Rita Karlsen, HRS
Etter helgas demonstrasjoner fra muslimer vedrørende en Muhammed-tegning i Dagbladet, og ikke minst appellen fra en sharia-student hvis ingen av de demonstrerende muslimer snudde ryggen til, har debatten gått om hvorvidt det kan sies å foregå en islamisering av Norge og hvor representativ den forannevnte appellanten kan sies å være for norske muslimer.
Det er FrP som hevder at det foregår en islamisering av Norge, noe samtlige andre politiske partier tar sterk avstand fra. På Politisk Kvarter på NRK i går tok utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) avstand fra at det foregår noen form for islamisering, for øvrig et begrep Støre mener er innholdsløst. I dag var det samme oppvisning fra Høyres Per Kristian Foss. Foss mener FrP rører i grumsete vann og skaper grobunn for flere islamister, eller radikale røster som det visstnok heter nå. FrPs innvandringspolitiske talsperson Per-Willy Amundsen ble, som sin partileder i går, utfordret på hva som er islamisering, hvorpå Amundsen nevnte eksempler som hijab til politiuniformen, segregert undervisning og moralpolitiet.
Aftenpostens reportasjer om moralpolitiet kan knapt kalles noen ”avsløring” da mange av oss har kjent til problematikken over lang tid. Det kan derimot være en lang vei for å få denne form for problemer, eller utfordringer, opp i dagslyset. Det ansvaret er langt på vei lagt til media, da politikerne generelt synes å være komfortable med at det holdes unna offentligheten. Den pågående debatten demonstrerer hvorfor; å påpeke disse problemene kan i seg selv skape nye problemer, dessuten kan det tjene FrP som politisk parti. Politikerne er kanskje ikke enig med seg selv om hva som er det verste. Men vi burde kanskje spørre oss om hva som er det beste for samfunnet?
I dag kan Aftenposten, via Washington Post, fortelle om en liten by ved Middelhavskysten, Cunit, i Spania. Cunit, med sine 12.000 innbyggere, skal være mest kjent som et rekreasjonssted for Barcelonas innbyggere. Men den siste tiden skal feriestedet også blitt et åsted for den økte spenningen mellom Vesten og muslimer i Europa, som Washington Post uttrykker det. For de tradisjonsbundne muslimene i Cunit vil ikke akseptere at en kvinne uten hijab utøver myndighet over dem.
Kvinnen det handler om, er den nå 31-årige Fatima Ghalian. Fatima er født i Marokko og kom til Spania som tenåring. Hennes far har vært sjeik i en moské i Marokko, hvilket kan tyde på at hun kommer fra en relativt konservativ familie. Ghalian omtales da også som ”inntil nylig pliktoppfyllende” som brukte hijab. Hun tok så en mastergrad ved universitetet i Barcelona, kastet hijaben og begynte å kjøre bil. Utdannelsen førte henne til en jobb i rådhuset i Cunit, der hun fikk i oppgave å være en slags kulturell formidler blant byens rundt tusen marokkanske muslimer. Hun skulle oppmuntre muslimene, særlig de innelukkede kvinnene, til å delta i samfunnslivet.
Det ble for mye for noen. Som representant fra rådhuset utøvet hun myndighet over innvandrersamfunnet. Det kunne ikke alle tradisjonsbundne muslimene akseptere, særlig fordi det var tale om en kvinne som nektet å dekke til håret. Med andre ord en dårlig rollemodell for de samme kvinnene hun skulle oppmuntre til å ta del i det spanske samfunnet.
To av lederne i Cunits muslimske samfunn, sjeik Mohamed Benbrahim i den lokale moskeen, og lederen av den islamske foreningen, Abderraman el-Osri, utnevnte seg selv til den moralske påtalemyndighet.
Benbrahim skal ha satt i gang en underskriftskampanje for å få Ghailan sparket. I november 2008 anmeldte hun sjeiken for trakassering, trusler og angrep mot henne og hennes familie. Myndighetene har gransket behandlingen av Ghalian for å reise tiltale mot Benbrahim og el-Osri, og påtalemyndigheten ønsket å dømme de muslimske lederne til flere års fengsel for trakassering og trusler mot Ghailan. Byretten bestemte så at Benbrahim skulle settes i varetekt, men ifølge Ghailan skal den sosialistiske borgermester Judit Alberich ha grepet inn og hindret pågripelse, fordi hun mente det ville skade forholdet til det muslimske samfunn. Dette skal igjen ha ført til at det er blitt reist krav om at Alberich må gå av, fordi hun ifølge kritikerne har fridd til muslimske velgere på bekostning av respekt for loven.
Saken skal ha avslørt det som omtales som ”et stille mishag” blant mange spanjoler som mener tradisjonelle europeiske verdier utfordres av fundamentalistiske muslimer.
–Dette er alvorlig, sier Ivan Faccia Serrano, som sitter i bystyret i Cunit.
–En stor del av befolkningen her føler seg ikke komfortable med å leve sammen med disse marokkanerne, sier han.
Borgermesteren Alberich mener imidlertid at det hele dreier seg om en personlig strid, og sier det aldri var noe problem med sameksistens i Cunit. Men for to uker siden la påtalemyndigheten ned påstand om fem års fengsel for sjeiken og fire år for den islamske organisasjon. Anklagepunktene er trakassering, ærekrenkelse og trusler.
Alberich sier at hun ikke har bedt om at anklagen mot de islamske lederne blir frafalt. Derimot legger hun til at det kan bli vanskelig for den unge kvinnen å arbeide i rådhuset når de to står tiltalt og risikerer fengsel. Ghailan selv skal være sykmeldt.
Det som skiller denne saken mest fra det omtalte moralpolitiet i Oslo, er at det er to ledere for muslimske organisasjoner som nokså åpenlyst inntok kontrollrollen overfor kvinnen. Deretter hadde Ghailan mot nok til å anmelde dem. Samtidig viser spansk politi en vilje til å få oppklart saken. Moralpolitiet på Grønland i Oslo, og Norge for øvrig, er det ingen som vet hvem er, og så lenge ingen heller blir anmeldt for trakassering vil problemene etter all sannsynlighet fortsette å vokse. Men det kan også kreve en viss egeninnsats fra myndighetene. For eksempel ble det under siste valgkamp kjent at det var iverksatt en svertekampanje mot Ap’s Hadia Tajik. Men så ble det helt stille om den saken. Tajik ville heller ikke anmelde. Det er neppe Norge tjent med.