Av Hege Storhaug, HRS
Danmark og Europa står overfor en voldsom kulturkollisjon mellom våre åpne samfunn der menn og kvinner omgås vennskapelig i det offentlige og private rommet, kontra den utbredte kjønnssegregeringen i muslimske kulturer og miljøer, som fører til omfattende seksuell frustrasjon, undertrykking og overgrep. Jeg vil etter 17 års erfaring tett på muslimske kulturer i Norge og gjennom over to års opphold i Pakistan, påstå at det finnes knapt en kraftigere kulturkollisjon mellom ”oss og dem” enn nettopp på dette området. Faktisk opplevde jeg allerede i mitt første møte i 1992 med en norskfødt og tvangsgiftet jente av pakistanske foreldre, seksuelle overgrep. Hun ble i tidlig pubertet seksuelt misbrukt av broren, og da hun til slutt lettet sitt hjerte til moren, ble all skyld veltet over på henne: Hun måtte ha fristet han. Da er vi allerede ved den brutale kjernen i klassisk islam: Kvinnen er fristerinnen, mannen er offeret. Derfor er det hennes plikt å sikre at seksualitet kun skjer innenfor legaliserte rammer, det vil si ekteskapet. Herav den strenge kjønnssegregeringen i islam.
Denne adskillelsen av kjønnene og det seksuelle undertrykket dette skaper, fører med seg et sosialt og patologisk mareritt i den muslimske verdenen og i lukkede muslimske miljøer og storfamilier i Europa (som det også gjør i kristne sekter, og som vi har sett stygge eksempler på i den katolske kirken). Under mitt første opphold i Pakistan som journalist og forfatter i 1993 opplevde jeg således et voldsomt kultursjokk. Det var som om alt handlet om sex. Som kvinne måtte jeg selvfølgelig kle meg etter landets normer. Jeg måtte ikke le eller smile i det offentlige rommet, for det var ensbetydende med en seksuell invitasjon til fremmede menn. Også blikket må man være varsom med. Direkte blikkontakt kan også tolkes til en seksuell invitt. Aller helst skulle jeg smyge meg unnselig rundt – hvis jeg måtte ut et ærend. Å etablere vennskapsforhold til menn er vanskelig, fordi som en mannlig venn i Islamabad av en mer vestlig støpning sa til meg: ”Det er umulig for en pakistansk mann å forestille seg et platonisk forhold til en kvinne på utsiden av familien.” Vel, han ble altså min venn, men som pakistansk mann er han et unntak.
Min nærmeste venn i Pakistan møtte jeg under mitt første opphold i Pakistan. Hun er mor og kunstner. Hun fortalte meg da at hun aldri lenger lot barna være alene med tjenere. Hun hadde tatt en tjener i det han var i ferd med å forgripe seg på hennes da fem år gamle datter. Noen år senere kom det frem at hennes eldste sønn var blitt seksuelt misbrukt av nettopp tjenere. Dette er et tema det snakkes åpent om blant intellektuelle. I sommer var for øvrig hennes eldste datter på besøk hos meg sammen med ektemannen av danskpakistansk opprinnelse. Han var blitt misbrukt som barn av en nabogutt under opphold i Pakistan, og begge fortalte at de opplevde det som mer vanlig enn uvanlig at deres venner i Pakistan var utsatt for seksuelt misbruk i oppveksten, enten innad i storfamilien, av tjenere, under koranundervisning eller av private hjelpelærere i deres eget hjem.
Her bør det skytes inn at den engelsk språklige pressen i Pakistan i årevis, sammen med menneskerettighetsorganisasjoner, har satt et bredt søkelys på særlig det utstrakte seksuelle misbruket av barn på koraninternatskoler. Jeg husker også godt at organisasjonen Bedari Women i Islamabad arrangerte en samtalekveld for voksne incestofre i 1994. Oppmøte var massivt, og arrangøren var særlig forbauset over alle mennene som stod frem og fortalte om traumene som hadde fulgt dem fra de var barn.
Denne tragiske erfaringen har jeg også fra Norge. Jeg har i årenes løp som journalist, forfatter og gjennom arbeidet i den norske politiske tenketanken Human Rights Service, møtt svært mange ofre for seksuelt misbruk som har opphav i muslimsk kultur. Typisk har kontakten med disse ofrene kommet gjennom saker om tvangsekteskap og vold i hjemmet. Kontakten med både disse unge og kvinner har faktisk avdekket at det har vært mer vanlig enn uvanlig at de også har blitt utsatt for seksuelt misbruk. Utstrakt seksuelt misbruk i storfamilier kommer også frem i boken min Men størst av alt er friheten (2006), der en hovedcase og norskpakistansk mor opplever at samtlige tre døtre er seksuelt misbrukt, en av faren og de to andre av onkler, en onkel bosatt i Norge og en i Pakistan under et feriebesøk der. Da jeg spurte denne moren om hun hadde opplevd noe tilsvarende som barn, kom det frem at hennes bror hadde misbrukt henne som barn. Ytterligere to nieser av denne kvinnen, begge født i Norge, oppsøkte meg og fortalte på eget initiativ at de hadde blitt misbrukt i tenårene av onkler i Norge. Dette er en storfamilie med røtter på landsbygda i Punjab, altså den typiske innvandreren fra et land som Pakistan til Danmark.
