”Er islam en trussel mot norsk kultur?” spør Vårt Land
Underkastelse
Norge under islam blir et gjennomseksualisert samfunn, der kvinner helst skal pakkes bort i krokene, ei heller skal de kunne luktes eller høres. Så de ikke frister ofrene – mennene – til å begå hor.
Islams tragedie, som har ruinert millioner av menneskers liv gjennom tvang og ufrihet, har den islamske verden selv i detalj forklart gjennom OICs Kairoerklæring fra 1990. Denne erklæringen fra den islamske verdenen, som er et motsvar til FNs universelle menneskerettigheter, heter noe så bisarr som ”Menneskerettigheter i islam”. Den åpner med en ”ulykke”, med overherrementalitet av verste sort, nemlig at Gud har gjort det ”islamske troendes fellesskap til den beste nasjonen ”.
Smak på setningen en gang til.
Deretter legges alt av menneskerettigheter systematisk under sharia. Alt.
For dette er islams natur: å dominere både over enkeltindivid og samfunnet som sådan. At begrepet islam betyr ”underkastelse”, er således logisk. Man skal underkastes en hard monoteistisk religion, der de lærde mente islam var ferdigtolket på 1100-tallet. Man skal pugge oppskriften, og følge den til punkt og prikke. Det er dette islam som har fosset frem etter 1979-revolusjone i Teherans gater. Nå også Europa.
Derfor; idet islam organiseres starter problemene. Hvilken lovskole skal følges? Hvilken bevegelse skal følges? Dermed er man på full fart inn i totalitet – den kritiske fornuften gravlegges.
Den norske kulturen er et barn av opplysningstiden. Den islamske har aldri kommet til denne tidsepoken. Hvorfor? Det handler ikke minst om skikkelsene Muhammed versus Jesus og kjernen i deres budskap. Jesus søkte aldri politisk makt. Jesus skilte krystallklart mellom det verdslige og åndelige, kanskje tydeligst illustrert gjennom ordene ”gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er”. Han var pasifist og lot seg føre til korsfestelsen uten motstand. Han innførte heller ikke lovverk, tvert om avskaffet han brutale lover fra Moses tid (steining for ”horeri”). Jesus ga derimot noen bud, som ”vend det andre kinnet til”, ”ikke døm”, og ”elsk din fiende”, bud som vanskelig kan utlede direkte (og inhuman) lovgivning.
For Muhammed var religion og politikk ett og det samme. Han var hærfører og øverste juridiske leder. Han innførte lovverk på alle livets områder, som ulike rettigheter for kvinner og menn, for muslimer og ikke-muslimer, og eksempelvis steining for ”horeri”). Han skapte et gjennomislamisert samfunn, som anses som guddommelig og dermed etterstrebbart til evig tid.
Altså; ved å gå til Jesus som forbilde, kan det åndelige og verdslige enkelt skilles ad, motsatt hvis man går til Muhammed som forbilde. Dette er den islamske verdens mest betente akilleshæl: man må snu ryggen til Muhammed for å bevege seg inn i humanisme, verdslighet og dermed modernitet.