Hege Storhaug, HRS
Jeg håper du vil lytte og ta til deg denne sanne historien fra 1995 – en av mine personlige favoritter. Det handler om verdier, om menneskeverd og hudfarge. Først; på dette tidspunktet hadde jeg allerede flere lange opphold bak meg i Pakistan, et land som ble til en voldsom kulturkollisjon for meg. Kulturkollisjonene var mange og på ulike samfunnsnivå. Den kollisjonen som kanskje sjokkerte meg mest, er den som er relevant i dette brevet til deg: Rasisme. Med min bakgrunn som en uttalt antirasist på 1980-tallet og fra et land der likeverdet står svært høyt, trodde jeg knapt hva jeg så og hørte folk fortelle. Kvinner som gråt da de fødte, fordi avkommet viste seg å være mørkere enn ”det burde være”. Min beste venninne, Humera, som i mine øyne, og jeg vil også tro i dine øyne, er svært vakker og som fortalte om morens fortvilelse da Humera var barn: ”hvordan skal jeg klare å gifte henne bort?” Humera er nemlig mørkere i huden enn den gjennomsnittlige punjaberen. Jeg så også på nært hold hvordan svarte afrikanere ble behandlet i det offentlige rommet, hvordan de ble jaget ut av butikker, dyttet ut av køer på offentlige kontor, og nektet servering på restauranter. Jeg skal stoppe her og kun ta en oppsummering av mentaliteten: jo lysere i huden, dess vakrere anses man å være. Og motsatt; mørk hud er per definisjon stygt. I et land med et svært stort spekter av etniske grupper, fra negroide etterkommere fra Afrika på Makrankysten, til like lyse og blåøyde folk som du og jeg i nordvest og nord. Man skulle kanskje tro at dette farge- og rasespekteret ført til toleranse. Som deg, har jeg besøkt de fleste verdenshjørner, men jeg har aldri opplevd en så utstrakt rasisme som i Pakistan, og jeg har også opplevd at denne rasismen har flyttet med på lasset hit.
Da er jeg kommet til den sanne historien: lille Nadia på den gang 9 år, skulle flytte i en periode til meg i Norge. Nadia er datteren til Humera, og om mulig enda vakrere enn moren sin. Men Nadia ble mobbet på skolen. Hun fikk eksempelvis beskjed av medelever om å dra hjem og ”vaske det skitne ansiktet”. Da har du forstått at Nadia har det samme ”problemet” som moren. Før avreisen fra Pakistan til Norge, sa jeg dette til Nadia: ”folk kommer til å snu seg etter deg på gaten i Norge fordi du er så vakker.” Jenta så på meg med øyner som levnet liten tvil om hva tankene hennes sa: aldri i verden om det er sant.
Nordmenn kunne ikke få nok av den skjønne jenta.
Det interessante og relevante er også dette: Nadia og lillesøsteren på seks år ble integrert i rekordfart gjennom lek med norske barn i gatene på Rodeløkka, Oslo øst, og på Grünerløkka skole. De ble altså en naturlig del av norsk kultur, samtidig som de var muslimer og ikke eksempelvis spiste svinekjøtt. Men de ble aldri venner på skolen med norskpakistanske barn, født i Norge. De norskpakistanske barna tok avstand til Nadia og lillesøsteren. De tvilte på om Nadia og søsteren var muslimer, fordi de kledde seg som norske barn, hadde et bredt fargespekter av venner, og deltok fullverdig i samfunnet. De to jentene brukte gymdrakt, de badet på stranden i svømmedrakt, for eksempel. Derfor ble de karakterisert som ”urene” (ja, dette ordet ble brukt, og det handler altså om seksuelt urene og barn på 6 og 9 år). Ungene som behandlet Nadia og søsteren slik, levde med andre ord langt på vei mentalt på den tradisjonelle landsbygda i Punjab, plassert der av foreldrene som frykter den åpne og frie norske kulturen. Særlig er kvinners frihet skremmende for dem, en frihet som vi skatter så høyt fordi denne friheten ikke minst gir både menn og kvinner muligheten til å omgås vennskapelig i det offentlige og private rommet. Min beste mannelige venn i Pakistan, menneskerettighetsaktivisten Shahid, kommenterte dette temaet slik for meg: ”Det er umulig for en pakistanske mann å ha et platonisk forhold til en kvinne.” Vel, regelen er ikke 100 prosetn gyldig åpenbart, da han er min venn. Men at han er et unntak, er dessverre en realitet.
