Hege Storhaug, HRS
Ganske nylig hadde jeg besøk av en ahmadiyyamuslim (oops, der sa jeg det forbudte ordet – igjen…) fra Pakistan og hans elskede hustru som er sunnimuslim, også hun pakistaner. Da den gledelige nyheten kom fra Nederland om at et fjernsynsselskap drevet av muslimer aksepterer ahmadiyyane som muslimer, hvilket er en unik hendelse i denne verdenen, gikk tankene mine til dette paret. Jeg skrev en artikkel spontant, og sendte den til dem i Pakistan med spørsmål om jeg kunne publisere den. Forespørselen ble tatt seriøst, og begges familier ble involvert i beslutningen. Etter noen dager kom svaret, et beklagende avslag. De satte stor pris på artikkelen i seg selv, men av sikkerhetsmessige hensyn ba de meg fjerne navn og bilder. I tillegg ønsket han, la oss kalle han ”Shahid”, å komme med en egen kommentar på slutten av artikkelen.
Ønskene er selvsagt etterkommet. Her følger den nær sagt unevnelige historien, om ”Shahid” og ”Natasha”: For et år siden ”gjorde” Shahid og Natasha ”noe” som er så forbudt at hadde myndighetene fått kjennskap til det, ville de endt opp i fengsel med svært strenge og brutale dommer. Shahid og Natasha giftet seg. Tenk det! Kjærlighet og fengselstraff i samme setning. Slik er det – i Pakistan (og i en god del andre muslimske land). Det jeg sier er ingen fiksjon. Altså, kjærlighet og fengsel er helt korrekt, men vielse må det tas et lite forbehold om. Fordi, Shahid og Natasha signerte en ekteskapskontrakt sammen med foreldrene sine og feiret vielsen med alle sine gode venner og nærmeste familie. Ekteskapet kunne de dog ikke få godkjent i det offentlige ekteskapsregisteret. Hvorfor? Fordi Shahid tilhører den forfulgte ahmadiyyasekten, som i det pakistanske lovverket er definert som ikke-muslimer. Den første endringen av lovverket for å underkjenne ahmadiyyaene skjedde i 1974. Dette året ble ahmadiyyaene utsatt for massive voldelige angrep av religiøst motivert mobb, der den sunnimuslimske og islamistiske bevegeslen Jamaat-e-Islami ledet an (for øvrig samme år som Jamaat-e-Islami etablerte seg i Oslo gjennom trossamfunnet Islamic Cultural Centre). Det var faktisk den vestligorienterte og whiskydrikkende statsministeren Zulfiqar Ali Bhutto som i 1974 erklærte aahmadiyyaene for ikke-muslimer under konstitusjonen, dette for å flørte med konservative religiøse krefter. Deretter forverret situasjonen seg betraktelig under despoten Zia ul-Haq (1977 – 1988) som introduserte et eget lovverk mot ahmadiyyaene, den såkalte ”anti-ahmadiyya-bestemmelsen” i 1984 for selv å prøve å fremstå som en rettroende muslim, et lovverk som i tillegg ble knyttet til blasfemilovverket. Blasfemi medfører i ytterste konsekvens dødsstraff. Lovverket om ahmadiyyaene betyr at det er forbudt for en ahmadiyya å fremstå som en muslim. Her er lovteksten i straffelovens paragraf 298 – C ( merk; Qadiani er et annet ord for ahmadiyyamuslim, som relaterer seg til at grunnleggeren av bevegelsen kom fra byen Qadiyan):
“Persons of Qadiani group, etc, calling himself a Muslim or preaching or propagating his faith. Any person of the Qadiani group or the Lahori group (who call themselves Ahmadis or any other name), who directly or indirectly, posses himself as a Muslim, or calls, or refers to, his faith as Islam, or preaches or propagates his faith, or invites others to accept his faith, by words, either spoken or written, or by visible representation or in any manner whatsoever outrages the religious feelings of Muslims, shall be punished with imprisonment of either description for a term which may extend to three years and shall also be liable to fine.”
I praksis betyr dette at en ahmadiyya ikke har lov til å si den religiøse standardhilsningsfrasen, Assalam Aleikum. De har heller ikke lov å ta i en koran, kalle inn til bønn osv. Ifølge straffeloven er de ikke-muslimer. Natasha, som er kvinne og sunnimuslim, kan etter det pakistanske lovverket kun gifte seg med en muslim. Shahid, som altså er definert som ikke-muslim, er således forbudt for henne etter loven.
