Rita Karlsen, HRS
Arbeiderpartiet (Ap) har endelig skjønt at innvandring og integrering er et politisk område de ikke kan fortie. Det er om lag 40 år siden innvandringen fra ”kultursfærer ulikt Norge” skjøt fart, også da med Ap i regjeringsposisjon. Siden har Ap stort sett sittet ved regjeringsroret. Men nå setter de ned et utvalg som skal tenke nytt om integreringen. Utvalget ledes av utenriksminister Jonas Gahr Støre, som i dagens Dagsavisen tilkjennegir at eventuell nytenkning skal møte motstand. Alt som før, med andre ord.
Under tittelen Det norske «vi» forteller Støre hva ”god integrering” handler om:
God integrering handler om likeverd og klare krav til innvandrere og til storsamfunnet som skal ta imot dem. Det handler om gjensidighet.
Siden Støres ordspråk er rikt, mangfoldig og noe ekskluderende i sin integrerende innpakning, er det nok best å ta det han sier s-a-k-t-e og n-ø-y-e:
God integrering handler om likeverd. Da er spørsmålet; hva er likeverd? Det kan være godt å gjøre seg opp noe tanker om det, før en leser videre.
Dernest; god integrering handler om klare krav til innvandrere og til storsamfunnet. Her er det tre faktorer vi må ha i bakhodet; krav, innvandrere, storsamfunnet. Vi vet hva ordet krav betyr, men vi vet lite om hvilke krav det siktes til. Vi lar det så langt henge i lufta. Hva gjelder innvandrere og storsamfunnet (”som skal ta imot dem”) må vi vel først si at det ene ikke utelukker det andre (innvandrere vs storsamfunnet), og så må vi vel bare minne Støre om at innvandrere er en høyst ulik gruppe.
Men ok, vi er jo ikke kommet lengre enn første setning, så vi får gi han flere sjanser.
Dette blir et viktig utgangspunkt for Arbeiderpartiets nylig nedsatte integreringsutvalg som jeg skal lede og som skal jobbe frem mot vårt landsmøte våren 2011. Utvalget skal presentere et dokument om samfunnsgrunnlaget og politikken for utviklingen av et mangfoldig og flerkulturelt norsk samfunn – klart forankret i universelle menneskerettigheter. Noe av det viktigste blir å beskrive tiltak som styrker grunnlaget for integrering mellom alle som lever i Norge.
Hva skal gruppen levere? Jo, et dokument om samfunnsgrunnlaget og politikken for utviklingen av et mangfoldig og flerkulturelt norsk samfunn (og om noen trodde noe annet; klart forankret i universelle menneskerettigheter).
Hva mener Støre egentlig med dette? Samfunnsgrunnlaget startet for ca. 40 år siden, men det var politikken som var fraværende. Som Hege Storhaug skrev i boken ”Gode formål, gale følger” (2003) var daværende kommunal- og arbeidsminister oppmerksom på hvilket ”samfunnsgrunnlag” som var i ferd med å utvikle seg – og også da var det nedsatt en komité:
Statsråd (Oddvar) Nordli pekte også på mulige sosiale konflikter på grunn av den kulturelle kløften mellom de nyankomne og nordmenn.
”- Så lenge vi får tilførsel av arbeidskraft fra de nordiske land og øvrige europeisk stater byr ikke dette på store problemer sosialt sett. Disse arbeiderne har lettere for å gli inn i det norske samfunnssystem. Grupper som derimot kommer fra for eksempel Pakistan møter her et samfunn som er totalt annerledes enn de er vant til. Også dette forhold må den nye komiteen vie stor oppmerksomhet, sier statsråd Nordli. Han vil personlig gjøre det som er mulig for å få satt en stopper for en ukontrollert arbeidsformidling av pakistanere som vil til Norge (Arbeiderbladet 3. juni, 1971).”
At det foregikk en mer eller mindre skjult innvandring som ikke var ønsket av myndighetene, kommer også klart frem i en annen artikkel i Dagbladet. Norge hadde innført passkontroll på Østbanen for å stanse pakistanere som tok seg ulovlig til Norge: «Pakistanere uten arbeids- og oppholdstillatelse har oppdaget at det går an å gå av toget i Østfold. Dermed unngår de passkontrollen på Østbanen. Søndag ble 10 pakistanere stoppet av passkontrollen i Halden og sendt tilbake. De ville ikke opplyse hvorfra de hadde sine opplysninger om at det var boliger og arbeid å få i Halden, men man antar at et tysk byrå står bak som tar klekkelig betaling for sine informasjoner (21. juni 1971).»
