Phyllis Chesler er emerita professor i psykologi og kvinnestudier på City University of New York. Hun er en av grunnleggerne av Association for Women in Psychology og National Women’s Health Network, og har blant annet skrevet de banebrytende bøkene ”Women and Madness” og ”Woman’s Inhumanity to Woman. ”
Av Phyllis Chesler
Det var en gang for mange år siden at jeg ble tatt til fange i Kabul, Afghanistan.
Jo da, jeg dro dit av egen fri vilje. Men jeg var bare en 20 år gammel student som var forelsket i min kjæreste – en sofistikert, moderne mann som jeg diskuterte Dostojevskij, Strindberg, Sartre, Ibsen, de Sica, Truffaut, Fellini og Simone Signoret med. Både han og jeg elsket drama og film, og selv om han var født i Afghanistan hadde han gått på high school og studert i USA.
Så skjedde det. Vi landet i Kabul, og mitt amerikanske pass ble beslaglagt. Samme dag fikk jeg nok en overraskelse: min svigerfar hadde tre koner og 21 barn. Jeg hadde fløyet rett inn i middelalderen.
Snart viste det seg at det var forventet at jeg skulle leve i purda – en nokså fjong versjon av et liv hvor man bare blir hjemme, hvor man er omringet av kvinner, og tar turer nå og da til kvinnelige familiemedlemmer og til skredderen.
Overlever man et slikt stort og farlig eventyr, så blir det nødvendigvis en viktig lærepenge. Dermed lærte jeg – selv før jeg ble feminist i 1967 – at Vesten ikke er perfekt, men likevel et mye bedre sted for kvinner enn det mest gjestfrie, nydelige, og rike muslimske land. Mine venner trodde jeg hadde giftet meg med en prins og at jeg bodde i et barneeventyr. De ønsket ikke at brutal virkelighet skulle forstyrre deres fantasier.
Jeg forstod også, i en altfor ung alder, at barbarisme og hat mot ”den andre” hører hjemme i islam; de forårsakes ikke av vestlig ”ondskap”. Feider mellom stammer og religiøse sekter er en permanent levemåte i den ville, ville Østen.
|
”Jeg klarte aldri å få mine bekjent, som var aktive deltagere i de amerikanske bevegelsene for borger-rettigheter, for fred i Vietnam og for kvinne-frigjøring, til å forstå dette” |
Jeg klarte aldri å få mine bekjent, som var aktive deltagere i de amerikanske bevegelsene for borgerrettigheter, for fred i Vietnam og for kvinnefrigjøring, til å forstå dette. De klarte ikke annet enn å bebreide den Store Onde Vesten for verdens problemer. Og de insisterte på å betrakte alle utviklingsland som uskyldige og rene ofre i sine innerste vesen.
Jeg rømte fra Kabul lenge før de lotusspisende hippies, sovjeterne, Taliban, Al-Qaeda og USAs marinesoldater ankom byen. På den tiden forsøkte jeg nemlig å beskrive noen av de frykteligste erfaringene for mine amerikanske universitetskamerater: kvinner i spøkelsesaktige lakener (burkaer) som ble tvunget til å sitte bakerst i bussen; tjenere som sov på jordgulv og ble behandlet som slaver; flerkoneriets betydelig negative sider; normaliseringen av grusomhet mot kvinner og barn (også sønner) og likegyldigheten eller raseriet som man ble møtt med dersom man utfordret denne grusomheten – ikke på grunn av grusomheten selv, men fordi det var skamfullt å diskutere eller å avsløre grusomheten.
Nesten et tiår før homobevegelsen begynte, prøvde jeg å fortelle mennesker at jeg hadde sett menn med gevær slengt over skuldrene, som brukte leppestift og holdt hverandres hender i Kabuls gater. En av disse mennene hadde en blomst bak det ene øret. En annen så kjærlig på sin partner. Da jeg nevnte dette til min afghanske familie, sa de at afghanske menn ikke er homofile og at slik atferd er forbudt i islam.
|
”Jeg skulle ikke tro mine egne øyne” |
Det ble kort sagt forventet at jeg ikke skulle tro mine egne øyne.
Nå er det snart 2010, og mange muslimer (og deres sympatisører i Vesten) fortsetter å benekte at islam eller muslimer har noe ansvar i det hele tatt for forbrytelsene som de begår mot menneskeheten – oftest mot andre muslimer. De hevder at Israel tvang dem til å gjøre det. Eller at nakne vestlige kvinner – eller de utilslørte kvinnene i krigsuniformer i Kuwait – tvang dem til å gjøre det. Eller at den jødiske og vestlige tilstedeværelsen i islams hellige land – som de ser gjennom bilder sendt via satellitt-TV eller nettet – tvang Bin Laden til å forsvare ummaens ære mot perverse vestlige verdier.
|
”De samme aktivistene som fordømmer kristendom og jødedom med letthet som kvinnefiendtlig, de er tause om den kvinnefiendtligheten som er en integrert del av dagliglivet i den muslimske verden” |
”Mine” folk – vestlige feminister, de venstreorienterte, homoaktivister, progressiver – nekter fullstendig å stå imot islams undertrykkelse og dyriske forfølgelse av kvinner, dissidenter og homofile. De samme aktivistene som fordømmer kristendom og jødedom med letthet som kvinnefiendtlig, de er tause om den kvinnefiendtligheten som er en integrert del av dagliglivet i den muslimske verden.
Vestlig kapitalisme, kolonialisme, og den jødisk-kristne arven har aldri tvunget muslimske jenter og kvinner til å bruke burkaer, til å gifte seg imot deres vilje når de er ti år gamle, til å bli medlemmer av polygamiske hushold eller til å gifte seg med menn som er gamle nok til å være deres fedre eller bestefedre. Vestlige lover har aldri forordnet at tyvers hender må kappes av eller at prostituerte og angivelige ekteskapsbrytere må steines til død. Selv om noen sikher og hinduer æresdreper sine kvinner, er dette hovedsakelig en forbrytelse som begås av muslimer mot muslimer. Islamsk kjønnsapartheid blir forårsaket og opprettholdt av en farlig sammenfletting av muslimske religiøse, stamme – og lokale lover og skikker.
I tilbakeblikk har jeg ofte lurte på om hvorvidt min vestlige feminisme ble smidd i Afghanistan, og hvorvidt min lidenskapelige støtte for muslimske kvinner og dissidenters universelle menneskerettigheter, er et forsøk på å avhjelpe den tragiske undertrykkelsen jeg engang så – en undertrykkelse som bare har blitt verre i løpet av årene.
Nå prøver jeg og en håndfull andre å si sannheten om islamsk kjønnsapartheid. Vi som slår alarm blir demonisert som “islamofober”, “rasister” og “fascister”. Etter min mening er dog kjernen i kampen for den vestlige sivilisasjonen – med utgangspunkt i Europa – spørsmålet om kvinners rettigheter.
Oversatt av Bruce Bawer – Article in English