en rasist, ja, da kan jeg vel bare vente på en ny kommentarartikkel i denne sjangeren, når Michelet forstår at Bawer – på forespørsel fra meg – har oversatt min bok, Men størst av alt er friheten, til amerikansk?
Aftenpostens ledelse må ha likt dårlig at Michelet kobler Åmås til de såkalte euroarabiske konspirasjonsteoriene. Nå vet ikke jeg hvor dypt slike teorier stikker hos Bawer, men jeg registrerer at Åmås ikke nevner slike teorier i sin omtale. Det gjør derimot lederartikkelen. Under tittelen ”Politisk dysleksi”, forsvarer avisen nødvendigheten av å ta opp sensitive tema knyttet til innvandring og islam, for så å gå i strupen på Bawer! Åmås ”bekjenner seg” ikke til Bawers ”mildt sagt spesielle konspirasjonsteorier”, understrekes det. Dermed ga Aftenposten en delvis indirekte gevinst til Michelet. Et utslag av feighet?
I dag er Bawer – for en sjelden gangs skyld – på banen i en norsk avis, det vil si i Dagbladet. Han forteller om reaksjoner fra lesere på andre kritiske bøker han har skrevet:
Mange hundre homofile har fortalt meg at ”A Place at the Table” endret deres liv og hjalp dem til å komme ut av skapet. Og talløse lesere som vokste opp i fundamentalistiske miljøer, har sagt at ”Stealing Jesus”, hvor jeg kritiserte den konservative protestantismen, var et avgjørende hjelpemiddel i deres søken etter en tro basert på kjærlighet. Begge bøker fikk ros fra venstresidens kritikere.
Men, som Bawer sier, i de to siste bøkene om islam i Europa, skal han skytes ned fordi det nettopp handler om islam, ikke om kristendommen, ikke om kirkas behandling av homofile.
Grunnen til at Michelet avskyr disse to bøkene, er klart. I dem har jeg ikke kritisert homofobi eller kristen fundamentalisme, som er politisk korrekte skyteskiver, men har satt i fokus en trussel mot frihet som i Michelets verden ikke skal kritiseres. Man skal heller se bort fra den systematiske undertrykkelsen av kvinner som er nedsatt i Koranen og utbredt i muslimske miljøer.
Man skal prøve å ikke la seg provosere av at ledende norske muslimer nekter å ta avstand fra at homofile skal henrettes. Nei, hvis man er for opptatt med disse tingene er man simpelthen rasist – fordi når det angår ”dem” skal man ikke tenker på individet, men på gruppen.
”Rasisten” Bawer vedgår glatt at han stemte på Barack Obama. Han vedgår også at han deler den samme begeistringen for Ayaan Hirsi Ali, som jeg gjør: Hun er dagens største frihetshelt. Selv om hun nesten er svart, nærmere bestemt gyldenbrun, i huden.
Bawer mener Michelet er ideologisk fengslet:
Michelet velger å snu seg bort fra den ubehagelige virkeligheten. Hennes artikkel er et perfekt eksempel på et sinn som er så fengslet av en ideologi at det ikke kan forholde seg til en virkelighet som viser at den ideologien er fullstendig feilslått.
Dette ideologiske fengslet kom visstnok klart til uttrykk på litteraturfestivalen på Lillehammer få dager siden. Hans Rustads kommentar på Document.no er verdt å lese. Her kommer det frem at rasisme-, fascisme- og islamofobibeskyldningene haglet fra Marte Michelet og syndikalisten Andreas Malm. Ja, debatten sank ned på et så degenerert nivå at Jon Hustad forlot panelet. Det berettes om at aggresjonsnivå som bekymrer meg. Det er som om noen lengter etter fysiske gateslag. Det synes å ikke finnes noen som helst ydmykhet, verken overfor fakta eller meningsmotstanderes sjeleliv. Jon Hustad kommenterer selv opplevelsen på Document.no:
Deltak aldri i munneleg ordskifte med ekstremvenstre. Dei får kredibititet og du sjølv vert tilskitna. Det eg heile tida sat og tenkte på under debatten, var dette enkle: Kva ville Malm og Michelet ha gjort med meg om dei fekk makta?
Et betimelig råd. Et betimelig spørsmål. Når boka Rundlurt lanseres i august, kan jeg vel forvente å bli Rundjult. Av ytre venstre – og islamistene, som jo alltid står skulder ved skulder. Vi seiler vitterlig inn i en mørk istid.
Les også Bruce Bawers kommentar 1.juni på egen nettside og Hilde Sandviks kommentar i Bergens tidende, Religionskritikkens fobi.