Rita Karlsen, HRS
Ja, hvem er moralpolitiet? Aftenposten har fått følgende svar:
Unge, fanatiske muslimer. Strenge storebrødre. Gamle, konservative menn fra landsbygda. Mange er utpekt som medlemmer av moralpolitiet. Nå vil inkluderingsministeren ha håndfaste fakta på bordet.
De passer på at folk, spesielt kvinner, oppfører seg sømmelig. Og de henvender seg aggressivt til fremmede på åpen gate. Moralpolitiet, som bedriver internkontroll på Grønland, har fått mye omtale i det siste. Men hvem er de egentlig? Ingen Aftenposten har snakket med vedkjenner seg å tilhøre «yrkesgruppen». Derimot peker mange gjerne på andre nasjonaliteter og grupper.
Det mest interessante med denne vinklingen er sneverheten. For én ting er den delen av moralpolitiet som utøver den konkrete kontrollen på gata, men hva med de medlemmene som tilrettelegger for slik kontroll?
Jeg har tidligere kommentert denne saken ved å stille spørsmål ved hvor moralpolitiet henter sin næring fra – hvor henter de sin legitimitet? At denne virksomheten langt på vei er å betrakte som et organisert anarki vitner nettopp om at det er ”noe” som legger rammer for deres virksomhet. Å tro at dette er et bestemt antall personer, som kanskje møtes nå og da for å legge felles strategier for sin kontroll, er med respekt å melde en tankegang som vitner om liten forståelse for fenomenet.
Min erfaring er at fenomenet har like lite, eller like mye, å gjøre med om vedkommende er somalier, pakistaner eller marokkaner. Fellestrekket er ikke etnisitet, men moralsyn. Så kan vi jo stille det betimelige spørsmålet; hvordan har dette moralsynet utviklet seg? Men svaret er ikke kulturer, tradisjoner, praksiser, erfaringer. Svaret kan kun gis ved å spørre om hvilke kulturer, hvilke tradisjoner, hvilke praksiser, hvilke erfaringer? Svarene på denne type spørsmål kan deretter kategoriseres for å finne ut hva som er deres fellestrekk.
Jeg skal ikke gjøre meg til ved å utelate det som begynner å bli åpenbart for flere og flere: mange av moralpolitiets medlemmer, støttespillere og pådrivere har sitt moralsyn fra islam. Når jenter, billedlig talt, piskes rundt i gatene fordi de ikke går med hijab, gir det assosiasjoner til land der slik atferd ikke er billedlig talt. Og faktumet er at slike land er muslimske.
Så må gjerne noen hevde at slike utsagn er stigmatiserende og islamofobiske, men jeg bekymrer meg mer for at de samme synes mer interessert i å avvise enn å oppklare. Jo, vi hører at det argumenteres med misbruk av islam, men det endrer ikke det faktum at det er islam. Om islam skulle bli misbrukt er det kanskje også et bevis på at det eksisterer forhold innen islam som gjør et slikt misbruk mulig. Ville det ikke være mer formålstjenelig at muslimer heller brukte sine kunnskaper og ressurser på å rydde i eget hus, heller enn å låse døra og kaste nøkkelen?
Jeg blir derfor mildt sagt oppgitt over hvordan Aftenposten lar ulike aktører kaste mistenkelighetens skygge over på hverandre. Hadde for eksempel jeg, den hvite nordlendingen som dertil har glemt hvordan søringan bare for noen år tilbake hersjet med oss, hevdet at moralpolitifenomenet ikke er problem blant pakistanere, men blant somaliere, ja da hadde jeg prompte vært uthengt på avisens førsteside med STGMATISERES SOMALIERNE, og kanskje: SER IKKE PÅ PAKISTANERE OG SOMALIERE SOM NORSKE.
Det slipper Inam Dar og Arfan Mahmood:
I butikken Dar Entreprises i Tøyengata, er innehaver Inam Dar og stamkunde Arfan Mahmood skjønt enige.
– Jeg tror ikke pakistanske menn driver med sånt. Vi bor i Norge og må følge kulturen her, sier Mahmood.
– Men menn fra Somalia kan nok overdrive. De er veldig opptatt av hijab på jentene.
Også de mange Aftenposten har snakket med som selv har opplevd moralpolitiet, tegner et bilde av et mangehodet troll. Alt fra gamle, frustrerte menn til nyankomne asylsøkere er utpekt.
( … )
Fanatikere
På den somaliske restauranten Karama trenger ikke gjestene forskning for å kunne uttale seg om moralpolitiet. Mohamed Sheik kjenner det somaliske miljøet godt og er skremt over at han mener å observere stadig flere religiøse fanatikere. Han hevder følgende tre grupper utgjør kjernen av kontrollører: Unge skoletapere som søker til «kjellermoskeer», eldre som stritter imot utviklingen og vil beholde kontroll og noen høyt utdannede konservative ledere med stor makt.
