Rita Karlsen, HRS
En NTB-melding i går kunne fortelle at europeiske stater ikke er forpliktet til å innføre en ordning med ekteskap mellom homofile, ifølge en dom fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. For det var med denne begrunnelsen at domstolen i går avviste en klagesak fra et homofilt par i Wien i Østerrike som hadde klaget landets myndigheter inn for domstolen.
Myndighetene i Wien nektet i 2002 de to mennene på 48 og 50 år å gifte seg. Begrunnelsen var at ekteskap bare er mulig mellom mann og kvinne. (Østerrike har innført retten til å inngå partnerskap).
I domsbegrunnelsen het det blant annet at ”Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen forplikter ingen stat til å utvide retten til ekteskap til å omfatte par av samme kjønn.”
Dommen er interessant idet den kunne vært tolket dit hen at kjærlighet ikke er noen menneskerett, for eksempel relatert til EMKs artikkel 8 (Retten til respekt for privatliv og familieliv) og artikkel 9 (Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet). Artikkel 8 fordi den stadfester retten til respekt for familielivet og artikkel 9 fordi den stadfester retten til så vel offentlig som privat å gi uttrykk for sin overbevisning ved praksis og etterlevelse. (Jeg gjør oppmerksom på at jeg ikke kjenner til hvilke av EMKs artikler som var trukket frem i klagen til domstolen).
Men ettersom domstolen ikke gir klagerne medhold med henvisning til hva en stat forplikter seg til, i denne sammenheng å ha en kjønnsnøytral ekteskapslov, anerkjenner altså domstolen landets nasjonale lovgivning (på dette området) og logisk må man anta at domstolen mener at den aktuelle lovgivningen heller ikke er i strid med EMK. Det innebærer kanskje at man likevel kan hevde at kjærlighet mellom to av samme kjønn som ønskes stadfestet i ekteskapsinstituttet, ikke er en rettighet knyttet til EMK.
La oss så gå nærmere inn i en annen dom, og se om domstolens vurderinger følger samme logikk:
Her var klageren en italiensk mor, som klagde på vegne av seg selv og sine to barn. Barna (11 og 13 år gamle) gikk på en offentlig skole. På skolen hang det krusifikser i klasserommene, noe moren mente var i strid med den sekulære oppdragelsen hun ønsket å gi sine barn. Hun tok opp spørsmålet med skolen, og viste til at en italiensk domstol hadde kommet til at krusifikser i valglokaler var i strid med prinsippet om en sekulær stat. Skolens ledelse vedtok imidlertid å la krusifiksene henge i klasserommene. Moren tok saken til den regionale administrative domstolen, og anførte krenkelse av grunnlovens sekulære prinsipp og prinsippet om upartiskhet. Videre ba hun domstolen om å bringe spørsmålet om vedtakets grunnlovsmessighet inn for konstitusjonsdomstolen.
Utdanningsdepartementet ble part i rettssaken, og hevdet at forholdene klageren kritiserte hadde grunnlag i to kongelige forordninger fra 1920-tallet. Men konstitusjonsdomstolen anså seg ikke kompetent til å dømme i saken, siden de aktuelle bestemmelsene ikke var gitt i lovs form.
Deretter avviste den administrative domstolen søksmålet, men begrunnelsen at krusifikset var et symbol på den italienske historie og kultur, og følgelig også et symbol på den italienske identitet og prinsippene om likhet, frihet, toleranse og den sekulære stat.
Også Høyesterett avviste morens anke, og viste til at korset var blitt en av grunnlovens sekulære verdier og representerte det sivile samfunnets verdier.
Når moren tar saken til EMK påberoper hun brudd på EMKs første tilleggsprotokoll, artikkel 2 (Rett til utdanning), artikkel 9 (Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet) og artikkel 14 (Forbud mot diskriminering).
Domstolen finner ingen avvisningsgrunner, og behandler saken. Domstolen mener at staten plikter ikke å påtvinge individer en religiøs tro når de oppholder seg på steder hvor de er avhengige av staten eller særlig sårbare. Til dette bemerkes at barns skolegang er et særlig følsomt område, fordi barna ikke har utviklet evnen til å betrakte budskap med kritisk distanse.
Spørsmålet domstolen må ta stilling er om opplæringsstedene har formidlet kunnskap på en objektiv, kritisk og pluralistisk måte, og respektert foreldrenes religiøse og filosofiske overbevisning.
Ifølge domstolen kan det, i et land hvor et stort flertall av befolkningen tilhører en bestemt religion, tas i bruk et ubegrenset sett av ritualer og symboler som kan medføre et press på elever som ikke praktiserte denne religionen.
