Hege Storhaug, HRS
British National Front er rasistisk. Det er ingen tvil om det. Partiet nekter blant annet ikke-hvite medlemskap.
Melanie Phillips, som har skrevet bestselgeren Londonistan, er en av Storbritannias mest kontroversielle skribenter og samfunnsdebattanter, og har en rekke meninger HRS ikke kan støtte. Vi velger likevel å presentere hennes synspunkt på den tragiske oppslutningen om BNP, ikke minst relatert til hennes grundige studier av islamismens sterke røtter i på de britiske øyene. Det er antakelig ingen andre land i Europa der islamistiske bevegelser har dypere rotfeste enn i Storbritannia.
Ignoransen overfor mangelen på respekt for menneskerettigheter i muslimske befolkningsgrupper i Europa, og derav ikke minst undertrykking av kvinnene, fører til økende avstand mellom ”dem” og ”oss”. Og i den grøften som skiller de nye befolkningsgruppene fra opprinnelsesbefolkningen, kan brune krefter hente god næring i sitt raseprosjekt. Dette advarte jeg om i min første kronikk om innvandringen i Dagbladet i 1996 i forbindelse med utgivelsen av boken Mashallah. En reise blant kvinner i Pakistan. Det er nettopp denne foruroligende utviklingen som har skjedd i Europa, og da ikke minst i Storbritannia.
Bruce Bawer har oversatt kronikken til Melanie Phillips i Spectator.co.uk, og kommenterer den innledningsvis slik:
22. oktober var et gjennombrudd for det høyreekstremistiske og rasistiske British National Party. Partiets leder, Nick Griffin, fikk delta i det prestisjetunge debattprogrammet ”Question Time” på BBC. Invitasjonen forårsaket raseri i Storbritannia. Forfatteren og bestselgeren Melanie Phillips mener at det ikke er Griffin og hans parti som er hovedproblemet.
En krig mellom ikke-sivilisasjoner
Melanie Phillips
Bråket rundt BNP-lederen Nick Griffins deltakelse i Question Time denne uken er et klassisk eksempel på å ikke kunne identifisere elefanten i rommet. Ved å binde seg på ”høyreekstremisme” som den ondeste kraften i det britiske samfunn, har den politiske eliten forsømt å oppfatte at en tåpelig neonazistisk mobb ikke er hovedtemaet. Det finnes en annen og mer dødelig type av fascismen i fremmarsj i form av islamsk overherredømme.
Islamistene, eller jihadistene, er fast bestemt på å gjøre slutt på individets frihet og å innføre et totalitært regime som innebærer underkastelse av religiøst dogma som underminerer og deretter erstatter britiske og vestlige verdier. Nå kjemper disse to typene fascisme med hverandre – og med en hvit arbeiderklasse og en lavere middelklasse som er fanget mellom dem. Fordi det som driver disse menneskene i armene på BNP er deres intense raseri fordi de er – slik de ser det – jihadistenes ignorerte ofre.
Det er selvsagt mange faktorer som fyrer opp under støtten til BNP. Den største er at flere og flere mennesker på bunnen av samfunnsstigen mener at de etablerte partiene ignorerer deres mest presserende bekymringer. Denne engstelsen handler i hovedsak om britisk nasjonal identitet: ukontrollert innvandring, multikulturalisme og Storbritannias tap av statsmakt til EU. Men det giftigste av alt er trusselen fra islamsk overherredømme og rettighetsfratatte hvite velgeres bekymringer over at den politiske eliten feigt tillater den stadig økende islamiseringen av Storbritannia,
Rundt omkring seg ser de at eliten svarer på islamistisk mobbing ved ettergivenhet. Jihadister marsjerer i gatene og truer med å halshogge de vantro — men det er de hvite som protesterer mot disse marsjene og truslene som politi griper i kragen. De etablerte partiene snur ryggen til islams stadig inngrep i offentligheten i Storbritannia og om det relaterte fenomenet masseinnvandring.
Dermed har BNP blitt gitt en ekstraordinær fordel: det kan fortelle velgere at de er det eneste partiet som utvetydig fordømmer slike forhold. Nick Griffins økte makt henger klart sammen med den kraftige fremmarsjen av islamisme i Storbritannia. BNP er på én måte kun den andre siden av den jihadiske saken.
Det er ytterst relevant at Griffin er et medlem av det europeiske parlamentet for nordvestlige England — og at han ikke stilte til valg i områder ved London, hvor National Front pleide å være mektigst. Hans partis nye appell er basert på et nytt maktsentrum — nordvest i Storbritannia og Yorkshire. Forskning gjort av akademikere ved universitetet i Manchester avslører at støtten for BNP er høyest i områder hvor det finnes en stor andel av pakistanere og bangladeshere – men ikke hvor det finnes mange indere. Det er også slående at støtten til BNP faktisk er mye svakere i afrokaribiske områder.
