Frykten styrer nå, sier Flemming Rose

Rita Karlsen, HRS

En septemberdag i 2005 endret Danmark – og fikk betydning for resten av verden. Denne dagen publiserte den danske avisen Jyllands-Posten 12 karikaturtegninger under tittelen ”Muhammeds ansigt”. Beslutningen om publiseringen var tatt av kulturredaktøren Flemming Rose.

Siden har, kort sagt, Flemming Rose, avishuset til Jyllands-Posten, tegnerne selv, ikke minst Kurt Westergaard, andre aviser i Danmark, danske politikere, ja hele det danske folket, både i Danmark og i utlandet, fått kjenne på trusler om vold og terror – noen har endog fått erfart volden og terroren. Den samme frykten har de fleste land i Europa måtte kjenne på, hvilket medførte at flere gikk i strutsefella: Man ville gjerne formidle de sentrale elementene og utfordringen Muhammed-bråket brakte med seg, men en ville ikke bidra til å sette seg selv i noen fare – derfor unnlot langt de fleste å publisere tegningene.

Situasjonen var – og er – egentlig absurd. Den kan kanskje sammenlignes med et streikebryteri der uorganiserte lar de organiserte dra lasset, mens de selv bare høster godene.

De muslimer som mente seg støtt av Muhammed-tegningene tok alle muslimer verden over til inntekt for sitt syn. Innpakket i krenkelsesstrategien ble det presentert som om 1,5 milliarder muslimer sto klar til å krige for krenkelse av profeten Muhammed. Som kjent beviste noen også at voldens verktøy ikke bare var en trussel.

Flemming Rose sto som en påle i denne frenetiske situasjonen. Han argumenterte konsekvent med henvisning til ytringsfriheten, men mange frihetselskende ville gjerne både bevare friheten og bli elsket av alle, og derfor ble ytringsfrihetsargumentet møtt med tre strategier: 1) taushet, 2) at vi ikke har ytringsplikt, eller 3) påstander om sekulær fanatisme. Noen blandet disse tre i en herlig miks, alt etter hva man måtte finne formålstjenelig for seg selv, for eksempel taushet om tegningene under henvisning til at det ikke er ytringsplikt, og forståelse for såkalt religiøs krenkelse med henvisning til sekulær fanatisme. (Jf. vår oppsummering av Muhammed-saken).

At Muhammed-bråket i seg selv var en oppvisning i hvordan trusselkulturen får befeste seg i våre frie demokrati, var det ikke for mange som skuet konsekvensene av.

Nå mener Flemming Rose at volden og truslene som ble gitt legitimitet under Muhammed-bråket, er begynt å virke. Det er frykten som styrer, sier Flemming Rose til sin kollega Knut Olav Åmås i Aftenposten.no.

Åmås møte med det avishuset på Rådhuspladsen i København vitner lite om demokratiets vugge og medias grunnerve, nemlig ytringsfriheten og dens kår. Åmås betegner avishuset som en festning.

Sikkerhetsvakter sørger for at ingen kommer inn i bygningen uten videre. Avisens nye sikkerhetssjef kommer fra Politiets etterretningstjeneste, som Flemming Rose har hatt tett kontakt med siden han publiserte tolv tegninger av eller om islams profet Muhammed 30. september 2005. Siden er han stemplet som kaldkriger for en ny sivilisasjonskonflikt – og blitt karakterisert som det frie, åpne samfunns modigste talsmann.

I oktober avslørte amerikanske FBI at nøkkelpersonen i terrorangrepet i Mumbai i India også var hovedmann i et nært forestående terroranslag mot Jyllands-Posten, og arresterte ham. Ett av scenariene var at selvmordsterrorister skulle tvinge seg inn i avishuset, drepe et stort antall medarbeidere, halshugge dem og kaste hodene ut på Rådhusplassen.

