Rita Karlsen, HRS
For første gang besøkte Norges konge og kronprins en moské i Norge, da de møtte paraplyorganisasjonen Islamsk Råd Norge (IRN). Formålet med møtet var at kong Harald og kronprins Haakon skulle lære mer om hva de 40 organisasjonene tilknyttet rådet gjør, melder Vårt Land.
Kongens reaksjon var å ha ”lært mye som han ikke visste fra før av, men som han burde visst”, uten at dette ble nærmere presisert. Kronprins Haakon syntes det var fint å høre om ”alt det positive arbeidet som gjøres her, blant annet rettet mot ungdommer og studenter, i tillegg til arbeidet med dialog.” Kronprinsen trakk også frem at det muslimske studentsamfunnet (MSS) fortalte at de hadde hatt møter med organisasjoner som jobber med homofile og lesbiskes rettigheter.
Det kongelige besøket hos IRN er ett av flere besøk i religiøs samfunn i Norge, der det ble presisert at de besøkte synagogen i juni og at flere slike besøk vil bli gjennomført fremover. Det synes å herske liten tvil om at besøkene er å oppfatte som å binde borgerne sammen, uansett religion.
– Vi prøver med dette å si at dette er nordmenn på linje med alle andre nordmenn. At de har en annen religion, det får så være. Det viktigste er at de føler seg integrert og kjenner seg som nordmenn. Besøkene er et bevisst valg, og vi tror dette binder oss sammen og hjelper til slik at alle føler seg hjemme i landet vårt, sier kongen.
Kong Harald var heller ikke så opptatt av hva besøkene betydde for kongen selv, det viktigste var mottakerne:
– Det er ikke så viktig hva dette besøket betyr for meg, jeg er mer opptatt av hva det betyr for de vi besøker, jeg, sier han.
Kong Harald påpekte deretter ønsket om å være en konge for alle, selv om den kongelige familien, som de eneste i Norge, er lovpålagt å være kristne. Til tross for at kong Harald verdsetter religionsfriheten og respekterer alle religioner i landet, mente kongen at det er riktig at den kongelige familien ikke kan velge fritt.
– Jeg syns at kongen i Norge, med vår tradisjon, skal være kristen, slo han fast.
Kong Harald, om aldri så gode intensjoner, avdekker således ikke å være oppdatert på hvilke tema som er betent i hans kongerike. For hva er nordmenn på linje med andre nordmenn? Hva er å føle seg integrert? Hva er å kjenne seg som nordmenn? Og selv om kongen mener det er uvesentlig hvilken religion borgerne av Norge har, hvilke konsekvenser har ulike religioner i det norske samfunnet? Dernest; hva mener kong Harald med at ”vår tradisjon” tilsier at kongen i Norge skal være kristen?
”Fordelen” med å være konge, er kanskje at man slipper unna slike spørsmål, men kongen har likevel gitt uttrykk for en holdning som skaper slike spørsmål. Det kan neppe misforstås at kong Harald anser Norge for å være en kristen nasjon, og at Norges tradisjoner er tett knyttet til kristendommen. Deretter vil kongen gjerne at alle som bor i Norge skal inviteres inn i og bli en del av denne tradisjonen, og selv vil han altså gjerne være kongen for alle. ”Invitasjonen” er edel og tanken er god, og vi har tro på at den er ekte, da vi har sett kongefamilien praktisere den før. Ikke minst da hans egen sønn, kronprinsen, fant kjærligheten i Mette-Marit. Motstanden til Mette-Marit var betydelig, særlig knyttet til hennes fortid med såkalt ”utagerende festing” og at hun var enslig mor. Likevel åpnet kongefamilien sin hjertedør, og Mette-Marit har da heller ikke sviktet i rollen som kronprinsesse. Vi var nok flere som ble rørt den første offentlige julen for Mette-Marit og Haakon som par, da dronning Sonja lekte på skinnfellen sammen med Mette-Marits sønn. Kjærligheten vant, tross alle spådommer om kongehusets fall. Kongefamiliens erfaring er kanskje at det man trodde var umulig, visste seg å være mulig. Men det ett viktig og uutalt moment i denne historien; målsettingen var klar. Mette-Marit fikk sin kronprins, men hennes rolle som kronprinsesse var også fastlagt. Innenfor disse rammene må hun gjerne finne sin egen måte å fylle den på, men det fravek ikke det faktum at hun først måtte bevise at hun maktet de fastlagte rammene.
Hva gjelder ”nordmenn” mangler vi slike rammer. De er i alle fall ikke uttalt, selv om nok flere, også kongen, synes å ha en viss fornemmelse av hva en ”nordmann” er. Men så lenge vi ikke klarer å få en felles oppfatning av hva som utgjør fellesskapet i Norge, hva en ”nordmenn er”, blir det også en umulig oppgave å snakke om integrering. Dernest kan vi alle hevde at religion er uvesentlig for å være nordmann, som synes å hvile på at religionsvalg og –utøvelse tilhører privatsfæren, samtidig som nettopp religion blir stadig mer offentlig i Norge. Debatter om religionsutøvelse i det offentlige rom, jf. for eksempel gårsdagens debatt på TV2s Tabloid der religiøse symboler på dommere og i grunnskolen var tema, preges av ett fellestrekk: svært forskjellig ståsted. De som for eksempel i frihetens navn er mot hijab på barn, blir svart med at de fratar de samme barna frihetsverdier. Når det blir sagt at det neppe er småjenter som selv velger å ikle seg hijab, svares det med at det er foreldrenes rett til å overføre verdier til sine barn. Sies det så at hijaben representerer verdier, særlig på småjenter, som ikke er ønskelige i Norge, svares det med å en har misforstått hvilke verdier hijaben representerer. Disse forskjellige ståstedene synes til tider å stå langt fa hverandre og være så fastlåste, at man kan undres over hvordan dette skal bli et felles møte, et fellesskap? På Tabloid i går ga derimot Bushra Ishaq i MSS klar beskjed: Vi kan mene hva vi måtte ønske om dette, islam er kommet til Norge for å bli, og da må bare godta hva som er islams uttrykk. Etterfulgt av et bastant; i religionsfrihetens navn.