Men Nordli klarte ikke å sette noen stopper for den ”ukontrollerte arbeidsformidlingen”, og mens komiteen sikkert jobbet både hardt og målbevisst, så fortsatte strømmen av ”turister”. Storhaug skriver:
En artikkel i Arbeiderbladet fra 1. februar 1969, avdekker at norske myndigheter i lengre tid hadde kjent til at menn fra tredje verden søkte lykken i Norge:
”FOR DYRT Å SENDE UTLENDINGER HJEM
– For å spare norske borgere for noen ekstra skattekroner, ble fremmedloven ikke alltid praktisert bokstav for bokstav. Da skulle alle utlendinger som kommer hit til landet uten arbeids- og oppholdstillatelse i orden, vært sendt hjem så snart anledningen bød seg, sier sjefen for Statens Utlendingskontor A.E. Jøraanstad. ( …)
– Men ofte har disse utlendingene ikke penger, og da måtte vi ha betalt hjemreisen. For å slippe det, lar vi dem arbeide her midlertidig, så de får spart til reisa hjem, sier Jøraanstad.
– Mange utlendinger kommer her som turister…?
– Turister og turister, det er riktig at vi har mange tilfeller av turister som skaffer seg jobb her, men det er såkalte falske turister, som hele tida har hatt til hensikt å jobbe i Norge. Afrikanere, for eksempel, reiser ikke på ferie til kalde Norge, de vil ha arbeid og skulle i følge fremmedloven vært sendt hjem.”
Hvorfor norske myndigheter ikke håndhevet lovverket, handler kanskje ikke bare om ”borgernes skattekroner”. Muligens handlet det om at antallet ulovlige arbeidsinnvandrere fremdeles var så godt som ubetydelig og mer eller mindre ”usynlig”. De utfordret heller ikke norske borgere på arbeidsmarkedet. Det er også god grunn til å anta at myndighetene på dette tidspunktet ikke forutså at innvandringen ville øke de påfølgende årene.
Det var litt om ”samfunnsgrunnlaget” for ca. 40 år siden, så la oss vende tilbake til Støres betraktninger i dagens Dagsavisen om det nylig nedsatte integreringsutvalget:
Hvorfor er dette viktig? Fordi integrering er en av våre største samfunnsutfordringer i dag. Et mer flerkulturelt Europa er kommet for å bli – og vi trenger innvandring for å holde våre samfunn i gang. Langs mange dimensjoner har Norge lykkes godt med integrering av mennesker med ulik bakgrunn, det viser statistikkene. Men innvandring har også utløst usikkerhet, spenninger og frykt. Det må vi som samfunn møte med åpen debatt. Resultater av dårlig integrering er negativt for alle og farlig for samfunnet.
Her må vi ikke gå glipp av det vesentlige: integrering er en av våre største samfunnsutfordringer i dag. Men hva mener Støre så med ”integrering”? Og hva mener Støre med at vi ”trenger innvandring for å holde våre samfunn i gang”? Integreringsspørsmålet er det opp til leserne å tolke, men den forslitte frasen om innvandring for å holde hjulene i gang fortjener en replikk: Vi trenger en bestemt type innvandring for å holde våre samfunn i gang. Og hvis Støre betviler det – så bevis for oss alle ditt utsagn med tall. At det er ”innvandrere” som holder Norge i gang er en forkledning for å legitimere manglende politikk på området over tiår – verken mer eller mindre. Og da orker man knapt minne om regjeringskollega Kristin Halvorsen (SV) meningsløse påstand om innvandrere som har bygd Norge med blod, slit og tårer. Det var vel mens hun sto tildekket i Pakistan under en eller annen valgkamp?
Så kommer Støre tilbake til ”likeverd”, om enn i en noe schizofren innpakning:
Hva bør så være utgangspunktet for vårt arbeid? Utgangspunktet må være å sikre det som er en kjerneverdi for Arbeiderpartiet, nemlig likeverd. Alle, uansett bakgrunn, skal ha de samme mulighetene og rettighetene. Når vi legger likeverd til grunn kan vi også erkjenne at vi ikke alle er like, at et moderne samfunn er mangfoldig, at de fleste av oss ikke bare har én, men flere identiteter.
