Av Tore Stubberud, publisert i Dagbladet, gjengitt her med forfatterens tillatelse
Særlig etter karikaturstriden brukes ordet islamofobi i Norge, for å lukke sårene og vinne en orwellsk ordkrig.
Det nye i Norge nå, er at islamofobi ikke lenger er en spesialitet på venstresida, men et lommetørkle det norske maktapparatet kan tvinge deg til å snyte deg i. I det første store TV-intervjuet som stortingskandidat Jonas Gahr Støre ga i sommer, ønsket han å bygge ”det norske vi, et multikulturelt Norge”. Men han sa også at ”All retorikk som kobler muslim med fare, vold og terror må vi slå ned på”. Støre vet hva han gjør. Han har revansjistiske grunner for å ta denne ballen. Han vil gjenfortolke og hvitvaske seg etter sin unnfallende holdning under karikaturstriden, etter protestene mot hijab i politiet og etter at bloggerne senket blasfemi-forslaget. Klarere enn hos Støre kan en advarsel mot islamofobi ikke formuleres. Andre ganger skal islamofobietiketten bare anes.
| ”i et sosialdemokratisk lykkeland hvor vi lever side om side, med hijab og bikini, julefest og id |
Nå hadde Støre sjansen, det skapes en ukritisk konsensus rundt det norske vi, hvor han selv og partiet blir usynlig, og meningsforskjeller i samfunnet dempes av statlig moralisme. Nå er det plutselig ikke lenger publikums toleranse som skal settes på prøve, men det er journalisten, tegneren, forfatteren som skal nedtone budskapet. Vi skal nå alle bli integreringsarbeidere og bygge det nye norske vi, i et sosialdemokratisk lykkeland hvor vi lever side om side, med hijab og bikini, julefest og id.
Hadde det bare dreiet seg om å forsvare fredelige, norske muslimers rett til å dyrke sin religion i fred, til ikke å bli mobbet, til å skaffe seg en fremtid og utdannelse, ville det vært enklere. Men denne ordkrigen foregår også over hodet på de mange ikke- praktiserende muslimer her i landet, som ofte har flere jobber, og ikke kan leve av eller for den nye demagogien fra avstandsreligiøse skribenter.
Klassekampen ser ”en anti-muslimsk kampanje” bak hver busk, og appellerte til den klasseløse fornuften da Bergens Tidende på nytt truet med å revurdere og publisere karikaturene. Morgenbladet har trykket Gahr Støres store norske vi til sitt bryst, nesten som en ny verdensorden: Vi, som majoritetsbefolkning, ”endrer omgangsformene når det norske vi forandrer seg”, skrev redaktøren van der Hagen.
Men jeg ser at begrepet ikke er født i går. Islamofob var allerede i 1979 merkelappen de iranske mullaer satte på kvinner som nektet å dekke seg til. Det var samme året som den franske innenriksministeren kaltes islamofob i avisspaltene, siden han sto opp for ”retten til å skifte religion”. Feministen Kate Miller er stemplet som islamofob, og filosofen Robert Redeker som lever under jorden i Frankrike, drapstruet og utropt av Quaradawi ”som øyeblikkets islamofob”. La oss heller ikke glemme den ”islamofobe” forfatteren Michel Houllebecq som ble trukket for retten. I Frankrike trykket det satiriske, ”islamofobe” bladet Charlie Hebdo karikaturene i et opplag på 487.000, og ble både saksøkt og redaksjonen truet på livet.
Begrepet islamofobi er flytende innholdsløst, og spiller på rasisme, psykiatri og forbrytelse. Det passer for mange anledninger. Islamofobi er som en mørk sekk du lett kan havne i, hvis du er uklok, nesten som under McCarthy. Er du smart bør du ty til den norske ”klokskapen”, som er en måte å overleve på.
| ”Det skumle med islamofobietiketten |
Det skumle med islamofobietiketten er at den ikke skiller mellom mobbing av medmennesker, religionskritikk, journalistikk, skjønnlitteratur, kunst, eller politiske ytringer. Det handler om å treffe gjennom flytende anklager. Nå blir det plutselig viktig å møte verdslig islamkritikk, feminisme, kunst og kritisk skjønnlitteratur med anklager om islamofobi. Da vil det bli vanskeligere å ta ordet for forfattere som ikke nødvendigvis vil løse konflikter, men uttrykke dem, uten å avkreves et politisk regnskap.
