Hege Storhaug, HRS
14.juni 2010. En tragisk merkedag i norsk samtid. Domstoladministrasjonen (DA), som i utgangspunktet var negativ til å tillate hijab i rettssalene våre, gjorde knefall for presset fra multikulturalistene og den organiserte antirasistiske industrien. Konsekvensene kan bli mange. Når hijab tillates i ”det hellige rommet”, hvordan kan man si nei til et ideologifritt politi, til hijab på statsråder og i Stortingssalen, ja, i alle offentlige etater og sammenhenger? Mon tro om DA har vurdert de videre konsekvensene av vedtaket sitt? Jeg kan ikke se at så er gjort, ei heller opplever jeg at DA har gått ned på individnivå og tatt innover seg hvordan enkeltpersoner kan reagere når en dommer sitter over en med en verdimessig bombe på hodet. Egentlig er jeg selv et godt eksempel i denne sammenhengen. For nå skal jo statsråd Lysbakken oversende min islamkritikk til FN for en kritisk gjennomgang og forslag til tiltak på hvordan HRS og jeg ”kan temmes” (les: bortfall av statsstøtte). For å si det ved hjelp av klassiske termer flittig benyttet av journalister: ja, jeg innrømmer at jeg er uhyre skeptisk til islam, fordi jeg er svært opptatt av individets frihet fra undertrykkelse og tvang på nær sagt alle livets områder (et unntak er eksempelvis at et barn må i tannlegestolen, uansett hvor redd den vesle er for smertene som kan komme). Min skepsis har jeg uttrykt tydelig og åpent i mange år nå, og det er således en ganske velkjent sak i landet at jeg ikke er islamofil. Derfor; hadde jeg endt opp i en rettssal av en eller annen grunn, og uansett hva tiltalen lød, så hadde jeg satt meg på fullstendig bakbeina hvis en eneste av dommerne fortalte meg med hva som var på hodet at hun setter sharia over FNs universelle menneskerettigheter, at hun tilhører en gruppe som står over meg (”the best nation”, som det heter i Kairoerklæringen fra 1990), at hun har valgt å underkaste seg det motsatte kjønn, osv. Motstanden min ville vært basert på kritisk fornuft: hvordan kunne jeg forvente en fair dom fra en kvinne som har underkastet seg islam som jeg i et tiår har kritisert offentlig?
Den samme skepsisen vil jeg formode ”Anne” ville ha, der hun står som vitne i sin egen voldtektssak, ”Anne” som var litt bakpå den natten hun tuslet hjem etter en festlig kveld i vennelag på byen, kvelden da det gikk så brutalt galt. At hun ikke hadde nubbesjanse til å unnslippe gjengen som lusket etter henne, er en mager trøst. ”Anne” som altså gjorde alt hun ikke skal gjøre ifølge hijaben som lyser mot henne fra dommerpanelet.
Heller ikke ”Singh” ville føle seg komfortabel med verdisignalet, der han står tiltalt for la oss si fyllekjøring. Han vet jo hva dommeren fra Punjab i vest mener om cognacsjokolade, i motsetning til han som sikh fra Punjab i øst. Det samme gjelder ”Mala”, hindukvinnen fra Delhi. Hun som har ”tatt seg friheten” til flerguderi, nær sagt en dødssynd ifølge islams doktrine. At ektemannen slo henne for hennes ”opprørskhet” – hennes mangel på lydighet og underkastelse – vet vi jo at hijaben kan synes er på sin plass. Nettopp der sa jeg det: vi vet hva hijaben mener. Det er dette som er så påtrengende og ubehagelig: å bli tvunget til å forholde seg til et uttalt verdisett – som hijaben uomtvistelig er – og ikke kunne forholde seg til dommeren Aisha.
Jeg slutter eksemplenes rekker her. Rights lesere er mer enn opplyste nok til selv å se for seg hvilke konflikter DA nå bereder grunnen for.