Sikkerheten rundt Danmarks største avis med 120000 i hverdagsopplag er også skjerpet siden attentatet mot tegneren Kurt Westergaard 1. nyttårsdag. Kulturredaktøren ser ut til å være eneste medarbeider i Jyllands-Posten uten navneskilt ved døren. Vi sitter først og snakker i et møterom høyt oppe i avishuset, med utsikt mot Rådhuspladsen. Siste del av samtalen skjer ved vindusrekken på en kafé like ved. Jeg griper meg i å kikke over Roses skulder mer enn én gang – ut på den hektiske Københavner-gaten.

Om Åmås ser over Roses skulder vitner forhåpentligvis om en berettiget omsorg for Roses ve og vel, for Åmås selv har lite å frykte. Det er, berettiget nok, ingen som vil blande Aftenpostens Åmås inn i karikaturbråket. I alle fall ikke så langt. Rose har derimot en helt annen historie å forholde seg til:

–Min store frykt er et terrorangrep i København der 200 mennesker blir drept og vi som avis blir stilt til ansvar. Det er meget ubehagelig, sier Rose.

–Du blir stadig drapstruet. Har du politibeskyttelse?

–Det har jeg. Jeg bor på hemmelig adresse og er umulig å finne via normale kanaler, sier Flemming Rose.

Det finnes imidlertid ti andre dansker som heter Flemming Rose. De er enklere å finne, så de siste årene har de opplevd mange trusler og mye trakassering. En av dem har nå skiftet navn.

Heller ikke her har Åmås så mye å frykte. Ifølge SSB er han antakelige den eneste ved navn Knut Olav Åmås i Norge.

Langt verre er det at trusselkulturen har befestet seg, noe ”vår” Flemming Rose er mest redd og skremt av:

–En underlig situasjon i Danmark. Trusler om vold og terror er blitt del av offentlig debatt i Europa. Og truslene har nå begynt å virke. Situasjonen er styrt av frykt: Ingen danske aviser har trykt opp igjen Kurt Westergaards tegning etter drapsforsøket på ham, selv om det er gode grunner til å gjøre det. I stedet ser vi en rekke forsøk på å rasjonalisere bort at det ikke dreier seg om frykt: Folk kjenner tegningen, man vil ikke krenke osv. Jeg er glad for at vi i min avis siden oktober har vært ærlige om at selv vi rett og slett er redde og skremt nå.

Deretter stiller Åmås spørsmålet som mange har prøvd å befeste som en sannhet, nemlig at tegningene ble publisert ene og alene for å provosere:

–Bestilte du tegningene i 2005 for å provosere, slik mange hevder?

–Nei, fordi stadig flere saker viste at selvsensuren i relasjon til islam øker i dansk og europeisk kulturliv. Det er to måter å møte dette på: 1) Å si at tabuer eksisterer. Respekterer du mine, så respekterer jeg dine. Men fordi vi er så ulike og har så forskjellige oppfatninger av hva som krenker oss i et komplekst multikulturelt samfunn, vil det da bli lite frirom igjen for ytringer. Eller 2): Hva er den grense for ytringsfrihet vi trenger for å leve sammen i fred? For meg går den grensen først ved direkte oppfordringer til vold. Der går grensen mellom ord og handlinger, der er forskjellen.