De fleste av oss har flere identiteter? Så vidt meg bekjent er det en diagnose. Men selvsagt – alt er vel lov om man skal tenke nytt om integrering? Med respekt å melde: Jeg tror Støre mener at vi alle har flere roller – hvilket er så selvsagt at det ikke trengs kommenteres. Men gitt alle de ulike roller, både privat og profesjonelt, vi i har i dette samfunnet – så er det likevel avhengig av et fellesskap. Jeg etterlyser således heller Støres tanker om hva som er ”fellesskapet” enn hans schizofrene tilnærming på individplan.
Deretter får vi vite at Aps historiske fokus har vært sosial skjevhet og likestilling, men at det nå også handler om å sikre likeverd for folk med annen kulturell og etnisk bakgrunn. Angsten er en ny klassedeling på etnisk grunnlag. Ikke vet jeg hvor mange ganger for eksempel HRS har tatt opp at den rådende politikken legger opp til å skape nye underklasser, men det begynner å bli noen ganger, så slik sett burde jo jeg være den første glede meg over Støres ”oppdagelse”. Men noe skurrer….
I integreringsprosessene har majoritetsbefolkningen et særlig ansvar fordi det er den som har størst makt og mulighet til både å diskriminere og til å bekjempe diskriminering. Mange fra minoritetsmiljøer opplever diskriminering i sitt daglige møte med samfunnet vårt. Det er uakseptabelt. Dette bryter med prinsippet om likeverd. Derfor skal vi være konsekvent i vårt arbeid mot diskriminering. Samtidig må minoritetene ta sin del av ansvaret for det norske storsamfunnet – med plikter og rettigheter. Vi vet hva som må ligge til grunn for at dette skal bli en realitet: Alle må lære og beherske norsk, og få mulighet til å ta utdanning og bli økonomisk selvstendige.
Her må vi igjen gå dvelende til verks: majoritetsbefolkningens ansvar. Det er altså majoritetsbefolkningen som har størst makt og mulighet til både å diskriminere og til å bekjempe diskriminering. Dette er feil – men forteller desto mer hva Støre legger i ”likeverd”. Hva gjelder likeverd er dette uten tvil en grunnleggende verdi i Norge, som også krever sin uttrykte plass. Den handler om at mennesker er likeverdig uavhengig av for eksempel sosial, etnisk og nasjonal bakgrunn, kaste-, klan-, stammetilhørighet eller seksuell legning. Men la oss ta en titt på virkeligheten: En del av problematikken vi møter blant ulike innvandrergrupper handler nettopp om for eksempel kasteproblematikk, jf. at personer innenfor samme innvandrergruppe ikke får gifte seg med hverandre fordi de tilhører ulike kaster. Hvem har størst makt og mulighet til å foreta denne diskrimineringen? Å skyve ansvaret over på majoritetsbefolkningen er det ingen som tror på lengre, men la meg stille spørsmålet: Hvem har størst makt og mulighet til å gjøre noe med det? Jo, det er Støre & co.! Hvis regjeringen hadde tilrettelagt for en politikk som satte mest mulig kjepper i hjulene for den manglende likeverd som en økende andel mennesker i dette landet opplever, så kunne kanskje vi lånt øret til Støres tese. Men regjeringen tør ikke innføre en politikk som begrenser misbruk av enkeltindivider, fordi man er så opptatt av grupperettigheter. Nærliggende eksempler er uniformering av jentebarn med for eksempel hijab, henteekteskap der herboende er levende visum, barn som dumpes i foreldrenes opprinnelsesland og alle andre ”utfordringer” som de ansvarlige myndigheter helst så at det ikke sto noe i media om.
Men, Støre vet også at det handler om ”dem”, det måtte bare først (sånn i anstendighetens navn?) skytes på majoritetsbefolkningen:
Likeverd kan ikke bare handler om grupper, det må handle om enkeltindividet. Samfunnet skal reagere mot holdninger som hindrer individets frigjøring uansett om de er grunnet på misforstått maskulinitet, religiøs praksis eller ut fra kulturelle og tradisjonelle føringer, på samme måte som samfunnet skal reagere når noen hindres fra å vise sine evner på grunn av navn, hudfarge eller religion. Retten til å ta egne valg og forme sitt eget liv skal være grunnleggende for alle mennesker i Norge.
I Norge ligger dette dypt forankret: Alle har rett til å si sin mening, ta utdanning og få jobb. Alle skal kunne gifte seg av kjærlighet og ikke minst bestemme over egen kropp. Dette er universelle krav, forankret i universelle menneskerettigheter.