Det ligger i kortene at når man i regelverket åpner for noe nytt – som bryter med landets eldgamle prinsipper – så er det en form for revolusjon. Et forvarsel på hva mer som kommer. Det ligger også i kortene at ved å gi etter for presset, skal det svært mye til for at vi vil se en reversering, at DA omgjør vedtaket. For da blir det vitterlig støyfullt – akkurat som når et barn eller valpen den ene dagen får frie tøyler og mollkoser seg i senga mellom sine ansvarshavende, for neste dag å bli plassert i egen seng.
I en pressemelding fra DA heter det at ”spørsmål knyttet til religiøst og politisk betingende plagg og symboler må løses ved holdningsarbeid”. Hvem som skal drive holdningsarbeidet, sies det ingenting om. Nå er det dessuten lagt ned ganske mange millioner kroner fra staten de senere år i holdningsarbeid, og resultatet er synbart i særlig Oslos gater, men også i andre byer i landet, som min egen hjemby Arendal: hijaben har vandret fra Khomeinis Teheran dit, og hijabene blir flere og flere. Og flere og flere. Og…
DAs avgjørelse betyr også at man kan sy hammer og sigd på jakkeermet osv.
Det sies at innvendinger mot hijabdommeren fra partene i en rettsforhandling skal tas opp ”gjennom inhabilitetsbestemmelse”. Slik jeg vurderer dette, betyr dette at det skal vurderes om mine ankepunkt mot hijaben er valide eller ei. Da begynner vel vurderingen på trinn 1, vil jeg anta: hva symboliserer hijaben? ”Kjærlighet til Allah”, eller til den fulle ideologiske islampakken.
I Spania skjedde det motsatte i går: Barcelona satte foten ned for ansiktstildekning – til tross for at utbredelsen av burka og niqab er marginal. Nettopp dette er det geniale: å vente til kvinner gjemt bak gardiner i gatene nær sagt dominerer gatebildet før det tas fornuftige grep, vil føre til offentlig støy og ubehag. Tenk bare hvis vi i 2004 da Frankrike innførte sitt forbud i skolene mot prangende religiøse symboler, hadde gjort det samme. Det hadde blitt støy, ja, definitivt, men langt mindre enn hvis forbudet hadde kommet i dag. Av den enkle grunn at mengden foreldre som ikler barna hijab er blitt så langt større. I Barcelona sier ordføreren at forbud mot burka i offentlige bygninger er basert på ”vanlig fornuft” og ”sikkerhet”.
Byen Barcelona var ute som nummer to i Spania. 28.mai i år innførte Lerida forbud mot ansiktstildekning i offentlige. Også i Canada er det bevegelser: 24.mars ble det forbudt å dekke ansiktet for offentlige ansatte i kontakt med publikum, og publikum selv, å dekke ansiktet i delstaten Qubec. 29.april innførte Belgia som første land i Europa totalforbud landet over mot ansiktstildekning i det offentlige rommet. Burka gir en bot på 15 – 25 euro og opp til syv dagers fengsel ved gjentatte lovbrudd. 11.mai beredte Frankrike den juridiske grunnen for lovforbud, og åtte dager senere lå lovutkastet på bordet. Bøtene er lagt på et langt høyere nivå enn Belgia: 150 euro i bot til kvinnen, 15 000 euro i bot til menn som tvinger kvinnen inn bak ”gardinet” og et års fengsel. I sommer blir utkastet vedtatt eller forkastet. Og flere byer nord i Italia har tatt i bruk antiterrorloven for å få bukt med burkaen. Som i byen Novara, der en kvinne i år fikk den første boten på 500 euro da hun nektet å identifisere seg overfor politiet.
Det er nå startet en aksjon på facebook mot DAs dom, ”Nei til hijab på norske dommere”. Alle frihetselskende menn og kvinner bør kjenne sin besøkelsestid.