Domstolen erkjenner derimot at krusifikset kan ha en rekke betydninger, men havnet på at den religiøse betydningen er dominerende. Videre ble det påpekt at krusifikset er umulig å overse, og at det slik sett må oppfattes som en integrert del av skolemiljøet. Til sammen tilsa dette for domstolen at elevene lett kunne tolke krusifikset som et religiøst symbol, og at de ville oppfatte skolemiljøet som preget av denne religion. Domstolen mente dette kunne virke oppmuntrende for enkelte religiøse elever, men samtidig virke følelsesmessig forstyrrende for elever som tilhører andre religioner eller ikke er religiøse. Den ble bemerket at dette særlig gjelder elever som tilhører religiøse minoriteter.
Retten til ikke å tro på noen religion var ifølge domstolen ikke begrenset til fravær av gudstjenester og religiøs undervisning, men omfatter også praksis og symboler som uttrykker tro, religion eller ateisme. Domstolen hevdet at denne retten trenger særlig beskyttelse hvis det er staten som uttrykker en tro, og det i en situasjon der vedkommende ikke kan unngå, eller bare kunne unngå gjennom uforholdsmessige anstrengelser og oppofrelser, å bli møtt med denne troen.
Domstolen kom til at offentlig framvisning av et symbol (på en bestemt tro) i forbindelse med utøvelse av en offentlig funksjon begrenser både foreldrenes rett til å oppdra barna i samsvar med sin overbevisning, og skoleelevenes rett til å tro eller ikke å tro. Ifølge domstolen gjelder dette særlig når slik framvisning skjer i et klasserom, idet disse begrensningene i rettighetene er uforenlige med statens plikt til å utøve sin offentlige funksjon på en nøytral måte, som særlig gjelder innen utdanningssektoren.
Den italienske moren vant altså frem, og i min tolkning handler det om at Italia ikke har noen lovgivning som fastslår at krusifikset (for dem) er et symbol på den italienske historie og kultur og følgelig den italienske identitet og prinsippene om likhet, frihet, toleranse og den sekulære stat – og ikke først og fremst et symbol på katolisismen. Om slik lovgivning hadde funnet sted kunne ikke Den europeiske menneskerettsdomstolen vurdert slik de gjorde, men de kunne uansett havnet på samme konklusjon. Da for eksempel ved å hevde at den italienske symboltolkningen av krusifikset var forkjært, men i så fall sto man overfor en annen sak – og kanskje mer lik saken om eventuell menneskerett i forhold til homofile som ønsker å stadfeste kjærligheten innenfor ekteskapsinstituttet.
Samtidig er det min oppfatning at disse domsvurderingene også har betydning for spørsmålet om bruk av religiøse og politiske symboler i en rekke offentlige embeter. I krusifiks-dommen legges det særlig vekt på at det handler om utdanningsinstitusjoner. Men kan da man da tillate at skolens personale, og i særdeleshet undervisningspersonellet, gjør bruk av religiøse eller politiske symboler? Ut fra oversiterte vurdering fra domstolen er det mye som tyder på at en slik påvirkning og framvisning ikke ivaretar statens plikt til å utøve sin offentlige funksjon på en nøytral måte. Det samme vil være gjeldende for domstolene – og en rekke andre embeter. Da kan heller ikke argumentet om religiøse minoriteter gjøres gyldig, nettopp fordi det er staten som forplikter seg til nøytralitet. I motsatt fall kan det kunne føre til at stater forplikter seg til å opprette skoleklasser etter religiøse/ikke-religøse og filosofiske skillelinjer.
Dernest vil det kunne ha betydning for eventuelle lover om forbud mot heltildekking i det offentlige rom. Som kjent har Europarådet frarådet slikt forbud (advart mot forbud av burka og niqab), men en sak i Den europeiske menneskerettsdomstolen kan komme til at EMK ikke forplikter noen stat til å la borgerne være heltildekket i det offentlige rom, og kanskje med særlig henvisning til at slik tildekking gjelder kun kvinner?
Ut fra Europarådets islam-resolusjon blir det også interessant om Sveits’ minaretsforbud havner i domstolen, og hva utfallet eventuelt blir. Jeg lurer også på om det burde vært anlagt en sak i Den europeiske menneskerettsdomstolen mot Europarådet – for diskriminering og forskjellsbehandling av andre religioner og ikke-religiøse ved å vedta en resolusjon knyttet til en bestemt religion?