Det er i Dagens Næringsliv (ikke på nett) i dag at førsteamanuensis ved University of California-Davis, Espen Henriksen, fyrer løs på uredelige politikere som regelrett undergraver fakta om økonomiske realiteter og således nekter å føre en åpen og redelig debatt.
Henriksen viser til Finansavisens regnestykker som bevitner innvandringens kostnader, som igjen legger til grunn fjorårets rapport fra Statistisk sentralbyrå om de makroøkonomiske konsekvensene av innvandring. Og Henriksen er ikke imponert over hvordan disse fakta blir mottatt av politikere i regjeringsapparatet (og han kunne også nevnt media – jeg, og forhåpentligvis mange med meg, er mektig irritert over at vår såkalte statskanal, NRK, velger totalt å overse denne debatten):
Statssekretær Hilde Singsaas og leder av finanskomiteen Torgeir Micaelsen (Twitter) avfeide en faktabasert diskusjon av tallene ved å «minne om» at «gjennomsnittsnordmannen er et tapsprosjekt for det offentlige».
Statsministerens nære rådgiver, Sindre Fossum-Beyer, henviste til Kristin Clemets «gode svar» der hun hadde presentert nærmest likelydende påstander.
Utsagnet er økonomisk sett meningsløst. Det er skuffende at sentrale politikere fra regjeringsapparatet tyr til polemikk for å forvirre folk og å unnvike en saklig debatt om viktige makroøkonomisk spørsmål.
Vi har kommentert dette mange ganger og etterlyst regnestykket, senest da nettopp statssekretær Singsaas hevdet at vi alle er et tapsprosjekt og at løsningen er at vi alle må jobbe mer. For alle de tall vi besitter, forteller det motsatte: Norske bidrar (betaler mer skatt enn uttak av trygder og stønader), mens det er motsatt for innvandrerne. Så kommer denne mildt sagt kreative ideen om at vi alle koster – som en konsekvens av oljeformuen. Altså at ”vi” (staten) bruker mer penger enn vi betaler inn idet vi også bruker av oljeformuen (innenfor den såkalte handlingsregelen). Jeg har funnet en slik argumentasjon uredelig, men siden jeg ikke er økonom har jeg ikke klart å formidle dette i økonomisk termer. Men økonom er Espen Henriksen, endog betegnet som en av Norges dyktigste, og han har styr på tingene:
Særlig forunderlig blir utsagnet («gjennomsnittsnordmannen er et tapsprosjekt for det offentlige», min merknad) om det skulle bli tolket i aller beste mening: Det ville da bryte med grunnlaget for den langsiktige norske makroøkonomiske politikken – og etter sigende statsministerens økonomisk-politiske hjertebarn – nemlig fordelingen av tilgjengelige økonomiske ressurser.
Den norske langsiktige makroøkonomiske politikken er internasjonalt kjent som et enestående eksempel på en fellesskapsløsning hvor overskuddet av naturressurser blir delt både mellom alle innbyggere i dag og mellom generasjoner over tid. Forskning viser at høy tillit trolig er avgjørende for slike fellesskapsløsninger.
Desto mer uforståelige fremstår Singsaas, Fossum-Beyer og Micaelsen når de omtaler «nordmenn» og «det offentlige» som om det skulle være to separate, likeverdige størrelser. I en økonomisk forstand er dette meningsløst. Gode, offentlige institusjoner er verktøy: de er koordineringsmekanismer for at vi som fellesskap («nordmenn») skal finne gode fellesskapsløsninger. Økonomiske begreper som «tap» eller «gevinst» er i denne sammenheng innholdsløse.
Som fellesskap kan vi over tid verken forbruke mer eller mindre enn verdien av hva vi produserer og naturressursene vi har eierskap til.
Så lenge vi som fellesskap har eierskap til naturressurser, vil verdien av samlet forbruk per definisjon kunne være høyere enn samlet øvrig verdiskaping. Inntektene fra naturressursene er således en velsignelse.
Det faktum at inntektene fra salg av naturressurser i stor grad går til skole, helse og offentlige trygde- og overføringsordninger, gjør at fellesskapets samlete inntekter også kommer de dårligst stilte til gode. Singsaas, Fossum-Beyer og Micaelsen karakteriserer det derimot nedlatende som «et tapsprosjekt». Det er svært oppsiktsvekkende.
Rapporten fra SSB, som de tre ikke ønsker å ta en saklig, faktabasert debatt om, går til kjernen av fordelingspolitikken mellom alle innbyggere i dag og mellom generasjoner over tid.
Logikken i SSBs analyse er enkel og etterrettelig: Som fellesskap er vi rimelig effektive til å omfordele inntekt i Norge fra dem som tjener mye til de som tjener lite. Familier med lav lønn er generelt netto mottakere og familier med høy lønn er netto bidragsytere. Å åpne grensene for innvandring til lavlønnsyrker, er å ta imot netto mottakere.
Så enkelt kunne det altså forklares – men for de samme politikerne, og alle andre som insisterer på at innvandringen er økonomisk lønnsom, er nok utfordringen å skjule konsekvensene av dagens innvandringspolitikk. Som for eksempel at det spareprosjektet som Norge bedriver i dag, slett ikke er noe fremtidig pensjonsfond som det heter i de vakre taler, men penger som i hovedsak vil gå til, nettopp, innvandrere:
Utgangspunktet for den langsiktige makroøkonomiske politikken er at «vi sparer [inntektene fra ikke-fornybare naturressurser] for fremtidig generasjoner». SSB viser i rapporten sin at med dagens innvandringspolitikk vil de «fremtidige generasjonene» som velgerne i Norge sparer for i dag, kun i mindre grad være sine egne barn, barnebarn og barnebarns barn. I betydelig grad vil det være folk som kommer til Norge som flyktninger, asylsøkere, «familiegjenforening» eller som søker arbeid.
Men kanskje vel så viktig, og som vi har understreket og gjentatt til det kjedsommelige i våre rapporter om innvandringens kostnader, den første i 2009, er vi først og fremst ute etter en edruelig og faktabasert debatt. Men økonomi og innvandring har blitt fremstilt som om det er direkte umoralsk å snakke om – en tabu som Finansavisen med sin pågående artikkelserie nå synes å kunne bryte ned. Så Henriksen har helt rett – det kan være at det er mange som vil videreføre dagens politikk (dog har jeg vel mine tvil om det, og det antar jeg regjeringen også har – det er derfor debatten er så uredelig):
Det er mange fordeler av større mobilitet av mennesker på tvers av kulturer og landegrenser. Det er dessuten mange etiske forpliktelser knyttet til asyl- og flyktningepolitikken. Det er mulig at dersom fakta ble nøkternt presentert, ville flertallet velge å holde fast ved dagens politikk, selv om SSBs analyse viser at det antakelig vil innebære lavere forbruk av private og offentlige goder og tjenester for seg selv og sine etterkommere enn de ellers ville kunne få.
Men slike fellesskapsbeslutninger bør bli tatt på grunnlag av åpen diskusjon blant annet om dokumenterte økonomiske realiteter.
Meningsløs polemikk slik Singsaas, Fossum-Beyer og Micaelsen repliserte med i møte med fakta, er et reelt tapsprosjekt for offentligheten. Det bidrar dessverre antakelig til å undergrave tilliten til politikken de er satt til å forsvare.
Bifalles!