Jeg har hatt besøk av en gammel venninne fra Nord-Norge. Hun er over 80 år og har etter lang tids planlegging endelig klart å legge ut på en etterlengtet reise. Planleggingen handler om at hennes kjære mann, som hun straks skal feire diamantbryllup med, er syk. Han er oppegående syk, altså ikke så syk at han må tilbringe tiden på sykehus, men akkurat så syk at han kan være hjemme. Fordi han har en kone som er frisk nok til å ta seg av han. 24 timer i døgnet.
Kontinuerlig døgnvakt
Sykdomsbildet hans gjør at glemmer mer og mer. Han glemmer hvem han har snakket med, hva han gjort, at han har spist, han glemmer det meste selv om det så bare er snakk om minutter siden. Men han glemmer aldri sin kone. Han fotfølger henne hele tiden. Er hun på do, må han sjekke. Han står opp når hun står opp, legger seg når hun gjør det, føler seg ensom og forlatt i det øyeblikket hun ser en annen vei. Å ikke ha et eneste friminutt i løpet av et døgn, en uke, en måned, ett år, flere år, gjør deg sliten. Særlig når du er over 80 år, og selv om det handler om den du elsker høyest. Som dertil er livredd for at hans kone skal forlate han.
Hans angst for at hun skal forlate han, gjør det heller ikke enkelt å be om avlastning. Men til slutt var hun så sliten at hun måtte be om hjelp. Tilbudet var to ganger i uken, onsdag og fredag, fra kl. 10:30 til kl. 12:30. Rekker man å slappe av på to timer? Rekker man å innhente seg?
Avlastning
I dag har hun klart å få forbedret avlastningen. Nå er han 3 uker på et syke/aldershjem og 6 uker hjemme. De tre ukene han er på ”hjemmet” inngår han i en turnus med to andre. De har ikke ett fast rom, men blir plassert i det som er ledig der og da. Rommene har verken tv, toalett eller dusj, ikke engang radio, men en liten vask. Noen ganger er de så heldig at de havner på et rom som har en forgang med et toalett de bare deler med naboen. De seks ukene han er hjemme er han sin kones fulle og hele ansvar – og hun blir mer og mer sliten, i tillegg til at hennes høye alder gjør at hun har et eget sykdomsbilde å ivareta.
Alt hun skal gjøre krever nøye planlegging. For eksempel må hun én gang i måneden ut på en flyreise for å følge opp egen behandling, det har hun gjort over flere år. I Norge har vi stelt oss slik at syke folk må oppsøke sykehus for å få hjelp. Det er slutt på hjemmebesøk. Så i dette tilfellet sendes hundrevis av mennesker (sykdommen er vanlig hos eldre folk) med fly for å få satt en sprøyte som det antakelig hadde kostet en brøkdel om det var legen som reiste rundt. Men hun må også ha noen til å passe mannen. For siden han inngår i en turnusordning med to andre, er det ikke bare å få byttet uker eller tilpasset oppholdet på sykehjemmet for en dag eller to.
Dette er altså hva vi tilbyr de eldre. En hedersmann som har jobbet hele sitt liv for Norges ve og vel, og som viet fritiden til aktiviteter i sitt nærmiljø og for sin familie. Det vi tilbyr dem på sine eldre dager er at hun må ta ansvaret. I tillegg sliter hun med dårlig samvittighet for at hun ikke lenger klarer å stille opp 100 prosent.
Gråten tar meg.
Og sinnet overtar når jeg tenker på regjeringens prioriteringer.
Kriminelle utledninger behandles som grever
På Trandum utlendingsinternat sitter utlendinger som er tatt for ulovlig opphold i Norge. De fleste av disse skal tvangsreturneres fra Norge.
Det kan være at man blir ”gal” av å være på Trandum, slik som Masaoud Mansouri fra Iran hevder til Aftenposten. Og det kan være at han ikke skjønner hvorfor han ikke får bli i Norge – til tross for at han har vært her i syv år, flere år ulovlig da han ikke returnerte etter avslag.
Mansouri og andre ved Trandum behandles som grever – og alt for at de skal forholde seg rolig og ikke lage noe bråk.