Tid igjen for å d-v-e-l-e: Universelle krav, forankret i universelle menneskerettigheter. Blir dette påpekt for å vie kravet en slags ekstra betydning, eller for å skyve kravet unna egen politikk? La oss ta oss tid til et eksempel. 3.november 2009 falt en dom i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) som forbød krusifiks i klasserom i Italia. EMD begrunnet sin dom med at krusifiksene utgjorde en krenkelse av retten til utdannelse sett i lys av religionsfriheten. EMD har for øvrig også avsagt en rekke dommer hva gjelder hijab. Men det interessante: EMD har slått fast at statene har rett til å gripe inne i borgernes religionsfrihet når det gjelder offentlige skoler med formål om sekulære verdier og religionsnøytralitet, altså verdier som aktuelle samfunn anser som sentrale. Dette handler således om politisk regulering i det offentlige rom. Norge har sine eksempler; fjerning av bordbønn og skolegudstjenester og omlegging av det tidligere KRL-faget. Men når det kommer til hijab, burka og niqab forvirres vi til det hinsidige. I kortform kan en vel si at det handler om kristendommen ut og islam inn. Men, da kan vi vel spørre; i hvilken grad kan det ene hevdes å være forankret i universelle menneskerettigheter og ikke det andre? Hvor er ”vårt mangfoldige samfunn” da?
La oss igjen lytte til Støre:
Vårt mangfoldige samfunn skal være basert på en demokratisk rettsstat, en solidarisk velferdsstat og likeverd. Dette samfunnsfundamentet er avgjørende for å skape en robust følelse av tilhørighet til Norge. Med dette fundamentet på plass må vi etter min mening våge å definere et større norsk «vi», et «vi» som sikrer at flere opplever tilhørighet til fellesskapet, at vi alle, med våre identiteter kan si; jeg er en del av «vi» i Norge. Det farligste er om grupper eller enkeltmennesker definerer seg på utsiden av fellesskapet, at de opplever at de ikke kan ha sin identitet innenfor det som med mening kan kalles et norsk «vi». For opplevelsen av fellesskap gir ikke bare en nødvendig trygghet. Det gir grunnlaget for at vi kan stille hverandre til ansvar.
En demokratisk rettsstat + en solidarisk velferdsstat + likeverd = en robust følelse av tilhørighet? Kan noen forklare meg denne koblingen med tilhørende konklusjon? Enten velger man tilhørighet, eller så gjør man det ikke. Deretter kan en velge fullstendig deltakelse eller begrenset deltakelse i samfunnet. Mange velger sistnevnte og hevder at førstnevnte er assimilasjon. Dette er villspor. En demokratisk rettstat med en solidarisk velferdsstat som bygger på likeverd står og faller på fellesskapet. Mange i dette landet er utmerket økonomisk assimilert, men kan være hinsides grunnleggende verdier som likeverd, likestilling, trosfrihet og ytringsfrihet. Hvordan kan dette henge sammen med ”en robust følelse av tilhørighet”? Støre vet det utmerket godt; det handler om å utføre sine plikter før en kan gjøre krav på sine rettigheter – og det handler også om assimilasjon av grunnverdiene.
For hva mener Støre med at vi må ”våge å definere et større norsk «vi», et «vi» som sikrer at flere opplever tilhørighet til fellesskapet, at vi alle, med våre identiteter kan si; jeg er en del av «vi» i Norge”? Hva er det vi skal våge? Skal vi ”våge” å gå på akkord med grunnverdiene? En slags gradert likeverd, betinget likestilling, gruppedefinert trosfrihet og begrenset ytringsfrihet?
Vet du Støre, jeg tror flere og flere i dette landet våger. De våger å si nei takk.
Det skyldes ikke at de samme er noe i nærheten av fremmedfiendtlig, rasistisk motivert eller annet ufordelaktig. Det handler om mennesker som lever i og med ”samfunnsgrunnlaget”. Du sier det selv; integreringen er en av de største utfordringene. Ap har lagt grunnlaget selv. Slik sett burde ”ditt” integreringsutvalg fulgt malen til næringsminister Trond Giskes næringsutvalg; deltakerne burde vært de som er delaktig i den virkeligheten politikerne generelt, og Støre spesielt, bruker så svulstige ord om. Da hadde kanskje Ap klart å tenke nytt om integrering.