Politisk uro har vært en sjeldenhet i Tunisia. Dette landet er blitt ansett for å være mer velstående og stabilt i forhold til andre land i regionen. President Ben Alis avgang og flukt var et direkte resultat av gateprotestene. Opprørerne protesterer mot arbeidsledighet, stigende matpriser, manglende ytringsfrihet og dårlige levevilkår. Senere har andre land preget nyhetene, som Egypt og Syria, og interessen for folket i Tunisia har stilnet.
I forbindelse med FEMEN-aksjonen for Amina og mitt engasjement for menneskerettigheter, har jeg møtt flere unge mennesker fra Tunisia online. De forteller om et opprør fra de unge mot det etablerte, og deler sine drømmer for sitt lands fremtid med meg. Facebook og Twitter har blitt et virkemiddel for raskt å kunne mobilisere unge til protestaksjoner i tiden etter at opprøret startet.
Jeg har intervjuet to unge mennesker om deres bidrag i kampen mot den tidligere presidentfamilien og den videre kampen for et Tunisia, slik de drømmer om.
Det er 2013, to år siden din president flyktet fra landet på grunn av folkets opprør. Med dine egne ord, kan du skrive og fortelle leserne våre om dine tanker rundt jasmin-revolusjonen?
24-årig revolusjonær med angst og håp
Mitt navn er «Straffbart å uttale seg» (psevdonym). Jeg er fra byen Sidi Bouzid, revolusjonens vugge.
Dere husker kanskje torvselgeren Mohamed Bouazizi? Han som i desember 2010 tente fyr på seg selv, i protest mot at en politikvinne konfiskerte fruktvognen og varene hans. Dette var starten på opprøret. Vi ville ikke lengre tolerere urettferdige bøter fra korrupte politifolk og måten samfunnet i Tunisia fungerer på, med en elite som beriker seg på bekostning av de mindre heldigstilte.
Jeg merker ingen vesentlig endringer i samfunnet i dag. Revolusjonen har ikke nådd målene som ligger til strid. Faktisk har situasjonen bare blitt mer alvorlig. Det er høye levekostnader, høy arbeidsledighet og fortsatte undertrykkelse av dem som våger å protestere offentlig. Jeg er 24 år og er en av de unge som gjorde motstand mot Ben Ali den 24.desember 2010.
Jeg erfarer fortsatt markant arbeidsledighet, fattigdom og marginalisering av mitt folk. Jeg føler av og til anger for å ha deltatt i denne revolusjonen når jeg ser at folk som ikke protesterte får tilbud om dagsjobber kun fordi de sverget troskap til regjeringspartiet.
Problemet i Tunisia er at utenforstående islamister kom ut av fengselet og tok makten. Deres feilaktige forståelse av verdiene i islam har gitt en gryende islamsk stat som avviker fra hva revolusjonen handler om. Tunisia har vært et fredelig land med en form for islam som ikke har skapt konflikter. At styresmaktene nå bruker islamistene er kun for å distrahere opinionen og være i stand til å gjenvinne den kontrollen som de har hatt over sitt eget folk. Vi, de revolusjonære, har kun et mål: Et Tunisia som er et land med like rettigheter for alle uansett kjønn eller klassetilhørighet.
Å være ung i Tunisia er noen ganger vanskelig. Som unge liker vi ikke at vi ikke får lov å ha kjæreste eller et seksuelt forhold før ekteskapet. Det skjer selvfølgelig uansett, men man passer seg. Vi må ikke tiltrekke oss oppmerksomhet på offentlige steder og vi prøver å hemmeligholde så mye som mulig.
Min drøm for mitt fedreland er at Tunisias fremtid vil være full av suksess og at ambisjonene våre vil sikre Tunisia sikkerhet og skjønnhet.
Aktivist (20) om regjeringen: «Si hva du vil, jeg gjør hva jeg vil»
Jeg heter Slim Bensalem kalt Slim Bens. Jeg er tunisisk student og aktivist, jeg er nesten 20 år. Jeg er en selvstendig politisk sosialistisk aktivist og er visepresident i Elite (sosio-kulturell forening) og arbeider for ungdom og barns rettigheter. Jeg ble født i Sousse, og flyttet nylig til Tunis for å studere engelsk språk, litteratur og kulturkunnskap. Neste år vil jeg starte på studier ved det juridiske, politiske og samfunnsfaglige fakultet her i Tunis.
Før revolusjonen kunne ingen unge snakke fritt. Ungdomstiden handlet mest om å drive med sport, se på tv, spille spill og å gå på skolen. Politikk var noe man ikke snakket høyt om eller engasjerte seg i. Dem som allikevel gjorde det, gjorde det enten for personlige ambisjoner mens andre, slike som meg, gjorde det for å søke kunnskap.
Vi unge som søkte kunnskap ble oppmerksomme på sosiale, politiske og økonomiske sammenhenger i Tunisia og i verden for øvrig. Tunisia har nesten alltid vært et sekulært land, med et flertall av moderate Sunnitemuslimer der mange av dem ikke praktiserer religiøse ritualer. Vi har andre religiøse og ikke-religiøse minoriteter i vårt land og alle lever sammen i harmoni.
