Rita Karlsen, HRS
Mamma hadde rett, om vi skal tro Venstres Olaf Thommessen (Oslo bystyre) i kronikk i Aftenposten.no. Her beskriver Thommessen hvordan hans mor, stifter og generalsekretær i Noas, Anette Thommessen, allerede i 1990 foreslo at innvandrere som ikke forsto norske koder og normer skulle sendes på kjønnskurs:
Som hun sa: «Hvis en muslimsk mann tar seg en tur på badestranden og ser 200 jenter ligge med puppene i været, behøver ikke voldtekt å være så veldig langt unna. Kvinner slik han kjenner dem, er dekket til med slør.» Utspillet vekket harme og ramaskrik og grove karakteristikker som «mentalt omskåret» og «rasist» haglet fra innvandrer- representanter. Hennes, min mors altså, utspill kom etter en bølge med voldtekter begått av menn med innvandrer bakgrunn.
Etter at Thommessen har lest Hanne Kristin Rohde, leder av vold og sedelighetsseksjonen i Oslo politidistrikt, sitt innlegg i Aftenposten, er han kommet til at mammas gamle forslag bør trekkes opp av skuffen.
Hun (Hanne Kristin Rhode, min anm.) påpeker at bare 27, 8 prosent av anmeldte voldtekter har gjerningsmenn med norsk bakgrunn. 100 prosent av alle anmeldte overfallsvoldtekter er begått av gjerningsmenn med utenlandsk opprinnelse. Rohde etterlyser et samfunn som må ta mer ansvar. Hun understreker betydningen av dialog – som politiet selv står for. Men etterlyser ytterligere tiltak.
Kanskje er det på tide å trekke mors gamle forslag opp av skuffen og formalisere det. Vi kan gjerne forstå og akseptere at man har forskjellig syn på kvinner fra en kultur til en annen. Men vi kan ikke akseptere at overgrep, mot barn, kvinner, homofile eller andre gjøres som følge av slike syn. Min mors tese var at «man må lære å leve sammen».
Thommessen har nok lest Rhode litt skjevt. For Rhode sier at 60,3 % av gjerningsmennene har norsk statsborgerskap, og av disse har 27,2 % norsk bakgrunn. Dette gir at bare 16,4 % av anmeldte voldtekter har gjerningsmann med norsk bakgrunn, og derav at 83,6 % av anmeldte voldtekter i Oslo er begått av menn av med utenlandsk bakgrunn. Likevel synes Thommessen å ha hatt et særdeles våkent øyeblikk, for jeg registrerer at han tar til orde for at det er noe det ikke forhandles om:
Dette er det vi som er kommet etter kaller integrasjon. Men det er to parter som må stå bak en vellykket integrasjon. Og vi forhandler ikke på kvinners, barns eller homofiles rettigheter i Norge. Og enhver som bor her må forholde seg til det – og ta konsekvensene av det.
At Norge ikke skal forhandle om kvinners, barns og homofiles rettigheter, hvilket HRS støtter Thommessen 100 prosent på, ligger snublende nær det virkelig skumle begrepet i integrasjonssammenheng; nemlig assimilering. HRS har i flere sammenhenger påpekt at en velfungerende fleretnisk og flerreligiøst samfunn avhenger av at vi har et felles verdisett i bunn. Vi har konkretisert disse verdiene, dertil døpt dem til frihetsverdier, til å være: likestilling, likeverd, ytringsfrihet og religiøs frihet (sistnevnte handler om retten til både å velge og fravelge enhver religion). Slik sett er det ikke synet på kvinner, barn og homofile som kan utfordres ved importere verdier og praksiser, men også en innskrenkning i ytringsfriheten ved at det eksempelvis kreves at vi ikke kan kritisere religioner (jf. OICs krav i FNs menneskerettighetsråd om at kritikk av religioner er å anse som et menneskerettighetsbrudd) eller utfordringen som ligger i at eksempelvis islam ikke godtar frafall.