Natasha kommer fra en intellektuell familie. Faren, som døde for noen år siden, var ingeniør og ledende innen sitt felt på subkontinentet, mens moren også er universitetsutdannnet. Andre deler av familien er ikke så ”frisinnet”. Mange var derfor motstandere av giftermålet. Shahid kunne fortelle meg om en interessant hendelse under begravelsen til Natashas far: Mennene samlet seg til bønn, og Shahid stilte seg med en selvfølge opp på geledd. Etter bønnestunden sa Natashas fetter dette til sin mor – med stor forbauselse: ”Shahid ba på samme måte som oss.” Gutten, som er i begynnelsen av tyveårene, har altså blitt indoktrinert til å tro at ahmadiyyaene er noen merkverdige og helt annerledes vesener. Etter bryllupsfeiringen fikk denne fetteren noen andre tanker, noen mer fornuftsbaserte tanker, for å si det slik.
Jeg må innrømme at giftermålet bekymret meg. Ikke fordi at jeg ikke er glad i Natasha og ikke hadde fått anledning til å ”kvalitetssikre” Shahid før giftermålet. Bekymringen handlet om hva som kunne skje med dem hvis noen ut av ondskap rapporterte deres samliv til politiet. Bekymringen er ikke av en hønemorkarakter. Den er reell og basert på kunnskap og erfaring. En måte å plage ahamdiyyane på, er nettopp å rapportere dem til politiet for det ene og det andre, som at ahmadiyyanaboen har ”opptredt som en muslim”. Skulle Natasha og Shahids samliv bli kjent for politiet, betyr dette i tillegg til at ekteskapet deres er ulovlig, at de utsettes for hudood lovverket (også innført av despoten Zia ul-Haq). De kan dømmes til lange fengselsdommer, inkludert 100 piskeslag, fordi de har hatt sex utenfor ekteskapet.
Natasha og Shahid kan altså ikke gifte seg – i Pakistan. Vi laget derfor en plan sammen. Shahid, som har bodd i Pakistan de siste årene, har europeisk mor og pakistansk far. Han er statsborger i morens hjemland. Han kan imidlertid vanskelig ta med seg sin ”hustru” på ferie til dette landet, ettersom ekteskapet ikke kan registreres i Pakistan. Natasha får med andre ord verken visum som hustru eller turistvisum. Turistvisum er nemlig så godt som umulig å få for pakistanere til vesten hvis de ikke har en nær tilknytning til landet de ønsker å besøke. Dette fordi så mange ”turister” hopper av. Men, ressonerte vi sammen på e-poster og telefon, Natasha har besøkt meg i Norge flere ganger. Natasha kan således søke besøksvisum til Norge, med meg som garantist (da garanterer man økonomisk for oppholdet, 50 000 kr, og man garanterer at personene returnerer til hjemlandet). Og så kommer rosinen i pølsa: får Natasha visum til Norge, har hun adgang til hele Schengen-området. Shahid og Natasha kan da også dra til Shahids mors hjemland for å besøke hans familie der – og de kan gifte seg!!
Planen gikk i boks. Den troende ahmadiyyamuslimen Shahid og den troende sunnimuslimen Natasha giftet seg i en storby i Europa. Går den videre planen i oppfyllelse, blir Natasha min ”nabo” innen et år eller to: Shahid tar med seg sin hustru fra terrorhelvete i Pakistan til Europa. Da får jeg en bekymring mindre i livet mitt, for hver gang en bombe smeller i sentrale deler av Punjab, går det SMS fra Norge til Pakistan: Are you ok?
