Rita Karlsen, HRS
Avisen Utrop har marginalt med lesere, og det er vel også derfor at den i dag utgis som et innlegg i Dagsavisen. I den anledning benytter avisens redaktør, Majoran Vivekananthan, som tydeligvis er tilbake i avisen etter permisjon der han har jobbet med Mangfoldsåret 2008, anledning til å stemple den rødgrønne regjeringen generelt og statsminister Jens Stoltenberg spesielt for nyrasisme. For r-ordet (rasisme) er visstnok blitt så utvannet, at det stadig må finnes på nye varianter som ivaretar r-ordets ide.
Vivekananthan begrunnelse for såkalt nyrasisme er like tynn, som den er ansvarsløs. For hvordan kan Vivekananthan, som absolutt burde kjenne til mangfoldigheten blant ”innvandrere”, dertil selv lønnet av staten for å drifte i innvandrings- og integreringsfeltet, peke ”på de andre” og hefte r-ordet ved dem?
Til Dagsavisen sier Vivekananthan:
– Dette er en type moderne rasisme hvor man kan forskjellsbehandle folk. Tidligere var det biologi og raseteorier som lå til grunn. I moderne tid er det kultur og religion.
Vivekananthan hevder videre at:
(…) regjeringen de siste fire årene ikke har satt i verk et eneste tiltak for at innvandrere skal få beholde sitt språk eller sin kultur. Alt handler om å tilpasse seg det norske samfunnet, ifølge redaktøren. Politikerne velger dessuten å se bort fra tall som tegner et mer riktig bilde av asylsøkere og innvandrere i Norge, for eksempel når det gjelder kriminalitet, mener han.
I tillegg har partiene sluttet å korrigere Frp når partiet kommer med «løse påstander og forvrengte fakta», hevder Vivekananthan.
Nyrasismen er en holdning om at innvandreres kultur og religion er mindreverdig.
– Det er sagt at det verste man kan kalle et menneske, er rasist. Rasisme er et sterkt ord. Jeg kaller dette nyrasisme, fordi det er en moderne betegnelse. Vi må tørre å bruke dette begrepet, for det er ikke snakk om tilfeldigheter, dette er en bevisst politikk, sier Vivekananthan.
– Er du ikke redd begrepsbruken skal fungere som en sperre i stedet for å fremme dialog?
– Der det er tillatt å kalle innvandrere voldtektsmenn, må det også være lov å kalle regjeringen nyrasistisk. Vi må huske at det ikke er snakk om den biologiske rasismen, men om den kulturelle og mildere. Men det er fortsatt et sterkt begrep, og nå må denne debatten komme. Som en mediebedrift på dette feltet har vi fanget opp noe som rører seg i innvandrermiljøene, sier Vivekananthan.
Det er på sin plass å rette denne kritikken mot regjeringen nå, før den går løs på fire nye år, mener han.
Vivekananthans etterlysning av at ”innvandrere” i større grad skal, ikke bare beholde, men at det også skal tilrettelegges for, ”deres” egenart spesielt relatert til språk, kultur og religion – samtidig med at han etterlyser en mer faktabasert politisk debatt – er et skudd i mørke av flere grunner. For eksempel har den samme Vivekananthan i 2008 jobbet med det såkalte Mangfoldsåret, som ble iverksatt av nettopp regjeringen og som skulle fremme mangfoldet i norsk kulturliv. Hvis Vivekananthan mener at Mangfoldsåret ikke er et eksempel på de tiltak han etterlyser, så kan en jo spørre seg hva det er han egentlig vil? Og hvis Mangfoldsåret ikke utnyttet potensialet og pengene godt nok, vel, da nytter det lite å rette skytset mot dem som støttet ideen?
I Politisk Kvarter på NRK P2 i dag trekker Vivekananthan frem et annet eksempel på hvorfor regjeringen er ”nyrasister”, nemlig knyttet til hvordan tilskuddsordningen fungerer. For du må ikke tro at Vivekananthan verdsetter at det brukes millioner av kroner hvert år på tiltak knyttet til innvandring og integrering, nei han klandrer tilskuddsordningen for manglende støtte til ”dem som vil jobbe for sin egen gruppe”. Enten må det ha skjedd store forandringer siste år, eller så er Vivekananthan feilorientert. Da jeg for noen år siden sjekket ulike stønadsordninger innen feltet i Oslo kommune, slo det meg at det var et fåtall av de hundrevis av prosjektene som hadde noen ”integreringsmålsetting”. Det handlet i hovedsak om særgrupper og særinteresser, alt fra hennamaling til kurdiske eldre som ville møte sine egne på hjørnet, og som ble finansiert med noen tusen kroner her og noen tusen kroner der. Altså nettopp det som Vivekananthan etterlyser mer av (kanskje etter mønster fra Sverige?). I denne sammenheng kan jo nevnes et annet ”underlig fenomen” knyttet til tilskuddsordninger, som også burde falle sammen med r-ordet: I kapitlet over statsbudsjettet som HRS mottar midler fra, heter det i tildelingskriteriene at vi er pålagt ”å ha en innvandrer representert i styret”. Det er for så vidt ikke noe galt i seg selv, særlig hvis vi ser bort fra at ”innvandreren” ikke er spesifisert noe mer, det kan sikkert være en svenskfødt eller en tyrkiskfødt (men en tenker jo sitt), samtidig som dette kravet ikke gjelder andre veien. Altså kan et styre bestå av såkalte ”innvandrere” uten at noen ”norsk” er representert.
