Hege Storhaug, HRS
Det er merkelig: OMOD, som så vidt meg bekjent ikke har gått i dybden på temaet kjønnslemlestelse, ei heller har levert rapporter eller gjort feltarbeid på temaet, gjentar og gjentar samme brøler tross den brede oppmerksomheten avdekkede saker om kjønnslemlestelse har hatt forrige tiår: kjønnslemlestelse er ikke avdekket i Norge, slås det fast fra OMOD. Og ARS holder mikrofonen velvillig. Her fra den nylig publiserte skyggerapporten bestilt og finansiert av Barne- likestillings og inkluderingsdepartementet:
The Institute against Public Discrimination (OMOD) points out that many children have been checked for FGM and so far there are no results to show for in relationship to these checks.
I Aftenposten 7.april i år, sa leder av OMOD dette : ”Vi har hatt tre handlingsplaner mot kjønnslemlestelse, og brukt millioner av kroner på tiltak. Allikevel finnes ikke ett eneste tilfelle av påvist kjønnslemlestelse.”
HRS sendte ut denne pressemeldingen samme dag for å prøve å bøte på skadene slik desinformasjon kan medføre:
De to første tilfellene av kjønnslemlestelse ble avdekket og bekreftet ved Ullevål sykehus i slutten av år 2000. En mor av gambisk herkomst anmeldte ektemannen for å ha sørget for kjønnslemlestelse av tvillingdøtre født i Oslo. Jentene var ifølge moren 6 måneder gamle da de ble tatt til Gambia og lemlestet. Da anmeldelsen forelå var jentene 3,5 år gamle. Saken ble blant annet omtalt i Dagbladet. Moren hadde på tidspunktet for anmeldelse skilt lag med ektemannen. Da hun i 2001 gikk tilbake til ektemannen, trakk hun anmeldelsen. Oslopolitiet henla saken.
I august 2005 anmeldte Human Rights Service to forelderpar til Oslopolitiet for kjønnslemlestelse av døtrene. I den ene familien handlet det om én norskfødt Oslojente på den gang 8 år. Politiet, ved Finn Abrahamsen, fant anmeldelsesgrunnlaget svakt og jenta ble derfor ikke undersøkt av kyndig helsepersonell. To år senere ble jenta imidlertid undersøkt og Ullevål sykehus konstaterte kjønnslemlestelse. Da hadde imidlertid jenta fylt ti år, og foreldelsesfristen trådte i kraft, da foreldrene hevdet at jenta ble lemlestet en måned (!) etter at hun ble født i Oslo. Jenta ble lemlestet i Gambia, ifølge foreldrene. Denne saken er for øvrig bredt omtalt i NRK-journalisten Tormod Strands bok Suaads reise. En dokumentar om kjønnslemlestelse (2008). HRS har også omtalt denne saken på rights.no.
I den andre saken HRS anmeldte i 2005, som handlet om kjønnslemlestelse av fire jenter i alderen 5 til 11 år, alle født i Oslo, var samtlige jenter sendt til Gambia av foreldrene i 2003. Politiet jobbet intenst for å få jentene hjem til Norge. Saken ble tatt opp på stats- og riksadvokatnivå uten at norske myndigheter lykkes med å få jentene tilbakeført. Dette er situasjonen i dag også. I 2008 bestemte norske myndigheter seg for å undersøke foreldreparets to yngste jenter, som bodde sammen med foreldrene her i Norge. Jenta på den gang tre år var ikke lemlestet, men det var jenta på fem år (sistnevnte hadde da også vært i Gambia, førstnevnte ikke). Faren ble varetektsfengslet av Oslo tingrett fredag 6.juni 2008, som var en historisk fengsling i Norge, mens moren slapp fengsling grunnet komplikasjoner i hennes 7. svangerskap. Etter noen uker var faren en fri mann igjen, men har altså fremdeles nektet å hente døtrene tilbake til Norge. Straffefritt så langt. Men denne saken er ikke henlagt og omhandler altså siktelse for utført kjønnslemlestelse av fem døtre.
Det er første gang at det blir utarbeidet en skyggerapport knyttet til at FNs rasismekomité skal vurdere Norges innstas mot rasisme og diskriminering. Rapporten er etter min vurdering bokstavelig talt ikke verdt papiret den er trykket på, tvert om, den er med på å prøve å opprettholde status quo for eksempel i forhold til arbeidet mot kjønnslemlestelse, og ikke minst; rapporten tegner et vrengebilde av forholdene. Man skulle således tro det var Partiet Rødt som hadde full kontroll på pennen. Snakker om sløsing med offentlige midler.
Under her er hva som skrives om kjønnslemlestelse. Merk at det etterlyses mer penger til organisasjoner som såkalt jobber innen feltet. Det betyr at ARS, OMOD osv mener HRS skal ha økt bevilgning ettersom ingen andre organisasjoner har levert et så bredt og dyptpløyende arbeid som har ført til målbare resultat som oss? (For de uinnvidde: ja, det er med et veldig skjevt smil jeg spør.)
PLAN OF ACTION TO COMBAT FEMALE GENITAL MUTILATION
113. In reference to article 5 I B, point 101-103 in the state periodic report.
114. There are two major issues involving female genital mutilation:
• The third Action Plan to combat FGM is based on ”racial profiling” that can lead to mistrust by the target group.
• The Action Plan is also based on too little information on the situation in Norway, and relies more on assumptions and figures from countries in Africa.
115. The Government has within a 10 year period launched its third Action Plan to combat FGM in Norway, and this one includes 41 measures. The efforts concentrate on immigrants from particular regions of the world and their descendants (predominantly Eastern and Western Africa). Unfortunately the Government has not ensured that measures against FGM do not become in themselves acts of ‘racial profiling’, with the attendant consequences for increasing mistrust between targeted communities and authorities such as public health-care services, police, child welfare services, schools and nurseries.
116. One of the measures is to “invite” families from these particular regions of the world and their descendants for a voluntary check of their young daughters. The target group experiences this measure to be based on the principle of being guilty unless proven otherwise.
117. During the last 10 years and 3 Plans of Action little has been done to aggregate information on FGM in Norway. There are inadequate figures on how many children that have been checked and the results of these checks are non-existent. Considering the enormous efforts that have been put into combating FGM in Norway the lack of interest in aggregating information has to be questioned. This is especially concerning when considering the nature of some of the measures, the assumptions behind the measures, and the negative impact these measures have on the targeted communities and the way they are perceived by society at large.
118. The Institute against Public Discrimination (OMOD) points out that many children have been checked for FGM and so far there are no results to show for in relationship to these checks. Norway continues to rely on figures from countries in Africa. Given the difference in infrastructure between for instance Somalia and Norway one has to ask why, after 10 years of major efforts in Norway, the Government still knows so little about the national situation.
119. The first plan of action was based on the assumption of FGM being prevalent in Norway. However, the discourse in the public sphere has gone from saving thousands of children to saving the one girl child. There seems to be a lack of clear targeting in the efforts to combat FGM in Norway.
Recommendations:
• Efforts to aggregate information about the Norwegian scenario, that the civil rights of targeted groups are recognised in the policies implemented and that the criteria for targeting individuals and families must be based on more than ethnic and/or national origin.
• It is important to avoid mistrust between the authorities and the target group. Mistrust may neutralize the authorities’ efforts to combat female genital mutilation.
• Work against female genital mutilation must take place on several levels and development of new laws needs to be done in parallel with preventative measures. The authorities need to further support organizations working within this area so they are able to work in the longer-term on preventative work to hinder young girls and women being exposed to genital mutilation.