HRS erfarer at også andre innvandrergrupper i Norge tar trygd urettmessig ut av landet. Forklaringen er enkel: Norge har, enn så lenge, et unikt velferdssystem og pengenes verdi er formidable i en rekke av innvandrergruppenes opprinnelsesland. For eksempel er en typisk årslønn både i Marokko og Pakistan i overkant av 10.000 norske kroner. Da sier det seg selv at månedlige utbetalinger på i underkant av 20.000 norske kroner, rekker svært langt i disse landene.I vår rapport om «Norske barn i utlandet», 2004 (rapporten i pdf-format) påpekte vi denne problematikken, bl.a. på grunnlag av informasjon vi fikk fra våre utenriksstasjoner. Vi slo fast at det ikke synes som myndighetene i Norge har kontroll. Vi foreslo at det bør gjøres vanskeligere å ta med seg trygder ut av landet, samt at det bør vurderes å behovsprøve trygder, da ved at trygder som utbetales i utlandet tilpasses det aktuelle landets levekostnader. Men, viktigst er det å få kontroll med hvor folk registrert bosatt i Norge faktisk oppholder seg: Slik folkeregistreringsreglene og – praksisen er i dag, har myndighetene ikke mulighet til å vite hvor folk faktisk oppholder seg. Hvis eksempelvis mor og barn flytter til utlandet, mens far er igjen her, så blir ikke nødvendigvis mor og barna registrert utflyttet. Disse reglene ble laget slik for å hindre at for eksempel redere meldte flytting fra Norge, for på denne måten å unndra seg å betale skatt. I dag er nok problemet et helt annet.
Les hos Aftenposten.no