Noen vil kanskje nå undre seg over hva det er som er så spesielt med disse ahmadiyyane. Vel, det handler først og fremst om at denne sekten ble grunnlagt av en mann i India på 1800-tallet, Hadrat Mirza Ghulam Ahmad, som påberopte seg å være den utlovede Messias. Det interessante for oss i Norge er ikke minst at det første muslimske trossamfunnet som ble etablert i Norge, var ikke det som så mange medier rapporterer, nemlig Islamic Cultural Centre. Det var ahmadiyyamuslimen og rektor ved Dønske videregående skole, Truls Bølstad, som etablert islam i Norge i 1957 sammen med to andre nordmenn. Men dette vil altså mang en annen muslim protestere på, for verken Bølstad eller Shahid får lov til å være muslim, sier eksempelvis Muslimsk studentsamfunn (og i går kveld på Dagsrevyen sa Shoaib Sultan i Islamsk Råd nok en gang at det første muslimske trossamfunnet i Norge ble etablert i 1974, altså Islamic Cultural Centre, noe jeg tar til inntekt for min påstand om at Islamsk Råd nekter ahmadiyyane å «opptre som muslimer»). Jeg tror jeg skal avstå fra å kommentere hva jeg mener om dette tankesettet, annet å nevne at de samme kreftene påberoper seg religionsfrihet i ett eneste kjør – og særlig i utide. Det samme gjelder for OIC (Organization of the Islamic Conferenence), som i menneskerettighetenes navn jobber intenst i FN-systemet for å på forbud mot kritikk av religion, da først og fremst islam, mens samme OIC diskriminerer og undertrykker ahmadiyyaene grovt ved å nekte dem status som muslimer (vedtatt i april 1974 i Mekka). Verre hykleri og brudd på menneskerettigheter skal man lete lenge etter. Egentlig burde FN møte OICs krav med et motkrav: rydd først opp i egen leir, så tar vi debatten deretter og hvor utgangspunktet for debatten er hvorfor dere mener islam, Muhammed og sharia er så svake at det fordres særegen beskyttelse.
Natasha og Shahid kan altså gifte seg Europa, men ikke i Pakistan. Nå som de er registrert gift i et europeisk land og fortsatt bor i Pakistan, blir de nødt til å være forsiktige.
Her er hva Shahid repliserte da jeg sendte den opprinnelige artikkelen jeg skrev:
Dear Hege, I am thrilled to hear about the Dutch channel that led you to write this article. I had a good read through it and I agree with what you say also. No doubt it is hugely hypocritical for Muslim organizations to complain of discrimination when they themselves also are guilty of the same. I understand that mine and “Natashas” situation is a classic example of the complications caused by institutional discrimination in Pakistan, however as you mention in your article I have to consider the consequences of our example being made public and becoming a focal point of the debate regarding «Muslim» behavior in the west. I have had a long discussion with my parents about it and they agree with me that having our situation made public can lead to uncomfortable and unfortunate consequences, not only for us but for both our families. If this article is published I will have to request that you not use our real names or provide any links to our facebook profiles and pictures. I will write a post-script in “norwegian” explaining my request and my personal take on the situation, because I do believe that the question of who decides who’s Muslim, what constitutes as «Islamic» and whether a religious minority can claim discrimination when they themselves are discriminatory, is central to the whole debate.
Deretter legger Shahid til en mer formell kommentar til rights lesere, som er oversatt til norsk:
«Det er med stor sorg at jeg etter lang diskusjon med min familie og svigerfamilie har besluttet å be Hege om ikke at oppgi mitt og min hustrus korrekte navn i denne artikkelen. Det er dessverre en nødvendighet, da vi har erfart at det kan medføre ubehagligheter og aggresjon blant visse grupper hvis vi står frem og snakker om den diskrimineringen som eksisterer mot ahmadiyyamuslimer. De problemer min hustru og jeg har hatt med å gifte oss kunne lett vært unngått hvis jeg hadde valgt at konvertere til sunniislam. Bemerk at det er mulig hvis jeg konverterer. Det er fordi at i Pakistan, som i mange andre muslimske land, er det kun tillatt å konvertere til islam, men ikke å falle fra islam. Det vil si at hvis min kone hadde konvertert til ahmadiyya, ville det være et lovbrudd med strenge straffer til følge. Hvis jeg hadde valgt å konvertere symbolsk kunne vi giftet uten problemer. Det ville dog ha medført at jeg ifølge loven ville ha mistet min arverett og mine offisielle bånd til min familie. Jeg tror fullt og fast på at et menneskes forhold til Skaperen er hans alene. Mitt problem med det «muslimske» samfunnet er nettopp at det eksisterer noen selvbestaltede personer som mener at de alene har rett til å definere hva det vil si å være muslim. Dette er ren idioti på mange måter. For det første har det aldri siden profetens tid vært enighet om hva det vil si å være muslim. Det er nettopp derfor det finnes utallige avskyggninger av Islam. For det andre er det stikk imot et menneskes religionsfrihet. Fred være med dem som ønsker å kalle meg for kafir (vantro), men det gir dem på ingen måte retten til å frata meg mine rettigheter som menneske. Det ironiske er jo nettopp at de samme personer som påberoper seg religionsfrihet så snart de er i minoritet i vesten, i samme åndedrag også nekter meg den religionsfriheten de selv mener de har krav på.Dessverre er fornuft og tålmodighet ikke det mest alminnelige i denne verden uansett trosretning.»