Den shariabaserte tolkningen av koranen hadde sin hovedtyngde i vårt samfunn i en avgrenset periode i historien. Det finnes flere tolkninger og derfor flere ulike shariabaserte samfunn (iransk, afghansk, saudi-arabisk, bosnisk osv) og de har det til felles av ingen av dem har vært i stand til å løse sitt folks ulike utfordringer i samfunnet, hverken den private eller den offentlige.
Shariah er loven om det islamske politiske systemet, kalt Al-Khilafa, som er mer som et diktatorisk teokrati. Islam er en religion, og en islamsk stat vil i mine øyne aldri bli en fungerende politisk stat. For meg handler islam kun om den troende og den troendes relasjon med Allah. I følge religionen islam vil en muslim kun stå til ansvar for sitt liv overfor Allah, altså ikke som en av en stor gruppe eller et samfunn. Derfor mener jeg at religiøse grupper eller enkeltpersoner ikke skal ha noe med andre personers valg av tro eller valg av ikke-tro.
Jeg tror at ”kvinnerettigheter” er det mest sexistiske ordet jeg har hørt. Ordet rettigheter knyttet opp til et spesifikt kjønn. Kvinnerettigheter? Jeg misliker det. Jeg tror på menneskerettigheter. Kvinner er mennesker, slik at deres rettigheter er det samme som grunnleggende menneskerettigheter.
Menneskerettigheter skal inkludere alle: barn, ungdom, kvinner, menn, LHBT (lesbiske, homofile, bifile, transer).
Islamsk bekledning som hijab og niqab er jeg imot. Min tanker rundt disse plaggene er mer rasjonelt enn religiøst begrunnet. Jeg tror ikke på at tunisiske menn i det 21. århundre vil bli ustyrtelige kåte av å se en kvinnes hår. Det er heller ikke vanlig å bruke slike plagg i Tunisia, rett og slett fordi det aldri har vært vår tradisjon eller skikk. Personlig mener jeg at en kvinne gjerne må bruke hijab, dersom hun virkelig ønsker det, da er hennes valg tross alt, og en hijab påvirker ikke normer for sosialt liv i så sterk grad som en niqab. Den er jeg virkelig imot. Det er slik at de sosiale normene krever gjensidig identifikasjon og vi kan ikke leve i et samfunn uten å se hverandres ansikter. Så jeg tror rett og slett niqaben må forbys.
Tunisiere generelt driver ikke med såkalt æresdrap, jeg tror faktisk ikke en slik praksis eksisterer i Tunisia. Men selv om det kanskje har skjedd tidligere og kanskje vil skje igjen, så er det separate og individuelle handlinger. Det vil bli møtt med avsky fra de aller fleste tunisiere. Imidlertid kan denne praksisen være en trussel mot vårt samfunn i årene som kommer, på grunn av fremveksten av islamistiske ekstremister og wahabit-troende.
Vår revolusjon er ikke over, vi står friere frem og snakker, men hvem lytter? Regjeringens politikk er for øyeblikket «Si hva du vil, jeg gjør hva jeg vil». Så hva er poenget med en tanke mer ytringsfrihet når vi har manglende evne og mulighet til å handle? Den tunisiske ungdommen er like lenket nå som før, bare at vi protesterer offentlig. Verre er det at denne «ytringsfriheten» som vi har tatt til oss, er truet. Flere hendelser kan bevise dette, for eksempel Zwewla-affæren, Fehri-affæren og de to tunisiske ateistene Jabeur Mejri and Ghazi Beji.
Jeg tror ikke at det muslimske brorskapet (Muslim Brotherhood) vil ha noen innvirkning på tunisiske islamister, selv om det er sant at Ennahda partiet er en Ikhwani-bevegelse (under Muslim Brotherhood), men den er imperialistisk og under US-qatarsk innflytelse.
Hvis jeg var president i Tunisia ville jeg vedtatt følgende:
- Dannet en forminsket teknokratisk regjering (kun sekulære og kvalifiserte tunisiere, og sørge for medlemmer av regjeringen som representerte minoritetene).
- Umiddelbart forbudt politisk bruk av moskeer.
- Stanset ekstremistiske grupper og individer å spre sine ideer om vold og brudd på loven.
- Avkriminalisering av sex før ekteskapet, av homofili og svakere rusmidler.
- Redusert prisene på matprodukter (basisvarer).
- Frigitt alle samvittighetsfanger i tunisiske fengsler.
Min drøm er at en dag vil politikere i mitt land og andre aktører i det sivile samfunnet arbeide med de virkelige problemene til folket. Arbeidsledigheten, de lave lønningene, de økologiske utfordringene i naturen. Vi trenger en kollektiv samvittighet og en reell vilje til endring. Fremtiden er vår, og vi må forsvare demokratiet og overvinne oss selv og våre problemer. Sonner eller andre ekstremister etter ham har ikke noe annet valg enn å akseptere kravene fra sitt folk, ellers vil protestene tilta i styrke.
Frihet eksisterer ikke for dem som ikke tror på frihet.