Når så Thommessen mener at kurs er løsningen, er det beste man kan si om det at det er riktig svar på feil tid:
( … ) Annette Thommessen mente at Norge var i puberteten når det gjaldt å ta innover seg hva innvandring var for et samfunn. Med dette mente hun at man i liten grad var i stand til å ta imot de udiskutable fordelene innvandring medfører for et samfunn. Samtidig mente hun at dersom man skal lykkes med det må man lykkes i å beholde sin egenart, noe som for Norge vil si at vi er kommet betydelig lengre i forhold til basale rettigheter for kvinner, homofile og barn.
Dette må man lære seg når man kommer til Norge. Derfor bør Norge generelt, og Oslo spesielt, tilby det min mor kalte kjønnskurs, og det jeg vil kalle samfunnsopplæring. Her må man inkludere hvordan vi oppfører oss – overfor det motsatte kjønn. Og hvordan korte skjørt og lettkledte jenter ikke er en oppfordring til seksuell omgang og horeri. Men rett og slett basert på en grunnleggende liberal holdning til livs- og klesstil. Folk må få lov til å bære det de vil; enten det er hijab – eller korte skjørt. Og vi aksepterer ikke overgrep – og forhandler aldri på disse rettighetene.
Mor Thommessens kursforslag var en god idé i 1990. I 2009 er dessverre ikke forslaget like godt. Forklaringen på dette er like enkel, som sønn Thommessen neppe har tatt det inn over seg; for det handler om antall. Thommessen har tidligere bevist at han ikke helt har oversikt over andelen innvandrere i Norge, for vi husker da han i 2007 tippet at det var ca. 20 000 innvandrere i Oslo (riktig svar var da 131 000). For akkurat som det er med dialogen er det med kurset, jo flere det gjelder jo vanskeligere er det å gjennomføre. Dessuten skaper antallet en annen utfordring, idet mennesker med samme syn lett samler seg i grupper. Mangt et vitnesbyrd har formidlet at det var lettere å ta fullverdig del i det norske samfunnet for 20 år siden, enn det er i dag, ikke minst fordi gruppepresset og –kontrollen var mindre. Den innvandrings- og integreringspolitikken som har vært ført i Norge har i liten grad tatt dette innover seg, man har latt seg forlede til å tro at det vil gå seg til med tiden, at innvandrere vil bli som majoriteten, også hva gjelder grunnleggende verdier.
Dette betyr derimot ikke at dialog og kurs er fåfengt i seg selv, men slike tiltak må både målrettes og forpliktes, i tillegg må det sterkere lut til. Og det er nettopp det mange av oss har prøvd å gjøre oppmerksom på en tid; jo lengre en venter, jo kraftigere, og antakelig også mer ubehagelige, tiltak må til. Med andre ord må man iverksette krav om assimilering hva gjelder frihetsverdiene, og da må man identifiserer hvilke trusler frihetsverdiene utsettes for. I motsetning til Thommessen tror jeg at dette også vil handle om hva man ”bærer” (for øvrig bærer man verken korte skjørt eller hijab, man bærer derimot en krone). Når småjenter ikles hijab må man spørre seg; hvilke verdier representerer dette? Slike spørsmål har man for øvrig ingen problemer med å stille i offentligheten hvis småjenter ikles korte miniskjørt, jf. for eksempel at butikker har trukket tilbake g-string truser og bh-er ment for småjenter. Butikkene har ikke gjort dette for at de er så ”ansvarlige”, men fordi de møtes med sanksjoner som ikke tjener deres sak. På samme måte må Norge sanksjonere mot verdier som er uforenelig med ”Norges egenart”, i et håp om at de det gjelder tar ansvar. Gjør de ikke så, må det sanksjoneres på annen måte, og da er veien kort til forbud eller påbud, hvilket antakelig de fleste av oss misliker.
Samtidig krever dette av vi er enige om hva som er utfordringene. Hanne Kristin Rhode har da også måtte tåle kritikk fordi hun kalte en spade for en spade da hun fortalte at det eneste fellestrekket overfallsvoldtektene i Oslo har, er at gjerningsmannen har innvandrerbakgrunn. Dette er fakta, fastslo Rhode. Hvorfor det er slik vil ikke Rhode mene noe om, det får bli forskningens ansvar.
Men skal vi bli enige om utfordringene, må vi også ha et ståsted. Har vi en ”norsk egenart” og hva er det så med denne vi ikke vil forhandle om? Det vi trenger er kanskje ikke flere kurs, men rett og slett en ny kurs.