Rita Karlsen, HRS
I går ble det kjent at etterretningstjenester har avdekket planer om terror i Danmark. To menn er anholdt i Chicago, og begge har tilknytning til Pakistan. FBI skal i samarbeid med etterretningstjenesten i Danmark og Pakistan, vært i hælene på David Headley og hans medsammensvorne, Tahawwur Rana, en forretningsmann fra Chicago, i mer enn ett år. Rana hjalp angivelig Headley med penger og med å skape seg en falsk identitet, så han under besøk i København blant annet kunne oppsøke Jyllands-Postens lokaler for å identifisere mulige terrormål. Headley hadde kontakter med terrorgrupper i Pakistan, hvor han også har vært på terroropplæring, og terrorplanene i Danmark inkluderer antakelig flere representanter fra disse gruppene. Slik sett kan det være at flere vil bli anholdt fremover. Headley skulle etter planen komme til Danmark førstkommende fredag, hvilket kan forklare hvorfor FBI slo til på nåværende tidspunkt.
Det synes liten tvil om at islamister har utpekt Danmark som symbolet og Jyllands-Posten (JP) som symbolmålet for det de mener er krenkelser av islam. Bakteppet er den etter hvert så kjente frasen; at ”Muhammed-karikaturene krenket en og halv milliard muslimer”. Slik sett er Danmark blitt den fremste forkjemperen for ytringsfriheten, rett og slett fordi de, inkludert JP, valgte å stå på ytringsfrihetens side da det raste som verst. Andre land, og andre medier, har lite å frykte. Som Per Edgar Kokkvold, Norsk Presseforbunds generalssekretær, påpekte i dagens Kulturnytt (NRK P2): Norske medier har ingenting å frykte, de lå jo langflate under Muhammed-bråket. Islamistene vant slaget, de truet mediene til taushet.
Kokkvold var en av de få som støttet den kristne avisen Magazinets publisering av tegningene, og derav avisens redaktør Vebjørn Selbekk. Både Kokkvold og Selbekk, og dere familier, har siden vært truet.
Norske medier har siden, og i samlet flokk, boltret seg i Kokkvolds og Selbekks skjebner, men har unngått å gå inn i stridens kjerne. Til tross for at også flere andre medier publiserte tegningene, valgte mediene å beskytte hverandre og ingen skrev noe om det, men pekte på ”den fæle” Selbekks beslutning. Og som om ikke det var nok; politikerne, ikke minst representert ved utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap), famlet i blinde og stilte seg til slutt på de ”krenkedes side”. (Samleside om Muhammed-bråket).
Danske politikere, og danske medier, ikke minst JP, har mer å være stolte over, men er også havnet mer i krigen – bokstavelig talt. Men heller ikke denne gangen har de noen planer om å bøye seg for terror og trusler, i frykt for represalier, og for å bevare ”freden”. I lederen i JP heter det blant annet:
Terror, trusler og intimidering er et våben, som bringes i anvendelse for at få folk til at ændre adfærd og opføre sig, som terroristerne ønsker. Sådan var det under Besættelsen. Sådan er det, når etniske og religiøse minoriteter forfølges i den muslimske verden, og sådan er det, når systemkritikere overalt i verden trues med fængsel eller udsættes for tortur. Sådan er det også, når kritiske medier bliver genstand for censur eller ligefrem lukket, og sådan var det under Den Kolde Krig, da et totalitært regime i øst lagde pres på den vestlige verden for at knægte friheden. De, der har stået bag trusler og planlagte aktioner mod JP, har været utilfredse med offentliggørelsen af Muhammed-tegningerne. De har krævet dem forbudt og forsøgt at intimidere den danske offentlighed. Desværre, og det kan man psykologisk godt forstå, har nogle valgt at rette pilen mod avisen, når de ansvarlige for terrortrusler mod Danmark skal identificeres. Det er en misforståelse. Intet kan retfærdiggøre anvendelse af vold og trusler mod borgere, der praktiserer deres grundlovssikrede rettigheder. Det er vigtigt at holde sig for øje – for frihedens og for sikkerhedens skyld.Vi ved nemlig fra historien, at hvis man bøjer sig for terror og trusler, får man ikke mindre terror og færre trusler. Nej, man får tværtimod mere terror og flere trusler, for når et individ, et medie eller et samfund giver efter for intimidering, fortæller man terroristerne, at deres modbydelige og foragtelige handlinger virker efter hensigten. Det mest effektive våben mod terrortrusler er derfor at vise, at man ikke er til sinds at bøje sig, at man ikke er parat til at give køb på de principper, som er forudsætningen for vores frihed og velstand. På den måde gør man det klart for dem, der vil ytringsfriheden til livs, at uanset hvad de gør, uanset hvor meget de intimiderer, så fortsætter man med at gøre de ting, man altid har gjort, også at bedrive ”hån, spot og latterliggørelse”.
Ikke å bøye av har sin pris, som Danmark har erfart over tid, og som de antakelig også vil erfare fremover. Skammen ligger derimot begravd i den manglende støtte Danmark opplever fra andre land og medier – til tross for at det etter all sannsynlighet ikke handler om uenighet. Derimot vil de som er uenige i at det ikke bøyes av, være representanter for en ny form for krenkelsesfundamentalisme, som JP kaller det:
Det er der nogle, der er ganske uenige i. Det skyldes især, at vi lever i en tid, hvor en ny form for fundamentalisme truer friheden. Det er ikke den religiøse eller den politiske fundamentalisme. Nej, det er krænkelsesfundamentalismen, som udgør den alvorligste trussel mod friheden. Den forudsætter, at når man er krænket, har man sikret sig en særlig ret til at reagere voldsomt. Det løber som en rød tråd gennem de mangfoldige bestræbelser på at begrænse ytringsfriheden, som vi er vidne til i disse år. Det er på tide, at der siges fra.
Det spesielle med dette er at andre land og medier som ikke aktivt avviser denne krenkelsesfundamentalismen, vil lett bli tatt til inntekt for den. Dermed vil de som måtte oppleve seg ”krenket”, mene at de har støtte i tausheten. I Norge, for eksempel representert ved Venstres Odd Einar Dørum, ble krenkelseskortet svart med ”sekulær fundamentalisme”, som synes å hvile på at noen aktivt tar til orde for å avvise at krenkelser i religionens navn kan nyttes som et argument for å begrense ytringsfriheten. Krenkelsesfundamentalismen går derimot lengre; er man krenket nok prøver man også å tilrøve seg en særlig rettighet til å reagere utover det som er aksepterte spilleregler. Eller kanskje enda verre; man tar seg bare den retten, der alle midler helliggjør målet, i ordets rette forstand.
Det er derfor ikke bare på tide at det sies fra, det er avgjørende for de frie samfunns videre eksistens, og for frihetsverdiene.