Dermed er det å fordømme BNP som rasistisk å misforstå på det sterkeste hva saken handler om. Dette er ikke å si at beskyldningen er usann: til tross for at BNP forsøker å endre sitt image, forblir det et rasistisk parti med sterke nynazistiske overtoner. Men partiet trekker til seg stemmer ved å snakke om religion og kultur. Viktigst av alt bruker partiet kynisk ”Storbritannias islamisering” for å dekke over sitt fiendskap mot alle muslimer og ikke-hvite mennesker.
Det finnes mange britiske muslimer, tross alt, som ikke truer noen, som ønsker å nyte godene av en sekulær stat og menneskerettigheter, og som er selv potensielle ofre for islamisme og sharialov. Men BNP prøver å utradere dette skillet. Partiet hater ikke bare islamisme – men alle muslimer; partiet har faktisk utnyttet den utbredte bekymringen over islamsk ekstremisme for å bevege seg glatt fra angrep mot pakistanere til angrep mot muslimer.
Frykten partiet utnytter er en frykt som plager vanlige ikke-muslimer i områder med en stor andel av muslimer – innbyggere som har opplevd omformingen av sine bydeler fra samfunn komponerte av mennesker som de identifiserer seg med til et landskap som de ikke lenge gjenkjenner. Velgerne BNP søker etter er forvirrede og forurolige over at ingen makthavere synes å legge merke til eller bry seg om deres bekymringer – og at de blir avfeid som ”rasister” fordi de uttrykker bekymringer.
Det er denne asymmetri i forhold til sinne som løfter frem BNP. De som sist uke syntes å være på kanten av å få en aneurisme over Griffins TV-opptreden, insisterer på at jihad-problemet er overdrevet — eller, noen ganger, marsjerer bak ijhadistenes faner med et hatefullt budskap på. Det er ingen Griffin-aktig rystelse over de regelmessige medieopptredenene av fanatiske medlemmer av det muslimske brorskap, av Hamas-støttespillere eller av jihadister som blir støttet av Iran, selv om de bifaller terrorisme og avskyr menneskerettigheter.
Det liberale samfunnet kan ikke betrakte dem som en trussel fordi, ifølge de fremherskende multikulturelle doktrinene og moralsk relativisme, er minoriteter aldri fordomsfulle eller i stand til å utføre ugjerninger. Det synes som om kun ”høyreekstremistene” kan være rasister. Det er ikke vanskelig å bevise at islamisme er en virkelig og aktuell fare, ikke bare overfor demokratiet, men overfor grupper som kvinner, homofile, jøder, de frafalne og liberale muslimer. Men liberalere synes kun å gjenkjenne fascisme hvis den har et hvitt ansikt.
For de som ikke tilhører samfunnseliten – de som lever utenfor boblene av rikdom eller ideologi – er intoleransens ansikt altfor lett å gjenkjenne. De ser at Storbritannias kirker blir erstattet av moskeer, de kan ikke lenger finne en slakter i nabolaget som selger svinekjøtt; eller de føler seg regelmessig truet av ungdommer i bydelen som erklærer at ”dette er et muslimsk område”. De tviler ikke på at de opplever at landet og sivilisasjonen deres overtas.
Saker som vekker lite oppmerksomhet i pressen opptar velgerne hvis stemmer BNP ønsker å få. Prestene i Øst-London som blir banket opp av unge muslimer som roper rasistiske og religiøse ukvemsord. Kommunestyrene [”councils”] som ser bort fra lovgivninger om byggetillatelser [”planning laws”] for å kunne tillate utvidelsen av moskeer eller madrasser. Dette er de sakene som nesten fullstendig blir ignorert av de etablerte mediene og politikerne.
Som resultat reduseres debatten til et sammenstøt mellom ekstremister. I mars i år protesterte islamister f.eks. da soldater i Royal Anglian Regiment marsjerte i Luton etter sin hjemkomst fra Afghanistan. Jihadistene ble beskyttet av politiet, mens de eneste som ble arrestert den dagen var medlemmer av lokalbefolkningen som protesterte imot islamistenes avskyelige oppførsel. Den hendelsen førte igjen til at de selverklærte antiislamistene fra den såkalte English Defence League (EDL) og andre grupper demonsterte i Birmingham i august i år.
Syklusen fortsatte. EDLs demonstrasjon førte til en motprotest organisert av Unite Against Fascism, og én dag med voldsom uro. Lignende sammenstøt har siden funnet sted i Luton, Birmingham og Harrow — som rutinemessig ble karakterisert i mediene som konfrontasjoner mellom ”høyreekstremister” og ”antifascister”.
Det er da ting blir et eneste rot. Mange av de såkalte ”antifascistene” er faktisk islamske fascister, for ikke å nevne venstreekstremister som sympatiserer med islamofascismen. Når det gjelder ”høyreekstremistene”, insisterer EDL sterkt på at organisasjonen ikke har noen forbindelser til BNP og tar avstand fra dem. Men ett eller to enkeltindivider i EDL har hatt en eller annen form for forbindelse med BNP. Mest slående av alt er at EDLs ledere har innrømmet at organisasjonen ikke bare er imot islamsk ekstremisme men ”alle fromme muslimer” — som minner om BNP-retorikk.
