Hege Storhaug, HRS
En somalisk kvinne jeg tilfeldig kom i snakk med i Oslos gater, sa følgende til meg: ”jeg vil ikke ha noe med somaliere å gjøre. Det første de spør om er hvilken klan du hører til, og så rangeres ditt menneskeverd etter klanbakgrunn.”
I Pakistan og på subkontinentet – og nå også i Norge – er det kastesystemet som herjer brutalt med folks menneskeverd. Men det var mer opportunt å snakke om den påståtte norske rasismen da pakistanerne etablerte seg her. Som forsker for rundt 25 år siden i norskpakistanske hjem i Oslo, ble Lien møtt med benektelse: kastesystemet var historie, ble hun løgnaktig fortalt. Lien fant raskt ut at dette ikke stemte, og de fleste har fått med seg at kastesystemet lever blant andregenerasjon også, illustrert ved Abid Rajas kamp mot tvangsekteskap med ei kusine i Pakistan, og kamp for å gifte seg med ei norskpakistansk jente med lavere kastebakgrunn. Debatten har gått høyt de siste dagene etter at VG kjørte oppslag der Raja og Akhtar Chauhdry beskyldes for bevisst å ha tatt en høykastebenevnelse som etternavn for å sanke flere stemmer blant sine egne. Om dette stemmer eller ei, er ikke tema her. Temaet her er hvordan kastesystemet fungerer og hva som må til for å bekjempe denne reelle rasismen – som Lien mener er en langt verre ideologi enn rasisme.
Da jeg på åtti tallet spurte pakistanske innvandrere i Norge om kastesystemet i Pakistan, ble jeg forklart at det var historie. Men det viste seg å være feil. Kastesystemet lever i beste velgående og er dessverre importert til Norge gjennom migrasjon. Moral, blodsbånd og samfunnsstruktur er knyttet sammen, og menneskeverdet er rangert etter hvilken etnisk gruppe en er født inn i. Dette er rasisme også etter den klassiske definisjonen. Så hvorfor var det ingen av de nyankomne pakistanerne som ville fortelle om systemet, men benektet dets eksistens?
Den ene grunnen kan være at flere forsto at det ville bli oppfattet som umoralsk og diskriminerende. Hvordan kan en kjempe mot norsk rasisme hvis en selv har en ideologi som er langt verre? Den andre grunnen kan være at en ville holde sin bakgrunn skjult for å slippe det stemplet som kastesystemet kunne påføre? Endelig kunne en pakistaner lavt plassert på verdiskalaen være fri, og uten trakassering søke på alle slags jobber som han/hun ikke var tildelt ved fødsel. Migrasjonen frigjorde på en fantastisk måte personene nederst i systemet. Kunnskapen om ideologien ble skambelagt og tabuisert. Men ideologien har likevel etablert seg her. Vil likhetstenkningen i Norge greie å stå imot, eller drive bort, en smittsom hierarkisering av menneskeverdet?
Ideologisk arv
Kastesystemet er en ideologisk arv fra hinduene, og muslimene i India og Pakistan har ikke greid å kvitte seg med tenkningen. I stedet er islam brukt (misbrukt) til å begrunne systemet. ”En kammi er som hunden. Han blir aldri ren selv om han vasker seg i elven”. Gjennom slike ordtak (fra Punjab) om kammikastenes urenhet, forsterkes forestillingene. Et kastesystem er et hierarkisert multikulturelt samfunn hvor hver enkelt etnisk gruppe lever for seg, utøver sitt fødselsbestemte yrke, og gifter seg internt med medlemmer av gruppen. Ideologien gir ære, makt og stolthet til de øverste kastene, men skam til de som er nederst.
Kristne nederst
Jeg bodde en gang hos en sayed familie i Pakistan som følte seg svært respektert fordi de var i slekt med profeten. Folk av lavere kaste som kom på besøk satte seg på gulvet for å vise sin underdanighet. For at de øverste kastene skulle unngå forurensning, måtte kristne (chule) drikke av egne krus og fikk ikke røyke vannpipe med de andre. Jordeierkastene slik som jat, raja og gujr, som det er mange av i Norge, hadde høy posisjon, makt og ære. Andre lavere kaster (kammi) var skomaker, vever, barberer m.m. Kristne sto lavest og hadde ”urene” jobber. Kastesystemet ble opprettholdt ved hjelp av arrangerte ekteskap og forestillingen om menneskers urenhet.
Henteekteskap
Det som kan bryte ned systemet er nettopp forelskelser og ekteskap på tvers av gruppene. Så hva skjer i Norge? Brytes systemet ned, er det ekteskap på tvers, eller får det mer gjennomslag? Hvilke konsekvenser får systemet for integreringen?
Systemet er under press. Enkelte norskpakistanere har funnet ektefelle utenom sin kaste. Abid Raja er en av dem som ikke har inngått et kasteekteskap. De som er høyest plassert har gjerne størst interesse av at systemet fortsetter, derfor er Rajas valg et modig unntak som bør etterfølges av andre. I Norge er kastebakgrunn irrelevant for utdannelse og arbeid. De fleste arbeidsgivere er nordmenn. Systemet er i hovedsak virksomt ved ekteskap. Selv om antallet personer med pakistansk bakgrunn er på mer enn 30 000, er ekteskapsmarkedet her splittet opp i et slags etnisk teigsystem. Det fører til færre tilgjengelige partnere på hver, som kan være en av grunnene til alle henteekteskapene i hjemlandet (mellom 70 og 80 % gifter seg med en fra opprinnelseslandet). Kastesystemet er den viktigste motoren bak og forhindrer og forsinker integreringen. De fleste nyetablerte familier i det pakistanske miljø består av en fra andregenersjonen/tredjegenerasjon som er gift med en førstegenerasjonsinnvandrer fra samme kaste. Ved dette forsterkes kastesystemets ideologi og struktur her i landet. Men hva kan gjøres? Danskene har prøvd å styre ekteskapsmønstrene med tilknytningskrav. Den norske regjering forsøker bl.a. å forhindre kasteekteskap i hjemlandet, ved innsats mot tvangsekteskap, og gjennom krav til fire års arbeid og utdannelse hos referansepersonen. Det er dessverre ikke nok. Kastesystemet er en kraft som trenger en langt sterkere lut. Det er også nødvendig å rette det antirasistiske arbeidet inn mot det, hvor menneskeverdet settes i fokus.
Det er viktig at det pakistanske miljøet, sammen med andre miljøer som har tilsvarende ideologi, bruker migrasjonen som en anledning til å bli fri. Det vil innebære at de må tillate sine sønner og døtre å gifte seg på tvers og åpne opp det etnisk teigbaserte ekteskapsmarkedet i Norge. Dette vil ikke bare bryte ned kastesystemet og fremme integrering, men også øke troverdigheten når det gjelder krav om frihet fra diskriminering og rasisme. En kan ikke klage over splinten i den andres øyne hvis en har en bjelke i sitt eget. Eller som Katia Malua synger i sangen Spider Web: “ If a black man is racist, is that ok?”