Rita Karlsen, HRS
Dagsavisens artikkel om leder Senaid Kobilica i Islamsk Råd Norge (IRN) sin oppfatning av homoholdningen til barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt (Ap), er interessant på flere måter. Den avdekker at den som besitter ministerposten som har ansvaret for saker som angår familieforhold, likestilling og diskriminering, neppe kan forvente seg særlig støtte fra konservative muslimer, tvert om. Tidligere statsråd på området, Karita Bekkemellem (Ap), ble stadig konfrontert av enkelte muslimer hva gjaldt hennes holdninger for eksempel til homofile og likestilling. Blant annet er hun den eneste topp-politikeren som konsekvent ”får så hatten passer” av Abid Raja i hans bok ”Talsmann” (andre er FrP og Hege Storhaug). Bekkemellem har også måtte tåle mye kritikk for hennes sammenligning av kjønnslemlestelse og hijab, der Raja og co nektet å gripe tak i at kjernen i hennes budskap var at begge praksisene er knyttet til å holde kvinnene nede. ”Mistolkningen” om at kjønnslemleste og hijab var ”overgrep av samme karakter”, var en åpenbar taktikk for å prøve å degradere hennes kunnskaper og troverdighet.
En annen sak som har versert i offentligheten i over to år er IRNs manglende evne til å ta avstand til dødsstraff for homofili. Etter overfallet av et homofilt par på Grønland i Oslo, der den muslimske overfallsmannen hevdet at homofile ikke må vise kjærlighet i en ”muslimsk bydel”, har debatten blusset opp på nytt. IRN tar avstand både fra overgrepet og at Grønland er en muslimsk bydel, sistnevnte antakelig fordi det ville ha medført at Grønland måtte ha etablert andre lover enn resten av landet. Derimot viderefører de den passive rollen i dødsstraffproblematikken. IRN nekter fortsatt å ta avstand fra dødsstraff for homofili, men innrømmer overfor Dagsavisen at dette skyldes interne stridigheter:
– Det er noen i Islamsk Råd som mener at vi ikke bør uttale oss om hendelser utenfor Norges grenser, mens andre synes vi kan og må kunne kommentere saker utenfor Norge. Inntil vi har fått avklart dette internt, vil ikke IRN ta avstand fra dødsstraff for homofili i andre land enn Norge. Det er rett og slett ikke innenfor vårt mandat, sier Kobilica.
Han har imidlertid ingen problemer med å ta avstand fra dødsstraff som praksis, men mener homofili er haram – forbudt.
Dette er et sharia-språk som ikke-muslimer kan ha problemer med å avkode. Sharia-svaret er at de som ”norske muslimer” tar avstand, hvilket henviser til at sharia pålegger muslimer å følge landets lover som de er borger av. Hvis noen tror at denne debatten handler om menneskesyn, menneskerettigheter, verdier eller lignende, så er det en ikke-problemstilling for IRN. Forenkelt sagt skal ikke muslimer tenke selv, de skal følge koranen og de muslimske lærde sine tolkninger. Derfor blir da også majoriteten ”problemet”:
Det er generelt vanskelig for muslimer i Norge å bli akseptert som enkeltindivider hvis de har andre meninger enn majoriteten, sier leder Senaid Kobilica i Islamsk Råd Norge (IRN) til Dagsavisen.
Huitfeldt har hevdet at det er uakseptabelt å ikke ta avstand fra dødsstraff for homofile. IRN sier det er direkte intolerant:
– Statsråd Anniken Huitfeldt har en pakke, og du må være en del av den. Det virker som om vi må mene det hun mener om homofiie, nemlig at det er naturlig. Vi oppfatter det som et offisielt anerkjent syn som alle må slutte seg til. Uten kritisk tilnærming må vi altså følge hva statsråden har som rettesnor, sier Kobilica.
Han mener det er det stikk motsatte av hva et flerkulturelt norsk samfunn bør bygges på.
– Vi tolererer hverandre veldig bra i Norge. Jeg tror at vi også respekterer hverandre i Norge. Men jeg tror vi har problemer med å akseptere hverandre. Islamsk Råd vil aldri ta avstand fra Koranen og islamsk lære, fastslår Kobilica.
Kobilica krever med dette at majoriteten skal akseptere sharia, et muslimsk lovverk som er i klar opposisjon til norske lover spesielt hva gjelder familieanliggende saker og likestilling, for eksempel relatert til arv, skilsmisse og barnefordeling, og holdningen til homofile. Dagens rådende majoritet i Norge vil ikke akseptere sharia over norsk lov, likevel prøver Kobilica å lure tankegangen inn i bakveien ved å henvise til det hva ”et flerkulturelt norsk samfunn bør bygges på”. Det kan kalles snikislamisering. Et såkalt flerkulturelt samfunn bør ikke bygges på religion, det bør gi rom for enhver religion, så lenge religionen utøves innenfor rammen av norske lover. Noe annet vil være å innføre doble standarder for borgerne i dette landet, som nettopp Huitfeldt henviser til:
Likestillingsministeren forstår ikke hvorfor Islamsk Råd går til angrep på henne.
– Jeg pålegger ikke dem å utøve sin religion i samsvar med mine prinsipper. I religiøse spørsmål har de selv myndighet til å bestemme, staten griper ikke inn, sier Anniken Huitfeldt.
Statsråden har ved flere anledninger vært i dialog med IRN. Hun påpeker at dialog ikke handler om å bli enige, men å utveksle meninger.
– Jeg har ansvar for antidiskriminering, da kan jeg ikke la være å si hva jeg mener til Islamsk Råd. Da ville jeg i tilfelle ha forskjellsbehandlet dem og kristne miljøer. Vi må også gi folk beskyttelse på samme grunnlag. Skal kristne homofile ha et vern, og muslimske homofile et annet? I mangfoldsdebatten kan vi ikke operere med dobbel standard, sier Huitfeldt.
Huitfeldts svar er svært presist. For Kobilica forklarer Huitfeldt såkalte intoleranse med at hun ikke godtar at muslimer skal måles etter en annen standard, nemlig den som er nedfelt i sharia. Dette er den utvikling vi har sett i ”fri utfoldelse” i England, der det begynte med såkalte shariaråd (som også er blitt foreslått i Norge, forkledd som muslimske familievernkontor) der flere nå er omdannet til shariadomstoler, altså parallelt religiøse rettssystemer. Mens shariarådene er av rådgivende karakter, er shariadomstolene juridisk bindende. Kanskje Kobilica mener dette er et godt tiltak for et ”flerkulturelt samfunn”, men for individet, i særdeleshet kvinner, er det på full fart inn i en dobbel standard: De muslimske domstolene dømmer først og fremst i saker som omhandler skilsmisse, arv, finansielle tvister i familien, barnebidrag, barnefordeling og hustruvold – altså saker som i dagens Norge hovedsakelig ligger under barne- og likestillingsministeren. Dermed vil Norge per definisjon alltid ha en såkalt intolerant barne- og likestillingsminister, hvis vedkommende følger norsk lov.