Rita Karlsen, HRS
Ikke alle historier henger like mye på greip, og noen historier har mistenkelig mange ”fellestrekk”. Slik opplever jeg det når jeg leser om den 14-årige høygravide somaliske jenta som er kommet til Sverige, via Italia, som asylsøker.
Historien forteller om en 12 år gammel jente som sammen med en tante rømte fra krigen i Somalia til Italia. Jenta håpet på jobb slik at hun kunne forsørge familien. Men etter kort tid i Italia dør plutselig tanten, og jenta blir forlatt alene. Hun skal ha fortalt at hun bodde i en flyktningleir, men denne ble plutselig stengt etter tre måneder. Jenta skal så ha bodd to år på gata i Italia, hvor hun skal ha truffet en somalier fra Sverige. Men denne somalieren skal ha sluttet å svare på hennes mobiloppringninger, og forsvant kort tid etter at jenta ble gravid. Jenta skal så i november i fjor ha reist fra Italia til Sverige for å lete etter vedkommende. ”Men fjortonåringen hamnade i stället på ett flyktingförvar i Göteborg och hotades av utvisning,” som dn.se skriver.
Hm? Er det ikke en del ting som skurrer her?
For det første: Det er neppe mange 12-årige jenter som kan forvente å få ta aktiv del i arbeidsmarkedet i Europa. Det vet også somaliere. Deretter er det noe påtakelig hvor mange ”reisefølger”, gjerne slektninger, til mindreårige asylsøkere som ”plutselig” dør etter ankomst til Europa. Ikke kjenner jeg heller inngående til asylpraksisen i Italia, men det virker ikke spesielt troverdig at en kvinne dør og at barnet som den avdøde kvinnen har ansvaret for, kastes på gata eller at flyktningmottaket de bor på ”plutselig” stenger etter kort tid uten at beboerne gis et annet tilbud enn gata – dertil at en liten jente på 12 år overlates til seg selv. Er det for øvrig sjekket opp om det er mulig for et barn å bo på gata i Italia i to år, uten at det tas noen affære? Men til tross for at jenta er alene i et fremmed land, og bor på gata, har hun altså tilgang til mobil? Og ”tilfeldigvis” er det en somalier fra Sverige i Italia, som altså utnytter jenta og gjør henne gravid? Men denne, nå 14-årige jenta, er ikke rådvill; hun reiser til Sverige for å lete etter vedkommende. Hvor får en 14-årig gravid somalisk jente, alene og gatebarn i Italia, penger til en slik reise?
Og avisens ”rosin i pølsa”: I Sverige havner hun heller på et flyktningmottak og ”trues” med utvisning.
Hva skulle Sverige gjort? Gitt henne penger og bistand til å reise rundt i Sverige for å lete etter svensksomalieren som hadde utnyttet henne i Italia? Eller tatt imot jenta med åpne armer og sagt; kjære lille venn, din historie er like trist som lang, men fortvil ikke; denne svensksomalierens dumhet skal vi svare for. Vi gir deg penger til livsopphold og vi gir deg leilighet, og når barnet ditt er født skal vi sikre at du får deg en god jobb, slik at du kan gjøre det du kom for – forsørge din familie i Somalia. At Sverige har undertegnet Dublin-avtalen får vi heller bare overse. Italia kan jo ikke ta vare på deg, og du er jo selv bare et barn.
Eller kanskje svenske myndigheter har sjekket mer om saken?
Jeg vet ikke. Jeg vet ikke heller om jentas historie er sann, men jeg forbeholder meg retten til å stille kritiske spørsmål til jentas historie. Det gjør tydeligvis ikke hennes støttespiller i Sverige, Ingrid Schiöler, tidligere flyktningskonsulent hos svenske Røde Kors. Hun er svært urolig for jenta etter at hun rømte etter et legebesøk, som Schiöler hadde fulgt henne til.
– Det handlar om stora risker för både henne och fostret, säger Schiöler.
Schiöler sier at hun kan bli beskyldt for å ha hjulpet jenta med å rømme, men understreker at det ikke stemmer.
– Jag blir väl beskylld för att ha hjälpt henne försvinna, men det stämmer inte. Jag tror att hon själv beslöt att hon var tvungen att fortsätta fly, säger Ingrid Schiöler. Nu måste 14-åringen själv hitta stöd och hjälp. I Sverige har hon få bekanta.
– Men jag kan ändå förstå att hon bestämde sig för att försvinna. Hon riskerar att hamna på gatan om hon skickas tillbaka till Italien, säger Ingrid Schiöler, som vill att flickan ska vara anonym.