Det finnes en vekt bak ordet islamofobi, og vekten heter vold. For ordets tyngde, anklagene om islamofobi, selve ammunisjonen, er oppstått av frykten vi følte under karikaturstriden, da volden vant og fremkalte den norske klokskapen. Mange er takknemlige, siden redaktørene gjennom klokskap reddet sine skinn, og våre.
For å kalle noen islamofob trenger du ikke nødvendigvis innsikt, men viljen til å påberope deg denne krenketheten, andres krenkethet, som gis videre som en trussel. Islamofobisnakket fungerer som en svak avglans av de fatwaer som dreper folk. Islamofobianklagene er en slags mykfatwa som i norsk sammenheng resykleres i en mildere og tabloid innpakning. Du dør ikke av det, men noen har pekt deg ut.
Det er mer taktisk å stemple folk som islamofobe enn å heise flagget mot blasfemi, siden noen husker Arnulf Øverland. Bak sløret til den snedige islamofobikampanjen ser vi en allianse mellom religiøse mørkemenn og venstrister som skyver muslimske innvandrere foran seg. For etter Murens fall og med venstresidas evige, skiftende trosbehov, er muslimene nå blitt de nye ”jordens fordømte”, det nye messianistiske proletariatet. Og religionenes tilbakekomst er blitt en passende erstatning for tidligere politiske mekkaer, fra Moskva til Cuba.
| euroislam & eurokommunismen |
Har vi bare litt tålmodighet og pragmatisme, vil et humanistisk ”euroislam” snart åpenbare seg, slik også ”eurokommunismen” sukret pillene. Avsløringene av marxistiske regimer på 80-tallet ble møtt med forsikringer om at man snart skulle finne den uskyldsrene, autentiske Marx. Her ser vi alliansen mellom ytterste venstre og Tariq Ramadans ”euroislam”, hvor han forener den svarteste religiøse reaksjon med kjærlighet til verdens fromme og fattige. Ramadan oppfattes vekselvis som en ny Martin Luther, eller en Che Guevarra, noe som ikke er helt det samme, men som funker i det tabloide.
Venstresidas sans for reaksjonære muslimer er ikke ny. I sitt USA-hat kjempet mange feminister for innsettelsen av Ayatollah Khomeini i Iran, inntil de for sent forsto at de hadde støttet en frihetshatende mørkemann. Allerede i 1980 skrev Jean Baudrillard i Le Monde en artikkel hvor han støttet Iran fordi landet kunne destabilisere USA, og tok fanatismen med på kjøpet.
Og i Norge? I Norge var det vinneren av Aftenpostens kronikkonkurranse, Muhammad Usman Rana, som i 2008 fikk æren av å tale det helliges sak og skapte bakvendtland. Han var bekymret for den ”økende sekulære ensrettingen i Norge”. Ideen om å stemple verdslighetens forsvarere som fanatikere var bærebjelken i Ranas kronikk om ”Den sekulære ekstremismen”. Lite originalt, for allerede i september 2003 dukket et tilsvarende uttrykk opp i Le Monde, ”verdslighetens ayatollaer”, i samme mening.
Spørsmålet som nå melder seg er om vi trenger ytringsfrihetsbistand i Norge, for å registrere de forskyvningene som har skjedd med oss. Jeg vet at tanken er ubehagelig. Bistand på ulike felt er jo ellers en norsk spesialitet.
Hvis ”Sataniske vers” av Salman Rushdi var blitt gitt ut i dag, ville ikke også han ha vært islamofob?
Tore Stubberud er bokaktuell med romanen ”Kjærlighet i integreringens tidsalder” (Aschehoug 2009).