For vår progressive elite er imidlertid slike gruppers faktiske plattformer irrelevante. I denne type kamp betraktes de antiislamistiske demonstrantene konsekvent som provoserende, mens de som konfronterer dem oppfattes alltid enten som ofre eller som heroiske antifascister.
Venstresiden har et blindpunkt når det gjelder å definere ”fascisme”. På dens manikeiske måte anser venstresiden alt som ikke er på ”venstresiden” som ”høyresiden”, alt som er ”høyresiden” er ondt, og alt som er ondt tilhører ”høyresiden”. Fascister er derfor uunngåelig ”høyreekstremister”. Venstresiden støtter opp om sin egen påstand om å være moralsk dydig på sin angivelige historiske rolle i krigen mot fascisme. Dermed griper de begjærlig sjansen til å fremstå som helter.
Dermed sammenlignet kommunalminister [Communities Secretary] John Denham EDL med Oswald Mosleys svartskjorter, som i 1936 ble drevet tilbake i slaget ved Cable Street når de prøvde å ta over Londons East End. ”Taktikken ved å prøve å provosere en reaksjon i håp om å forårsake mer vold og bråk er etablert for lenge siden blant høyreekstremister og ekstreme grupper,” sa han. Dette var like absurd som det var fornærmende.
Det mest alarmerende var at Denham ignorerte de islamistiske protestene som først inspirerte EDL. Dette er den samme John Denham som på et møte med perifere medlemmer av Labour Party på partiets konferanse sa at det var et behov for ”kritisk engasjement” med lovlige grupper som man var uenig med. Ville Denham ”engasjere seg kritisk” med BNP eller EDL? Tvilsomt. Han kjemper tilsynelatende fremdeles mot dem i Cable Street.
Men det synes som om han vil engasjere seg med jihadister som bifaller islamiseringen av Storbritannia, drap på homofile og frafalne, utslettelse av Israel og kvinners annenrangs status. Det er denne slags feighet eller moralsk speilvending som får folk til å miste tro på politikere i etablerte partier og som sender dem i retning av BNP.
Enda verre; merkelappen ”høyreekstremist” forgifter alt den berører. Det er nå en virkelig fare for at alle som kjemper mot islamsk overherredømme vil finne seg selv stemplet som ”islamofober” og BNP-sympatisører. En slik intellektuell atmosfære vil føre til at liberalere nøler med å snakke ut imot islamisme. Dette ville være den sikreste måten å forsikre at Nick Griffin får tilgang til et mye større publikum enn de ca. én million velgere han har skaffet seg så langt.
Taktikken til både jihadistene og BNP er åpenbar. Islamistene har et insitament til å provosere en voldsom reaksjon fra hvite grupper som døper seg selv med navn som English Defence League — fordi de ønsker at antiislamistene skal bli ytterligere demonisert. Jihadistene kan på denne måten ta kontroll over et område samtidig som de blir uangripelig, og skjebnene til Nick Griffin og muslimene han avskyr blir fullstendig sammenflettet. Når disse gruppene uten innblanding får kjempe imot hverandre, så vinner begge parter.
Dette utgjør en alvorlig utfordring for liberalere. Hvis liberalere er fraværende i denne kampen for å verne om vestlige friheter, så vil partene i konflikten være nyfascistene og islamofascistene. I en tid når det er så mye forakt for våre etablerte politiske partier, varsler denne utviklingen om et skremmende fremtidsscenario. Mens slik uorden blir mer voldsom, blir alle minoriteter fanget i ildlinjen og samfunnet risikerer å innføre tiltak som er stadig mer repressive og som blir motivert av panikk. Og kløften mellom vestens forsvarere vil gjøre islamistenes endelige seier mer sannsynlig.
Det eksisterer allerede en betydelig konflikt blant anti-islamister om hvorvidt de skal alliere seg med europeiske nyfascister eller ikke. Siden liberalere enten holder seg tause eller står sammen med jihadistene med begrunnelse i at ”vi er alle Hezbollah nå” og vender seg i stedet mot det pivotale offeret i denne sivilisasjonskrigen, Israel, sier noen anti-islamister at en allianse med nyfascistiske grupper er uunngåelig fordi ”min fiendes fiende er min venn”.
Men dette er en meget farlig tankegang. Islamsk fascisme må kjempes mot for å forsvare vestlige verdier – frihet, demokrati, toleranse. Dette kan ikke gjøres i en allianse med hvite nyfascister som ikke verdsetter disse verdiene. Noen ganger er min fiendes fiende også min fiende.
Derfor må alle anstendige mennesker slutte seg til kampen mot islamsk overherredømme. Støtten til BNP ville minke drastisk om det etablerte politiske systemet begrenset innvandringen, fordømmer kulturell islamsk imperialisme og i det hele tatt nekter å gi etter for sharialov. Det vil si at de må si nei til flerkoneri, sharia-finansiering, shariadomstoler og alle forsøk på å etablere et parallelt islamsk samfunn i Storbritannia.