– Mange ser ikke at det er disse ekstremistene som terroriserer andre, ikke storsamfunnet, som er vår største trussel, sier han.
På nabobordet forteller Imale Kulmiye Hassan at han selv har sett somaliske menn spytte etter somaliske jenter som går i olabukser. Mennene er fra 25 år og oppover, og har ikke vært lenge i Norge.
Politikelner
Søsteren og hennes venninner får ofte slengt stygge blikk, spyttklyser og spydige kommentarer etter seg. Fordi de går med olabukser, uten hijab.
Så sent som dagen før ble han selv utsatt for hetsen på en restaurant på Grønland. Da han skulle betale, bøyde kelneren seg frem, tok tak i sølvkjedet han har rundt halsen. Rykket aggressivt i det, som om han ville rive det av. «Hvorfor har du sånn? Er du homo?»
Hassan ble sjokkert over behandlingen.
– Men det er ikke første gang jeg og kamerater blir irettesatt fordi vi koser oss på restaurant i stedet for å gå i moskeen.
At menn fra Somalia ”overdriver” som Mahmood hevder, sier sitt: Det er ikke at det drives med slik kontroll som opprører, men at det overdrives? Og hvorfor i all verden skulle Hassan gå i moskeen heller enn å være på restaurant? Det må jo tyde på at moralpolitiet mener at moralen ivaretas (bedre) i moskeen, men med islam har det ingenting å gjøre? For der kan jo også alle homoer lette sitt hjerte, ja kanskje til og med finne sin hjertens utkårede?
Ja jeg vet, nå tenderer kommentaren til det useriøse. Men jeg blir motløs over at problemer får vokse seg nærmest uoverkommelig før det tas et grep. Når det mest sentrale grepet dertil er (mer) forskning, kan man også mistenke de ansvarlige for å ønske å hale det hele ut i tid. Eller enda verre: myndighetene bestiller forskning der de vet at de får de svarene de ønsker. Jeg kan også gi inkluderingsminister Audun Lysbakken (SV) noen av disse svarene med en gang (billigere er det også) – de vil lyde i denne banen:
Moralpolitiet har sin rot i en uheldig utvikling der samfunnet ikke har sett enkeltindividene godt nok. Vi må sette inn tiltak tidlig, derfor er det viktig at alle barn får gå i barnehage. Siden mange med innvandrerbakgrunn ikke gjør bruk av barnehage, må det være et gratis tilbud for enkelte grupper. Vi må sette inn mer innsats inn i skolen, både for å hindre frafall og for å sikre den enkelte får ta del i storsamfunnet. Vi må rekruttere bedre til arbeidsmarkedet, slik at den enkelte får optimal livskvalitet, og det er først og fremst gjennom arbeidstilknytning at fellesskapet vokser seg sterkt. Vi må beskytte enkeltindivider bedre, både slik at de vet hvor de eventuelt kan få hjelp, men også for at enhver skal være sikker på at i Norge har ingen rett til å kontrollere andre.
Det er kontraproduktivt å blande dette med religion eller opphav. Slike tilnærminger vil bare kunne føre til økte spenninger mellom grupper og til at miljøer lukker seg mer.
Med andre ord: ingen ansvarsplassering, ut over det ansvaret som storsamfunnet må bære. Skulle man derimot iverksette forskning som faktisk hadde som oppgave å avdekke moralpolitiets vekst og dertil foreslå tiltak for dets fall, er sannsynligheten stor for at begge deler ville falle på sin egen urimelighet. For slik jeg ser det, er det umulig å foreta en bestemmelse av hvem som er moralpolitiet; det er mannen i gata, det er kvinnen som står bak og presser, det er en mor og en far, en imam, en integreringsarbeider, en politiker, en skribent, en student, en bror, en søster, en kelner, en lærer, ja, alle som er bærere av en moral som de prøver å dytte på andre. Derfor er det ikke hvem moralpolitiet er som er det viktigste, men hvordan et slikt moralpoliti får utvikle seg. Skal moralpolitiets virksomhet utfordres, må deres moralsyn endres. Men hvordan skal moralpolitiet få forståelse for at jenter ikke må gå med hijab for å vise at de er en god muslim, når det samme moralpolitiet hører inkluderingsminister, likestillings- og diskrimineringsombudet, politidirektøren, justisministeren og andre myndighetspersoner tale varmt om hvor viktig det er jenter får bruke hijab?
Inkluderingsministeren vil ha fakta på bordet? Vel, det kan vel heller være at han møter seg selv i døra.