Nå kunne kanskje Åmås også nevnt noen ord om bakgrunnen til oppfatningen av denne selvsensuren, nemlig at den danske forfatteren Kåre Bluitgen hadde skrevet en barnebok om Muhammed, men fikk ingen til å illustrere den. Tegnerne takket nei i frykt for vold og represalier. Jyllands-Posten bestemte seg for å sjekke om det faktisk sto slik til i dansk kulturliv, og inviterte rundt 40 tegnere til å komme med forslag til illustrasjoner til Bluitgens bok. 12 sa ja. I ettertid kan det vel konstateres at selvsensuren levde i beste velgående, men verre: den var berettiget, og frihetsforkjemperne viste seg å være noen puslete svikere når det gjaldt. De få som sto på barrikadene måtte derfor også ta støyten. Her kan også nevnes Norges Vebjørn Selbekk i avisen DagenMagazinet og HRS’ informasjonsleder Hege Storhaug, som for øvrig i 2007 var prisutdeler for Trykkefrihedsselskabets og holdt tale for nettopp Flemming Rose.(Talen kan leses her). Ikke minst har Storhaug måtte tåle å bli diagnostisert som ”islamofob”, hvilket igjen har medført at hun er i samme situasjon som Flemming Rose, nemlig på hemmelig adresse. Forskjellen er at Storhaug er blitt overfalt, dertil i sitt eget hjem, så slik sett har hun mer til felles med tegneren Kurt Westergaard. Derimot er fellesnevneren for samtlige: vinklede medieomtaler og bevisstløst forhold til ordbruk har vært med på å legitimere trusler og vold. Ikke minst gjelder det nettopp såkalt ”islamofobi”.

–Apropos ord: «Islamofobi» blir misbrukt i den offentlige debatt, mener du?

–Det er et farlig uttrykk som blander nødvendig religionskritikk sammen med illegitim diskriminering av muslimer. Islamofobi-begrepet brukes også til å mistenkeliggjøre alle som kritiserer totalitære trekk ved islam: behandlingen av kvinner og homofile, ikke-muslimers rett til å kritisere religionen osv. Arkitekten og Politiken-skribenten Poul Henningsen, mannen bak PH-lampen, sa en gang at verden ville vært et bedre sted hvis det var fornuften det var forbudt å krenke.

Og i kjent stil følges islamofobi-uttrykket av diskriminering, som om det står stemplet muslim i pannen på enhver muslim:

–Men hva med den diskriminering av muslimer i Danmark som faktisk finnes?

–Ferske opinionsmålinger viser at innvandrere føler de har det bedre i Danmark enn i de fleste europeiske land. Men alvorlig diskriminering eksisterer ennå, ikke minst i arbeidslivet. Det er uakseptabelt. Rasistiske ytringer er avskyelige, men den beste måte å bekjempe dem på er alltid fri, åpen debatt. Alle krenkelseslover bør derfor avskaffes.

Den voldsomme vekt på «islamofobi» dreier samfunnsordskiftet over fra den enkeltes politiske rettigheter på tvers av alle tilhørigheter – til kamp for rettigheter på vegne av kollektive kulturelle, religiøse og etniske tilknytninger. Flere grupper krever at man tar særlige hensyn til religion, som om det er et unikt, urørlig fenomen.

Det fremkommer videre at Flemming Rose nå bruker all sin fritid på å skrive boken Taushetens tyranni, som kommer på femårsdagen for publisering av tegningene, den 30.sepember. Ifølge Åmås omhandler den karikaturstriden slik Rose opplevde den, og forklare hva det er ved Roses historie som har ført til at han har handlet som han har gjort, og det elleve år i Sovjetunionen brakte ham i tett kontakt med kommunismens dissidenter. I boken skal Rose bruke begrepet «krenkelsesfundamentalisme», som Åmås lurer på hva han mener med:

–Vi har sett flere eksempler de siste år på at kunstneriske uttrykk, utstillinger og annet, er blitt oppfattet som mer krenkende enn selv trusler om vold. Det er absurd. Dette er en krenkelsesfundamentalisme og et manglende skille mellom ord og handlinger.

Min bok åpner med mitt møte med en spansk kvinne på førti, en trebarnsmor hvis mann ble sprengt i filler i terroren i Madrid 11. mars 2004. Under rettssaken mot de 29 som ble anklaget, stilte hun i rettssalen med en T-skjorte med Kurt Westergaards tegning, som viser en mann med en bombe i turbanen. Noen av de anklagede mente hun krenket deres religiøse følelser. Enken ble resolutt vist ut av rettssalen. En tankevekkende illustrasjon av et forvrengt forhold mellom ord og handling – og en uholdbar oppfatning av hvem som egentlig er krenket.

