Rita Karlsen, HRS
HRS har med sitt engasjement for kvinner og barn med innvandrerbakgrunn måtte tåle mange karakteristikker og fantasifulle tolkninger, ikke minst fra representanter fra den såkalte antirasismebusinessen – som alltid vet best, dertil uten å snakke med andre enn de som er enige med dem selv. For øvrig har jeg til gode å se hva nettopp disse gruppene har gjort for å løfte opp kvinner og barn ut av destruktive praksiser og skikker. De er mer opptatt av å ta budbærerne, for de (vi) generaliserer jo som kjent over en lav sko.
Men når budbæreren har innvandrerbakgrunn, og dertil er en kvinne, tør ikke antirasistene å gjøre seg til overdommer og rope om (svart) ekstremisme. Hadde jeg gjort som Moushumi Eleanora N. Aspenes – hevdet at kvinner mange steder lever som hunder og at hun er mannens slave, også i Norge – hadde nok Antirastisk senter også meldt meg personlig inn til FNs rasismekomité.
I en kronikk i bt.no skriver Aspenes:
DET ER 15 ÅR SIDEN FNs kvinnekonferanse i Beijing som kom med uttalens som konkluderte slike: «Det ultimate målet er å oppnå likestilling». 13 år etter kan vi spørre: HVOR MYE AV DETTE er gjennomført rundt omkring i verden?
Jeg kommer fra et land hvor hunder og kvinner i deler av samfunnet har nesten samme status. Du spør vel om det kan være riktig. Men slik er det i mange land.
Hunder får mat når det er mulig for noen i huset å gi dem mat. Kvinner får ofte mat sist av alle i huset, altså når alle andre er ferdige med å spise. Hunder blir slått uten at de er skyld i noe. Kvinner blir også slått. Heldigvis er det ikke slik i de fleste velopplyste og velstående hjem.
Mannen kan gjøre hva som helst. Konen hans er slave.
KVINNER I MANGE land er de siste til å få utdanning. Fremdeles er det ofte slik at jenter skal være hjemme og hjelpe til med husarbeid. En tolv år gammel jente kan for eksempel ha ansvar for å hente vann. Med vannkilden et stykke unna blir det ofte et tidkrevende arbeid. Som en tolvåring som henter 10-12 bøtter vann hver dag. Er veien rundt en kilometer blir det lett 5-6 timers arbeid av dette. Som eldste jente i huset har hun gjerne 5-6 mindreårige søsken. Hennes mor har aldri fått ta del i noen form for familieplanlegging. Har hun vært uheldig har hun først fått flere jentebarn. Resultatet av det blir oftest høylytte klager og kanskje slag og spark fra mannen. Får hun en gutt blir det imidlertid raskt godlyder å høre. En stor del av jordens kvinner og menn har ingen forståelse for at kjønnet bestemmes av sædcellen fra mannen, og at kvinnen ikke har noen innflytelse over om det blir født en jente eller en gutt.
MIN VENNINNES MANN var rik. Han bodde hjemme med foreldrene, noe som er vanlig i Asia. Da min venninne ble gift med ham, måtte hun som sedvanen var, flytte inn hos svigerfamilien. Svigermor kom da regelmessig inn i soverommet for å sjekke at klærne til sønnen var i orden. Hun kastet de som var litt kjedelige. Den unge konen fikk alltid skylden hvis noe var galt. Det var hennes plikt å passe på at alt var i orden for mannen hennes, sa svigermoren. Og når sønnen kom hjem fra jobb var svigermor raskt på pletten for å få ham til bords for å spise. Og selvfølgelig for å spise det største og beste stykket. Den unge konen kunne nok komme og spise sammen med ham hvis hun ville, men det var ikke så nødvendig.
Så langt kan antirasismebusinessen ta det rolig, for de har jo som kjent enda ikke definert mangel på kjønnslikestilling som rasisme (det kommer vel), men også kronikøren har registrert at en rekke uheldige praksiser lever svært så godt i muslimske land:
SOM KJENT KAN kvinner i mange muslimske land ikke gå ut uten å ha en mann fra familien med seg. Sommeren 2002 ble historien om pakistanske Mukhtar Mai, som ble dømt til gjengvoldtekt for å gjenreise en annen families ære, kjent for verden. Det begynte da en mektig familie i landsbyen fant ut at Mukhtars tolv år gamle bror var blitt sett sammen med en pike fra deres familie. De krevde hevn for det de mente hadde kastet skam over familien. For å gjenopprette æren bestemte det lokale stammerådet at guttens eldre søster, Mukhtar Mai, skulle voldtas i henhold til tradisjonen «Karo Kari» (tradisjon for at kvinner kan giftes bort, voldtas eller drepes for å gjenreise en families ære, red anm.) og derved overføre skammen til Mukhtars familie. Hun ble voldtatt av fire menn foran flere hundre landsbyboere, deriblant sin egen far som hjelpeløs måtte se på. Dette er foreldede tradisjoner som ikke har noe med islam å gjøre. De som hadde voldtatt henne ble sammen med stammerådet stilt for retten etter en kraftig kamp fra pakistanske menneskerettighetsorganisasjoner.
