Jens Stoltenbergs tale til representantskapet i Oslo Ap fastslo at Norge er blitt et flerkulturelt samfunn. Han henviste til at det i en del politiske debatter kan høres ut som om problemstillingen er om vi skal være et flerkulturelt samfunn eller ikke, hvilket han understreket det ikke handler om. ”Problemstillingen er hvordan vi skal være flerkulturell: Skal det være i dialog, i samtale, på en inkluderende måte, eller skal det være i konfrontasjon, mistenksomhet og frykt? Det er valget, ikke om vi skal være et flerkulturelt samfunn,” sa Stoltenberg.
Det er vel få, om noen, som ikke har fått med seg at Norge er et flerkulturelt samfunn, og langt de fleste av oss har også fått med seg at det ikke er en reversibel utvikling. Det er det kanskje heller ikke så mange som ønsker seg, men – med respekt å melde – dikotomien mellom dialog og konfrontasjon blir for enkel, ja, den tyder rett og slett på ansvarsfraskrivelse for den utviklingen som har vært, og som Ap i årtier har vært svært sentral i. Og den sier dessverre noe om hvordan utviklingen fremover kan bli.
Da innvandringen til Norge skjøt fart på 1970-tallet, paradoksalt nok etter at den såkalte innvandringsstoppen var innført, var det nok flere som skjønte at dette var en utviklingen som tok en retning det både var vanskelig å ha oversikt over og å kontrollere. Derfra og frem til i dag har den politiske monologen hovedsakelig handlet om å minne borgerne om hvilket bidrag innvandrere gir til Norge. Stoltenberg utelot heller i dette i sin tale til representantskapet: ” ( … ) innvandring har gjort Norge til et rikere land. Det har gjort Norge til et rikere land økonomisk og kulturelt. Så vårt utgangspunkt er et positivt utgangspunkt når vi ser på et Norge der flere mennesker kommer fra andre land enn Norge. I partiprogrammet vårt sier vi følgende: ’Innvandring til Norge er grunnleggende positivt, beriker oss både økonomisk og kulturelt.’ Jeg sier dette fordi oppmerksomheten rundt de problematiske sidene gjør at man tror det er noe grunnleggende negativt med innvandring. Det er det ikke.”
Noe av kjernen i Stoltenbergs tale ligger her, men da ikke i hva han sier, men hva han utelater å si. Da grunnen ble beredt for å endre Norges befolkningsmønsteret, var det ingen som spurte befolkningen. Ingen klaget så mye heller, da det i begynnelsen var en overkommelig endring, endog litt ”eksotisk”. I dag er over 11 prosent av befolkningen innvandrere, i Oslo 27 prosent, og flere problematiske sider gjør seg gjeldende. Men fortsatt skal vi ikke ha noen dialog om dette. Løftes såkalte problematiske sider frem, er det ensbetydende med at det ”noe grunnleggende negativt med innvandringen”. Nei, det er ikke noe grunnleggende negativt med innvandringen, det som er grunnleggende negativt er at langt de fleste politiske partier, også regjeringen, herunder Ap, tåkelegger innvandrings- og integreringspolitikken på en slik måte at det som er negativt ikke bringes til torgs for å kunne få sine løsninger.
For til tross for at Stoltenberg har erkjent at det er en sammenheng mellom innvandring og integrering, så er likevel den dominerende frasen følgende: ”Uten innvandring stopper Norge” (som også Stoltenberg benyttet i talen). Dette er en sannhet med modifikasjoner, hvilket Stoltenberg vet godt. Det er stor forskjell på innvandrere, og for å si det enkelt: noen koster mer enn andre. Men en slik differensiering skal holdes unna offentligheten, jf. at det aldri er blitt foretatt noen (offentlige) beregninger av inntekter og kostnader ved (ulik) innvandring. (HRS har gjort det, til det som kan oppfattes som en bekreftende stillhet, jf. ”Tell ikke meg. Innvandringens kostnader og velferdsstaten«, 2009).
Tallenes tale hva gjelder innvandringens kostnader og bidrag er en viktig rettesnor for å unngå å det skapes nye underklasser i Norge, slik som utviklingen nå tyder på at vi er i ferd med. For det er andre tall som forteller sitt, for eksempel hva gjelder fattigdomsproblematikk.
I treårsperioden 2006-2008 levde 360.000 personer i Norge under EUs inntektsgrense for ”vedvarende lavinntekt” i følge SSBs inntektsstatistikk for husholdninger. Det siste året økte denne gruppen med hele 9.400 personer, hvorav så mange som 70 prosent hadde innvandrerbakgrunn. Den rekordstore innvandringen til Norge de siste årene gir dermed en sterk økning i fattigdom og økonomiske forskjeller i Norge.
EU sin fattigdomsgrense er her definert som personer som lever i en husholdning som hadde en inntekt etter skatt som tilsvarte 60 prosent av medianinntekt i minst tre år.
Nær 26 prosent av innvandrerne i Norge eller, 96.700 personer, levde under EUs fattigdomsgrense. Blant innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn levde 34 prosent i vedvarende lavinntekt. Andelen innvandrere som lever under EU sin fattigdomsgrense har vært relativt stabilt de siste årene, men antall innvandrere som dette gjelder for, har økt med 12.600 personer de siste to årene. Dermed utgjør innvandrere en stadig større andel av de som lever i fattigdom i Norge.
Andelen som lever i fattigdom er litt ulik etter EUs definisjon (60 prosent av medianinntekt) og OECDs definisjon (50 prosent av medianinntekt). Men innvandrergruppens andel er klart økende etter begge definisjonene.
Etter EUs definisjon utgjorde innvandrerne 27 prosent av de som levde i fattigdom, mens etter OECDs definisjon utgjorde innvandrerne hele 43 prosent. Det betyr at spesielt i den fattigste gruppen (som omfattes av OECDs definisjon) er innvandrergruppen dominerende. Lavinntekt i Norge er for øvrig spesielt knyttet til husholdninger som er utenfor arbeidsmarkedet og som har fire eller flere barn.
Tallene viser samtidig en markant økning i andelen barn som lever under fattigdomsgrensen i Norge. De siste ni årene, fra 1999-2008, er andelen barn som lever under OECDs fattigdomsgrense mer enn fordoblet, fra to prosent (1999) til fem prosent. En stor andel av disse barna er innvandrere.
Se tallene hos SSB