Hege Storhaug, HRS
Det er tydeligvis vanskelig for mange av våre politikere å ha fornuften i førersetet når islam settes på dagsordenen. Det kan synes som om at ”jo høyere de brøler”, dess mer ”pusete” opptrer våre politikere – med unntak av FrP. Tankegangen synes å være at jo mer frisinn, vennlighet og toleranse som mørkekrefter møtes med, dess snillere og mer ufarlig blir disse kreftene. Toleranse er veien til deres frelse. For selvsagt er de egentlig grunnleggende som oss. De trenger bare de forløsende ordene, og vips, så forstår de at det åpne demokratiet basert på individets frihetsverdier, er langt å foretrekke foran ørkenjuss fra 600-tallet.
Som den ”skarpe” leseren forstår, tror ikke jeg på denne linja til Solberg, Johansen, og andre. Jeg tror heller at hvis vi hadde satt ned foten da vi hadde en gylden anledning i 2004, altså da Frankrike innførte forbud mot prangende religiøse symboler i skolen, parallelt med at de få kvinnene og jentene i burka og niqab med loven i hånden hadde måttet ta av seg utstyret, så hadde tonen i den offentlige samtalen vært betydelig roligere og harmonisk enn i dag. Det som nå skjer er at politikerne i vegringens navn lar konfliktene bygge seg opp, vegringen for å måtte stå i et kortvarig offentlig ubehag (vi vet jo godt hvordan talspersonene jamrer seg som små barn hvis noe går dem imot). Våre politikere har åpenbart ikke tatt innover seg Machiavellis ord i boken Fyrsten fra 1513: ”politiske onder erkjennes alt for ofte først når det er umulig å benekte deres eksistens. Når ondene er små og ikke så enkle å få øye på, men fremdeles ganske enkle å løse, kreves det visdom for å erkjenne problemene. Når problemene derimot er blitt så store at de er åpenbare for enhver, kan det være for sent å rydde opp.”
Er det nødvendig å peke på Churchill for at politikerne skal forstå at en ideologisk fremmarsj av det formatet vi ser i Norge og Europa ikke lar seg stanse ved vennligsinnede ordutvekslinger og signerte avtaler – i ren Chamberlain-stil?
For islamismen er hijaben ”flagget og emblemet” i det offentlige rommet, som den iranske flyktningen i Paris, antropologen Chahdortt Djavann, formulerer det. Djavann går lengre enn dette. Hun kaller rett og slett hijaben for ”islamistenes fremste krigsmaskin” i det offentlige rommet: Dess flere jenter og kvinner de får inn i hijaben, jo sterkere får de manifestert ideologien deres på fellesskapets arenaer. Ikke underlig støttet Djavann fullt ut forbudet mot demonstrative religiøse og politiske symbol i den franske skolen. Men hvorfor dette voldsomme varslet mot hijab fra Djavann? Jo, fordi hijaben – som dekker alt hår, samt nakke og hals – er en religionpolitisk konstruksjon fra nyere tid, konstruert av islamistiske krefter. Hijaben har, som Walid al-Kubaisi sier det, ingen nasjonal eller kulturell tilhørighet. Kvinner fra Tyrkia bruker den, det samme gjør norske konvertitter, og kvinner fra andre muslimske nasjonaliteter i Norge. Hijaben er således genial fra et islamistisk ståsted: Den er grenseløs, slik islamistens drøm om verdensrevolusjonen er: En stat – kalifatet. For islamistene er uunderordning av jenter og kvinner helt avgjørende for å realisere deres ideologi. Hijaben er således en markør av kvinner som annenrangs borgere: Hun har begrensede rettigheter. Og enda verre: Kvinnen reduseres til et kjønnsorgan, og sløret er derfor rett og slett pornografisk.
Dette må tydeligvis våre politikere minnes om kontinuerlig. For fremdeles behandler de sløret/hijaben for et ufarlig fromt klesplagg.
La det være sagt med en gang: Selvsagt mener jeg ikke at alle unge og eldre kvinner som bruker hijab, bærer med seg en drøm om et islamisert samfunn. Tvert om har jeg understreket i boken Tilslørt. Avslørt, at det gjør nok de færreste. Men man kan ikke selv bestemme hvilke iboende verdier et utbredt symbol som hijab har, slik en del muslimske kvinner og menn insisterer på. Stiller jeg opp på TV-skjermen med et prangende kors, sender jeg selvsagt ut klare signal om en viss religiøs tilhørighet. Likeledes hvis jeg bruker synlige politisk og godt kjente symbol. At hijaben brer om seg, er slik jeg ser det et uomtvistelig varsel om en oppseilende verdikamp.
Dessuten, det er ikke slik at man kan kle seg som man ønsker, som det jabbes i ett kjør om. Hvis Siv J inntar bunaden døgnet rundt i sitt virke som partileder, fordi det er hennes ”kutlrelle identitet”, ja, så blir det et folkekrav i FrP om at lederen må skiftes ut – straks! Hvis Siv J utstyrer seg med hijab i det daglige virket, ja så blir det et folkekrav i FrP om å skifte henne ut. Og hadde hun møtt i Stortinget i en vel utringet bluse og ditto lårkort skjørt, ja, så hadde det blitt møtt med massiv kritikk fra nær sagt alle hold, og Siv J hadde tatt til fornuften og ikke med trass og sutring satset på at taburetten var hennes om hun fortsatte ikledde seg sex ”sexuniformen” sin.
Dette forstår vi, ikke sant?
Men når noen som har kommet hit fra utlandet, og fått norsk statsborgerskap og fulle sivile og politiske rettigheter fra dag en, da ramler fornuften ut på autopilot – for de er ikke ofte bare litt mørkere i huden enn nordmenn ellers, de tilber også en annen (eller var det den samme) guddom. Vårt politiske lederskap klarer altså ikke å likebehandle folk.
Nå er det ikke slik at jeg i en sving falt ned på forbudslinja. Den presset seg imidlertid frem de siste årene gjennom økt innsikt og dermed økt bekymring for utviklingen i Europa. En bekymring jeg ikke synes å få gehør for hos en Solberg eller en Johansen. Vårt politiske lederskap enten velger å se bort når mørkekreftene marsjerer forbi dem eller banker på kontordørene deres, fordi de ikke tror det er politisk opportunt å ta et oppgjør nå, eller fordi de ikke forstår hva og hvem som eksempelvis mønstret på Universitetsplassen 12.februar. Eller de forstår, men velger som tidligere sagt å stole på at det gode vinner frem.
Det kommer en dag da samtlige av dagens toppolitikere bør stilles til ansvar og svare på følgende: Hvilken side stod du på da det virkelig gjaldt? Var du blant dem som stod på frihetens og demokratiets side, eller var du blant dem som stod for dialog med totalitære krefter? Som vek til siden i fryktsom ”respekt”, altså i frykt?
De muslimer som er så såre hvis vi pirker kritisk i troen deres, hvorfor spørres de ikke om hvorfor Universitetsplassen var tom da den mest makabre handlingen hva gjelder religiøs krenkelse i vår internasjonale tid? Jeg tenker på verdenssivilisasjonens arv, de over 2000 år gamle Buddha-statuene i Afghanistan som Taliban sprengte i luften i mars 2001. Ingen buddhister organiserte opptøyer i gatene. Ingen islamistiske bevegelser eller regjeringer i den muslimske verden protesterte høylytt over den kulturelle og religiøse krenkelsen. Vi vitnet ikke en eneste massiv demonstrasjon fra muslimsk hold noe sted i verden.
Mønsteret er uhyggelig.