«KVINNER FRA MITT område er faktisk ikke klare over sine rettigheter. Noen av dem er også redde for å sympatisere med meg. De er redde for menn, konservative sosiale verdier og det mannsdominerte samfunnet», sa hun etterpå. Etter å ha stått frem med sin sak og vunnet massiv støtte, etablerte Mukhtar Mai bl.a. en skole hjemme i landsbyen sin. «I vår skole underviser vi elevene våre både i det vanlige pensum så vel som innen spesielle emner innen kvinners rettigheter, menneskerettigheter og kvinnefrigjøring», forteller Mai.
Som jeg har påpekt til det kjedsommelige; nei, det kan være at denne type praksiser er misbruk av islam, men det er dessverre påtakelig hvordan de samme praksisene kan hente sin næring fra islam. Det gjelder også kronikørens neste tema; kjønnslemleste (og hva har for øvrig antirasismebusinessen bidratt til i denne kampen?):
MANGE STEDER I AFRIKA utføres omskjæring av unge jenter mens de er småbarn og opp til de er i 15-årsalderen. Jentene har ingen kjennskap til sine rettigheter. Omskjæring er internasjonalt anerkjent som en grov overtredelse av jenters/kvinners menneskerettigheter. Men hva – og hvor mye – har flertallet i disse landene så langt gjort til i dag for å stoppe disse handlingene?
Men kvinner og barns manglende rettigheter fremkommer også ved hvordan voldtekter benyttes som våpen i sårbare samfunn, noe ikke minst Haiti er et eksempel på:
SE OGSÅ PÅ HAITI. Voldtekt var et stort problem før jordskjelvet og ble ofte brukt som et politisk våpen under opprør og opptøyer. Enten vi vil tro det eller ikke: Dette skjer i den såkalte siviliserte verden. Kvinner i Haiti er nå ofre for voldtektsforbrytere i de mange teltleirene som er blitt hjem for hundretusenvis av mennesker. Uten lys eller noen annen form for sikkerhet etter mørkets frembrudd, er de enkle ofre. Seksuelle overgrep er daglige hendelser i de største leirene, sier hjelpearbeidere – og de fleste overgrep blir ikke rapportert på grunn av skam, sosiale stigma og frykt for represalier fra overgriperne. Sex-for-mat er ikke uvanlig i leirene. Det er særlig unge jenter som må forhandle med sex-bytte for å få tilgang til matvarehjelp og ly for vær og vind.
Hvordan kan man så snakke om likestilling og kvinners rettigheter i Haiti? Hvem vil stå på barrikadene og for hva? Selv om kvinner kjenner rettighetene sine, hvordan kan de stå frem når realitetene er så tøffe og de verken har noen eller noe å stole på. Med hele verden som tilskuere får disse kvinnene stor sympati, men det er alt. Til og med en to år gammel pike unngikk ikke å bli voldtatt, og mange av oss nøyer oss med å protestere med ord ovenfor de korrupte myndighetenes døve ører.
Moushumi Eleanora N. Aspenes tør også å påpeke det som skjer rett utenfor vår egen stuedør, nemlig at kvinner og barn i Norge kan lide den samme overlast som sine medsøstere tusenvis av mil unna:
NOEN INNVANDRERKVINNER i Norge får ikke lov av mannen sin til å gå ut alene. De får heller ikke lære seg norsk. Da blir integrerings- og sosialiseringsprosessene vanskelig. De har ingen venner å snakke med; i beste fall noen få fra eget hjemland. Disse kvinnene har heller ingen mulighet til å si ifra om noe er galt hjemme. Mannen kan gjøre hva som helst. Konen hans er slave innenfor husets vegger. Dette skjer i Norge i dag. Hvordan kan slike kvinner og disse familiene hjelpes? Og av hvem?
Det er åpenbart at for å kunne bidra, må man også kjenne til problematikken. Da nytter det ikke å ta budbæreren på den ene siden og deretter selv påpeke problemet på den andre siden. Hvilken troverdighet gir det? Problemene i seg selv er det essensielle, deretter må man diskutere aktuelle løsninger. Det er heller ingen bombe at ulike aktører vil ha ulike løsninger, og kronikøren har slik sett sin:
DENNE ARTIKKELEN kunne hatt mange eksempler som viser hva som skjer hver eneste dag med kvinners liv, i Norge og ellers i verden. Ikke i noe land i verden kan man bedre kvinners situasjon og levekår uten at hele befolkningen får tilstrekkelig utdanning og kunnskaper. For at kvinner skal oppnå likestilling må man starte med informasjon og utdanning av deres menn!