Rita Karlsen, HRS
Arshad Ali ble et kjent navn etter Mohyeldeen Mohammads begredelige ytringer og hans tilknytning til Medina-universitetet i Saudi-Arabia. Mediene begynte å interessere seg for om det var andre med norsk pass som kunne knyttes til dette universitet, og vips var interessen for Arshad Ali der. Det ble kjent at Ali og en kamerat hadde søkt seg inn på Medina-universitet i 2007 etter at guttene hadde vært på pilgrimsreise. I dagens Aftenposten forklarer Ali:
Mohammad studerer ved universitetet i Medina, som en kamerat og jeg søkte oss inn på i 2007. I fjor fikk vi studieplass, og av denne grunn har det i det siste vært mye medieinteresse omkring min person.
Følge religionen
Etter et oppgjør med meg selv i 2006, bestemte jeg for å følge religionen som jeg er opplært i av mine foreldre. Én av måtene å finne ut mer på, tenkte jeg, var å studere den. På ønskelisten sto universiteter i Malaysia og Egypt, men det var ikke så lett å få tak i informasjon om disse.
Da kameraten min og jeg var på pilegrimsreise, tok vi en tur innom universitetet i Medina og la inn en søknad. At vi søkte, betydde ikke at det var en selvfølge at vi kom til å komme inn, eller at vi kom til å takke ja.
Endret forståelse
Fra tiden jeg søkte – til jeg kom inn – har min forståelse av islam vært i endring, og jeg stilte meg i større grad kritisk til den form for teologi Saudi-Arabia lærer bort. ( … )
Kameraten min var mer positiv til å studere i Medina, og mente at vi var såpass oppegående at et slikt konservativt miljø ikke kom til å påvirke oss. Han mente at muslimske teologer med et åpent sinn er en mangelvare i Norge. Derfor valgte han å dra, mens jeg bestemte meg for å være igjen.
Men hva i all verden er det som gjør at Ali – som vil følge den religionen han er opplært i av sine foreldre – retter nesen mot Malaysia og Egypt, og for øvrig hele kroppen til Saudi-Arabia? Var dette de mest aktuelle stedene for å lære mer om den islam foreldrene har lært han? I så fall kan det si noe om hvilken islam han er opplært i. Men skitt au, for Ali valgte jo ikke å dra verken til det ene eller andre stedet – og det altså til tross for at både han og kameraten ”mente at (de) var såpass oppegående at et slikt konservativt miljø ikke kom til å påvirke (dem)”. De er altså ikke noen tussehoder, de vet at det er snakk om svært konservative miljø, men likevel er det dit de ønsker seg? Derimot drar kameraten, fordi ”muslimske teologer med et åpent sinn er en mangelvare i Norge”? Er det ikke et par ting som ikke henger på greip her?
Så prøver Ali å tilbakevise at han har noen konservative islamske ideer, som han tydeligvis er blitt beskyldt for. Han redegjør for sin CV: ”Jeg ble folkevalgt i 2007, ga ut en diktsamling i 2008, ble kulturredaktør for Studentmediene i Stavanger i 2009, og satser på i 2010 å ferdigstille en bachelorgrad med fordypning i norsk vikinghistorie.” Dette lovet jo riktig så godt, uten at jeg vet så mye om verken det ene eller andre, og heller ikke hva Alis politiske liv består av. Men det forteller han litt om selv:
Alkoholfritt Stavanger
I 2008 fremmet jeg et prinsipielt forslag om å gjøre Stavanger alkoholfritt. I ettertid må jeg innrømme at forslaget virker radikalt. På det tidspunktet handlet det derimot om at flertallspartiene ønsket å utvide skjenketidene og at Ap ikke hadde mulighet til å få gjennomslag for sitt forslag. Dermed så jeg ikke noe galt i å komme med en prinsipiell markering, som også tydeliggjorde at jeg mente at alkoholdebatten gikk i feil retning.
Utnyttet av høyreekstreme
Særlig har høyreekstreme krefter prøvd å utnytte kombinasjonen av at jeg kom inn på universitetet og det nevnte alkoholforslaget – til å polarisere debatten om integrering i Norge – ved å komme med påstander om at «ekstreme» muslimer er i ferd med å infiltrere de store politiske partiene.
Ikke vet jeg hvilke ”høyreekstreme” krefter som finnes i Stavanger, men man kan jo gjette hva han sikter til. Men det er først nå Ali kommer til det som er han reelle budskap, og også her var optimismen min høy, for så å falle som en stein:
Sammensatt gruppe
Å polarisere integreringsdebatten er lett når mennesker som Mohammad gir inntrykk av at hans ytringer er utbredt blant muslimer. Det er de ikke. Muslimer er en like sammensatt gruppe som alle andre i samfunnet. Slik jeg forstår det, har Mohammad gått fra å ha moderate holdninger, til å bli mer ytterliggående. Dette er i og for seg ikke noe unikt, og det er flere eksempler på dette.
Hvorfor en holdningsendring skjer, er selvfølgelig veldig individuelt. Allikevel tør jeg påstå at det finnes noen fellestrekk. En del unge mennesker med ikke-vestlig bakgrunn (i mange tilfeller muslimer), har vanskeligheter med å forholde seg til både religion, foreldrenes kultur og storsamfunnets forventninger på en gang, noe som kan oppfattes som tre ulike grupperinger.
Krysspress
Når de opplever et krysspress, blir det ofte lettere å søke tilflukt hos én av dem. Grunnen er at det å ha tilhørighet til bare én gruppe, og la seg overbevise av den, er mye lettere enn å måtte treffe veggen når man kombinerer utfordringene fra disse gruppene.
(Ja, ja – velg oss, velg oss! Velg det norske samfunnet! Hurra, integreringen seier! Vi klarer det! Flott Ap-Ali!)
Jeg vil peke på noen mulige løsninger: For det første bør det tilrettelegges for islamske studier og imamutdanning i Norge. På denne måten vil man bygge opp og fremme en form for islam som er basert på verdisystemet i samfunnet vi lever i. Det andre er at ressurssterke muslimer i større grad må ta i et tak for å styrke moderate krefter i miljøet. Det finnes allerede flere som bidrar til dette, men generelt sett kan arbeidet på dette området styrkes.
Svaret var islam. Faen.