La meg bare få sagt det; selvsagt er det ikke slik at denne muslimske landsbymentaliteten gjelder alle norskpakistanere, men du verden så få synlige og fullverdige deltakere i det norske fellesskapet det er som har røtter i Pakistan. Tenk deg om; hvor mange kjenner du? Og hvor mange langt, langt flere ser du på gaten eller kjøpesenteret som levner liten tvil om at de mentalt først og fremst er et helt annet sted enn i Norge?
Det er nettopp dette det handler, det som har skjedd i Oslo, i Drammen, og andre store byer; særlig folk med muslimsk opphav har ”lukket sine inne”, og dermed ”ute fra Norge”, altså en selvvalgt posisjon. Det vil si; det er patriarkene som har valgt posisjonen, med aksept fra matriarkene, og som styrer de yngre unna norsk kultur og fellesskap. Særlig barna og kvinnene.
Her kunne mye vært skrevet om islams syn på seksualitet, og synet på muslimer kontra ikke-muslimer, men jeg skal la det ligge nå. Du forstår jo hintet, men det var dette med rase som var maktpåliggende for meg å si noen ord om nå. Ved å bruke begrepet, ved å lage et skille mellom ”oss og dem” ved bruk av Jotuns fargekart, medvirker du til å bygge opp rasisme. Beklager, jeg vet dette kan virke hardt å si, men er det ikke noe sant i det? Selv har jeg etnisk norske venner med svarte afrikanske adoptivbarn. Ungene er like norske som jeg antar barna dine er. Jeg har også familie som ”ser annerledes ut”, hel- og halviranere med persisk bakgrunn. De er og opplever seg som norske. Det samme gjør arabiske, marokkanske, iranske og pakistanske venner og bekjente. Mitt poeng er at når man introduserer rasebegrepet, medvirker man til å frata dem friheten til å være fullverdige nordmenn. Satt på spissen: du forteller dem indirekte at de er en annen rase, de er på den andre siden av et raseskille, og derfor kan de ikke være nordmenn, for nordmenn er hvite. At det skulle være slik, at i dagens fleretniske Norge kreves hvit hudfarge for å være/oppleve seg som norsk, er en grotesk løgn.
Jeg er ganske sikker på at du ikke mener det slik, for jeg er helt sikker på at du er like glad som HRS og meg for at Vigrid og Norgespatriotene ”ble stemt bort til langtvekkistan” under stortingsvalget.
Jeg håper du vil fortsette å lage reportasjer om hva som skjer i en storby som Oslo som har hatt en høy innvandring særlig det siste tiåret og som derfor har endret befolkningssammensteningen. Om segregeringen mellom ulike nasjonale grupper som skyter fart, om kultur- og verdikollisjonene, om hvorfor personer med hinduistisk, buddhistisk og kristen ikke-vestlig bakgrunn langt lettere blir en naturlig del av det norske fellesskapet enn de ofte marginaliserte muslimske nasjonalitetene – med et særlig stort unntak for de persiske iranerne. (Der ligger det for øvrig en svært spennende reportasjeutfordring og venter på deg, som kan gi mang et nyttig svar på integrerings-”gåten”.) Og, ikke minst, reportasjer om særlig muslimske kvinner og jenters kår i det likestilte Norge, de mest forsmådde av etnisk norske feminister. Kanskje det vil vise seg at du er den ekte feministen, og slik ikke er på lag med damene i Dagbladet?
En påstand til slutt: nordmenn og vestlige innvandrere setter stor pris på ikke-vestlige innvandrer – uansett opphav – som finner seg godt til rette i Norge og setter pris på det nye landet sitt. Test gjerne denne påstanden på dine kollegaer, venner og familie. Og skulle det vise seg at jeg tar feil, setter jeg pris på å bli gjort oppmerksom på det.
Beste hilsen fra
Hege Storhaug