–Er denne tankegangen et stort problem i dag?

–Ja. For tiden prøver de muslimske land ved FN i Genève – med Pakistan, Egypt og Saudi-Arabia i spissen – å omskrive FNs menneskerettighetserklæring og konvensjoner. Disse skiller mellom «religion» og «rase», og mellom individers beskyttelse og retten til å kritisere ideer, religioner og systemer. Den siste resolusjonen ble vedtatt så sent som fredag for to uker siden, og de muslimske land vil sidestille «religion» og «rase». Hvis de lykkes i det, sier de samtidig at ingen kan forlate sin religion. Men religionsfrihet forutsetter retten til å si nei til religion, slik eksmuslimer og dissidenter har gjort.

Krenkelsesfundamentalismen er også et resultat av at de skandinaviske velferdsstater ofte ikke betrakter sine borgere som samfunnsborgere, men som klienter. Forutsetningen for at vi kan være klienter og få særbehandling og ytelser, er at vi kan identifiseres som ofre, at noen har gjort noe mot oss. Dette er velferdsstatens egen krenkelsesfundamentalisme, sier kultur- og debattredaktør Flemming Rose.

Ut fra det Rose sier, kunne en kanskje konkludere med at Muhammed-bråket har ført til at krenkelsesfundamentalismen har fått slått rot i Europa, godt ledet an av FNs menneskerettighetsråd og OIC. Men det ville i så fall være en svært så defensiv konklusjon. Det er vel derfor også at denne saken aldri er kommet til noen oppsummering, nemlig fordi vi ikke godtar en slik utvikling. Men samtidig synes det fortsatt ikke være så mange som selv er villig til å gå i kampen for en ønsket utvikling.

Jeg har møtt ham flere ganger, første gang for nøyaktig fire år siden, våren 2006. På et seminar ledet av forfatteren Paul Berman ved New York University var vårt oppdrag å slutt-oppsummere karikaturstriden i Danmark og Norge. Fire år senere holder vi fortsatt på, noen oppsummering er ikke i sikte.

–Er du lei, etter snart fem år med karikaturstrid eller «Muhammed-krise», som dere kaller saken i Danmark?

–Det har vært verdt det. Man velger ikke sine kamper. Karikaturstriden tar opp i seg vår tids vesentligste spørsmål, som et mikrokosmos å se verden gjennom, et case study for samtiden. Karikaturstriden er blitt alle verdidiskusjoners mor. Den handler om å leve i et liberalt demokrati i rask endring. Konfrontasjoner og polariseringer er ønskelig i et åpent samfunn. De forhindrer vold.

Se på Sverige, som i lavere grad enn Norge og Danmark har hatt en åpen integreringsdebatt. Nettopp i Sverige er politikere blitt myrdet og høyreekstreme grupper har fått større fotfeste.

–Hva er du mest skuffet over å ha opplevd de siste fem år?

–At så mange i Vesten har vært parat til å gi slipp på ytrings- og religionsfriheten, og at selv politikere og opinionsledere mangler innsikt i frihetskampene Vesten har vært gjennom. Det er rystende.

Men selv om Flemming Rose medgir at han har gjort feil underveis i prosessen, så angrer han ikke på publiseringen.

–Jeg kan ikke det. Tegningene er harmløse og normale, overskrider ingen grenser. Hvis jeg hadde sagt at jeg angrer, ville jeg åpne for at voldelige reaksjoner kunne fortsette å tvinge frie ytringer i kne. For når man ser at trusler fungerer, opphører de ikke. Truslene fortsetter med økt styrke fordi man ser at de faktisk virker, sier Jyllands-Postens kultur- og debattredaktør Flemming Rose.