Den samme Vivekananthan har stort sett løftet sin moralske pekefinger, som sjelden følges av de argumenter han selv etterlyser, mot FrP. Når Vivekananthan hevder at ”der det er tillatt å kalle innvandrere voldtektsmenn, må det også være lov å kalle regjeringen nyrasistisk,” så plumper han ikke bare i samme balje, men han forvrenger virkeligheten: Det er” ikke tillatt” å kalle innvandrere voldtektsmenn. Det er derimot ikke det samme som å fortie at voldtekter kan være foregått av innvandrere, slik som politiet i Oslo formidlet i april i år. Da fortalte leder Hanne Kristin Rohde ved Oslo-politiets volds- og sedelighetsseksjon at av de 41 anmeldte overfallsvoldtektene de siste tre årene i Oslo hadde samtlige en gjerningsmann av ikke-vestlig opprinnelse. Ingen av anmeldelsene involverte etnisk norske gjerningsmenn. Det kan synes som om de som ”ikke liker” slik dyster statistikk heller ikke vil ha den på bordet. Hva og hvem hjelper så det?
Neste faktafordreining fra Vivekananthan handler om asylsøkere med eller uten kjent identitet (ID). På Politisk Kvarter mente han å arrestere at ni av 10 asylsøkere kommer til Norge uten ID, med henvisning til UDI som skal ha hevdet at kun en av 10 ikke har ID. Men det har aldri UDI sagt; de har derimot sagt at ni av 10 er behjelpelig med å fremskaffe ID, hvilket ikke utelukker at de samme kom uten ID.
Og jo da, HRS har også fått sin skjerv tildelt i Utrop. Utrops utfall har stort sett vært så usaklig og uinteressant at jeg ikke forholder meg mer. Det toppet seg da Utrop hadde forfulgt skatteligningen min, og kom til at jeg på det tidspunkt hadde en (liten) formue. Den ville de gjerne ha en forklaring på (!). Utrop ser fanden på flat vei, og jeg ba dem ligge unna både meg og min nylig avdøde far og mor. For det er her Utrop går i sin egen fastlåste felle: når de mangler argumenter, går de på person. Stempling av personer forventes så å gi makt til deres argumenter. En strategi HRS begynner å bli godt kjent med.
Og dessverre; Vivekananthan får fritt fremme personstemplingen i media, og verre: media henger seg på. For dem som følger Vivekananthans argumenter er det altså ikke bare regjeringen og dens politikk som er ”nyrasistisk”, men han peker spesielt på statsminister Stoltenberg og nåværende statssekretær i AID, Libe Rieber-Mohn.
Mon tro hvorfor akkurat disse trekkes frem? Det skulle vel ikke være fordi den ene har makt nok til ikke å gi mer makt til den andre? I mine ører slapp Vivekananthan katta ut av sekken i Politisk Kvarter: Et integreringsdepartement er en god idé, men ikke nå – for blir det med en statsråd som heter Rieber-Mohn vil det bli en katastrofe!, slår altså Vivekananthan fast. Og han er jo ”innvandrer”, så da er det vel ”riktig”?
Vivekananthan burde jekke seg ned noen hakk og innse at han ikke representerer alle innvandrere i dette landet. Heldigvis. For det er nok av dem som ønsker å ta fullverdig del i det norske samfunnet, heller enn å bli sendt på koranskole etter skoletid eller til foreldrenes hjemland for å lære som ”sin egen identitet”. Det er disse Norge må satse på hvis vi ønsker et fellesskap i dette samfunnet, og da må vi gjøre som stortingsrepresentant Martin Kolberg (Ap) repliserte i Politisk Kvarter:
– Det må også settes en grense for hva som ikke passer inn i norsk kultur. En god integreringspolitikk handler også om å si ifra hva som ikke passer i det norske samfunnet.