Heller ikke barnelegen Henry Ascher, som er ordfører for Svenska barnläkarföreningens arbeidsgruppe for flyktningbarn, støtter at jenta skulle sendes tilbake til Italia etter Dublinavtalen.
– Ett helt orimligt beslut, säger barnläkaren
Han er videre opprørt da en fødsel for en 14-åring innebærer store påkjenninger, og fødselen må skje på et sykehus. Han mener derfor at det burde gjøres et unntak fra Dublinavtalen:
– Men det måste gå att göra undantag. Det finns undantagsregler, men Sverige tillämpar dem väldigt restriktivt, säger Henry Ascher.
”Veldig restriktivt” må vel kalles relativt, når vi mottar neste informasjon:
Sverige skickar inte längre ensamma barn till Grekland, som fått mycket kritik för sitt flyktingmottagande. I Frankrike och Spanien tillämpar man inte Dublinförordningen alls, enligt Ascher.
– Att hålla sig undan, det är inte bra för någon, men vad är alternativet? Ingrid Schiöler tänker skriva till Migrationsverket och be att avvisningsbeslutet inhiberas, skjuts upp.
– Hur kan man göra så här? Det är så inhumant mot ett barn.
Jeg støtter barnelegen fullt ut på at spesielt barn som føder barn må gjøre det på sykehus. Men nå forstår jeg det slik at det ikke er noen som har nektet den høygravide jenta å føde under betryggende forhold, men Sverige har ikke gitt jenta opphold. Det er sånn sett noe absurd at de som støtter opp om at enslige asylsøkerbarn sendes verden rundt, nettopp bruker jentas alder og graviditet som et påskudd til å ta i bruk unntaksregler. Skjønner de ikke selv hvilken praksis de er med på å forlenge?
Ja, jeg betviler jentas historie. Jeg betviler endog hennes alder, uten å ha noen som helst forutsetninger for å gjøre det, da jeg ikke aner mer om jenta enn denne historien forteller. Min skepsis knytter seg til andre saker jeg kjenner, og som dessverre har likhetstrekk med denne.
La meg så si hva jeg tror: Jenta er tett rundt 18 år, og familien har betalt dyrt for å få henne til Europa. ”Tanten” som døde er den kvinnen som har hjulpet jenta til Europa, og når oppdraget var utført, forsvant hun (til sitt hjem i Italia, Storbritannia, Sverige, Tyskland, Norge?). Jenta har heller ikke vært lenge i Italia, antakelig bare noen måneder. Og hun var antakelig gravid allerede ved ankomst. Men nettverket i Italia vet at opphold i Italia er vanskelig, og heller ikke førsteprioritet, derfor må man komme seg videre. Sverige er således et drømmested, gitt at enslige asylsøkerbarn ofte gis (eller i alle fall ble gitt) opphold. Man vil jo ikke være ”inhuman”. At jenta er gravid er således en ”fordel”, for ikke bare er hun et enslig asylsøkerbarn (dertil med ”få” bekjente i Sverige), hun er også gravid – dertil med en svensk somalier. Hvilken umenneskelighet er det ikke å sende henne tilbake til Italia – til gata? Inhumane Italia burde øyeblikkelig boikottes. Men jenta overraskes av at Sverige ikke gir henne opphold, og hun rømmer. Hvilken troverdighet er det at en 14-årig høygravid jente er på rømmen uten mål og mening i Sverige? Denne jenta virker jo ikke akkurat tapt bak en vogn, jamfør at hun har klart seg to år på gata i Italia og kommet seg til Sverige på egenhånd.
Det skulle heller ikke forundre meg om en høygravid somalisk ung jente snart er å finne på et norsk sykehus. Med en historie om sin farlige flukt som høygravid fra Somalia.
Og til dere alle: Beklager om dere skulle oppfatte meg ulidelig hard og uten nestekjærlighet. For noen tenker kanskje, ja hva så? Om jentas historie er løgn, så fortjener dette unge mennesket et verdig liv. Ja, jeg er enig. Men hvis historien hennes er løgn, sender vi signaler til Somalia som tilsier at nye unge mennesker, også barn, sendes ut i verden med menneskesmuglerne ingen kjenner hensikten til. Mange av barn/ungdommen forsvinner på veien. Tilbake sitter en enda fattigere familie, nå kanskje også med skyhøy gjeld. Jeg vil ikke bidra til å opprettholde en slik praksis.
Vi får se. Kanskje vi hører mer om denne jenta. I alle fall oppfordrer jeg svenske medier til å gå bak denne jentas historie, og å sjekke en del faktiske forhold i Italia (den døde kvinnen, det nedlagte flyktningmottaket, og praksisen med enslige asylsøkerbarn). Ikke? Hvorfor?