La det bare være sagt; dette betyr ikke at seksuelt misbruk skjer innad i alle storfamilier. Jeg har dog en ubehagelig følelse av at det kan være mer vanlig enn uvanlig.
Jeg kunne fortalt om langt, langt flere konkrete tilfeller, men la oss heller se nærmere på hvorfor seksuelt misbruk av barn og kvinner etter all sannsynlighet er langt mer utbredt i seksuelt ufrie samfunn enn i våre åpne og frie samfunn. Først må jeg dog med tristhet melde at jeg aldri har registrert forskning innen dette feltet. Derfor er mine forklaringsvariabler basert på erfaring fra felten og kunnskap om islam.
Det ligger i sakens natur at knapt noe er mer tiltrekkende enn det forbudte som man prøver å gjemme bort. Derav eksempelvis den voldsomme seksuelle trakasseringen av kvinner i det offentlige rommet i et land som Pakistan (og nå eksempelvis også i skolegårder i Europa). Som jeg skrev i boken Tilslørt. Avslørt (2007), er trakasseringen verst i de områder der kvinnene tvinges til å dekke seg med burka. Altså dess mer bortgjemte og undertrykte kvinnene og jentebarna er, dess mer overgrep. Tildekningen som skulle ha som funksjon å avseksualisere forhold mellom kjønnene har stikk motsatt effekt: relasjoner gjennomseksualiseres. Denne gjennomseksualiseringen kan eksemplifiseres med hvordan jeg som kvinne omtaler en fremmed mann i Pakistan: Er han eldre enn meg kaller jeg han onkel, er han yngre enn meg kaller jeg han bror. Altså sier jeg indirekte, for å beskytte meg mot tilnærmelser, at vi ikke er seksuelt tilgjengelige for hverandre.
Når vennskapelig omgang mellom kjønnene er tabu, blir kjærtesteri religiøst og sosialt forbudt. Den seksuelle frustrasjonen dette medføre, særlig hos unge ugifte menn, og også gifte menn i ulykkelige familieavtalte ekteskap, gjør jenter og unge kvinner innad i storfamilien sårbare for overgrep. Videre kan synet på kvinnen som et sexobjekt og som personlig ansvarlig for ikke å friste mannen, smitter over på synet på jenter. Som i eldre tider i Danmark, er det også en utbredt mangel på respekt og forståelse for barns integritet, følelser og behov, samt at respekten generelt for jenter og kvinner er lav. Den ofte manglende respekten både gutter og menn har for søstere og kusiner, mener jeg også er en del av forklaringen. At gutter også utsettes for seksuelle overgrep, som oftest av menn på utsiden av familien, handler igjen om segregeringen; menn kan naturlig omgås gutter på utsiden av familien. De er tilgjengelige.
Islam er i seg selv svært seksuelt fokusert gjennom blant annet at Muhammed påla kvinnen hovedansvaret for at sex ikke skjer utenfor ekteskapet. I tillegg forfekter islam langt på vei at kvinnen er en vare som far eller bror skal gifte bort mot at ektemannen betaler for tilgang på hennes vagina. Kvinnens religiøse plikt er absolutt lydighet og alltid å være seksuelt tilgjengelig for ektemannen. Et slikt syn skaper generelt ikke respekt for verken jenter eller kvinner. At Muhammed også ektet et barn på ni år, medvirker til overgrep mot jentebarn. I sum handler det om en seksuelt undertrykkende og kvinneundertrykkende kultur og religion, som har store problemer med å respektere individets ukrenkelighet, noe som særlig gjør barn og kvinner sårbare.
Danmark (og Europa) vil tjene på å ta Lars Hedegards utspill så alvorlig som det er. Det handler om menneskeverdet til vergeløse barn og unge og marginaliserte kvinner. Et produktivt tilsvar på Hedegaards utspill er en åpen og bred debatt og at den danske regjeringen initierer forskning og kartlegging av utbredelsen av seksuelle overgrep innad i muslimske miljø. Slik kan vi bevege samfunnet i riktig retning, i humanismens navn.