For noen år siden sto skandalene i kø ved Trandum. Brannstiftelser, rømninger, bråk og tvilsom bruk av makt var blant overskriftene, og fra flere hold kom sterk kritikk av forholdene for både utlendingene og de ansatte.
Jeg kan bare konstatere at ”fra flere hold kom sterk kritikk”, men at de samme er øredøvende tause når det gjelder våre eldre. Og når noen kritiserer vår behandling av utlendinger, så skjelver hele regjeringen og statsapparatet med. Noen kunne jo finne på å kalle dem rasister, tenker de, mens de løper om kapp for å finne penger. Og penger finner de.
Nå har Regjeringen brukt ca. 120 millioner kroner på to nybygg. Det første bygget sto ferdig i fjor, til en kvadratmeterpris på 33 600 kroner. Det siste nybygget er nettopp ferdig.
Med enerom, eget bad med dusj og TV på hvert rom. Og gjett hva som skjedde da? Jo da, de kriminelle utlendingene ble mye snillere. Det har vært en kraftig nedgang i bråk, vold og utagerende oppførsel, forteller Aftenposten oss.
For ikke minst kranglet de før om hvilket tv-program de skulle se. Nå kan de sitte på rommet sitt og se hvilket program de ønsker, samtidig med at Politiets utlendingsenhet (PU) har ansatt 130 personer for å passe på de utviste utlendingene.
Krever to varme måltider
Men tror du de utviste utlendingene er fornøyd? Nei da, klagene fortsetter. Flere reagerer nemlig på at de bare får ett varmt måltid om dagen. De vil ha to. Og så vil de ha mer variert middag. Og regjeringen finner penger. Nå får de utviste utlendingene en 14-dagers meny med alt fra gratinert laks og bacalao, til lammegryte, indisk mat og viltgryte.
Og muslimene fornekter seg ikke:
– Klagene på mat kommer særlig i forbindelse med ramadan. Det er jo en god del muslimer her, sier avdelingsdirektør Ståle Sørmo fra PU.
Vil ha flere sigaretter
Men fornøyd? Nei da. De vil ha også ha flere sigaretter.
– Spør du helseministeren, så burde vi kanskje ikke gitt sigaretter. Men det gjør stemningen i luftegården bedre. Vi har ikke mulighet til å gi dem flere røykepauser enn de får nå, med to korte pauser og en lang hver dag, sier Sørmo.
– Menyen med viltgryte, gratinert laks og bacalao overgår det man får ved en del pleiehjem og sykehus?
– Vi er veldig fornøyd med maten.
De utviste ved Trandum er derimot ikke særlig opptatt verken av tv, røyk eller mat, om vi skal tro Aftenposten, men opptatt av at de er utvist fra Norge og dermed har fått knust drømmen sin om å få bli i deres drømmeland.
La oss så minne oss om at de er utvist. De har fått behandlet saken sin. De har ikke noe beskyttelsesbehov. Flere av dem er straffedømte. Når de bruker sin siste tid i Norge til å lage kvalm og hærverk fordi de ikke er fornøyd med servicen, har jeg liten tro på at det som venter dem hjemme er så avskrekkende.
Gjør opprør
Vi trenger heller et eldreopprør. Jeg oppfordrer herved alle gamle ved våre syke- og aldershjem, deres familier og de ansatte om å begynne å kaste bord og stoler ut av vinduene. Tøm kaffeskvipet ut over inventaret og gi First Price kjeksen til fuglene. Knus TV-en i fellesrommet, om den virker eller ikke. Knus vasken på rommet. Knus doene. Drikk vin og kast mat på hverandre, alt mens dere tar bilder og får lagt ut på internett.
Gjør et opprør som dere aldri hadde tenkt ville vært mulig!
Kanskje Jens Stoltenberg blir så flau at han finner noen penger. Rett og slett fordi han må omprioritere. I alle fall må han ikke unnslippe med en slags unnskyldning om at man ikke må sette svake grupper opp mot hverandre. For vi er ikke «svakere» enn hva vi gjør oss til, det har de bevist ved Trandum.