Av Bruce Bawer og Hege Storhaug, HRS
En verre Kafka-prosess kan knapt ha utspilt seg i offentligheten i nyere tid enn prosessen mot Human Rights Service generelt, og undertegnede spesielt. Prosessen mot oss som uavhengige fritenkere og islamkritikere ledes nå an av statsråd Audun Lysbakken. Den er et varsel om hvilke mørketider vårt frie demokrati antakelig står overfor. Vi er ikke optimister, ikke minst nå som det er Regjeringen selv som vil tie oss i hjel.
I ett år har myndighetene, ved Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og Lysbakkens stab, jobbet intenst med å fjerne HRS fra den knøttlille posten på statsbudsjettet for integreringsmidler. Vi har visstnok for mye politisk innflytelse, sies det i fastlåste venstrevridde politiske korridorer og organisasjoner. Drahjelpen har vært særdeles god fra media, og fra aktører som politisk og økonomisk ser seg tjent med at HRS gravlegges. De uetiske metodene toppet seg 7.juni, da Lysbakken la frem en rapport om rasisme og diskriminering i Norge, med forslag til hvordan all rasisme kan ”elimineres”, signert vår arge meningsmotstander Antirasistisk senter (ARS), som er på samme budsjettpost som HRS. Under tittelen ”Islamofobi” utpekes vi som enkeltpersoner som folkefiender. Rapporten er bestilt, finansiert og godkjent av Lysbakken og sendes til FNs komité mot diskriminering og rasisme (CERD). Ifølge Lysbakken vil den danne grunnlaget for FNs forslag til tiltak mot rasisme i Norge neste år. CERDs integritet er filleristet, og CERD ledes av Pakistan.
Lysbakkens bestilte anbefaling er at vi skal fjernes. Egentlig ikke overraskende, da Lysbakken åpent har tilkjennegitt sin aversjon mot personer som oss, blant annet på bloggen sin, rettvenstre (”I dårlig selskap”), der han ynker seg over å ha et felles standpunkt med oss innen integreringsfeltet. Lysbakken får nemlig åndenød av at vi kritiserer og advarer mot islam, en ideologi som i grunnkjernen er mer politikk og juss enn teologi – en kombinasjon som er livsfarlig – hvis man bryr seg om frihet og velferd.
Vi undrer oss: skal vi taues inn for domstolen for å si sannheten om vår tids største ideologiske utfordring?
Og; ved at du, Lysbakken, aksepterer og aktivt bidrar til denne sjikaneringen, bidrar du også til å berede grunnen for hatkriminalitet mot oss.
Kafkaprosessen mot oss startet i juni i fjor i Lysbakkens tidligere redaksjon, Klassekampen, der en person fikk gå ut med grove løgner om HRS, og hvor Dagbladet fulgte opp med samme kilde og nye grove løgner, som journalistene endog visste var løgn (!), men som passet Dagbladets Lysbakken-agenda om å fjerne oss. Nesten alle løgnene var talende nok koblet til islam. Regjeringen ba IMDi om granskning, som så ble gjort om til en rapport, som så havnet under bordet da vi kunne dokumentere flere av påstandene som løgner. ”Alle” vet at hvis Lysbakken og co kunne felt HRS i rapporten, så hadde den ligget på bordet.
15.juni krøp Lysbakken og IMD til korset. Tilsangsbrev om statstøtte i 2010 kom i posten.
Lysbakken hadde lenge visst at sjøslaget var tapt. Derfor gikk han og ARS på bakrommet og omdefinerte prosjektet sitt til jakten på de ”islamofobe”. Derfor applauderer statsråden personforfølgelsen i rapporten til FN, der den dårlig skjulte konklusjonen er at andre organisasjoner enn HRS, som eksempelvis ARS, bør få integreringsmidler. Da seiler det opp til nytt sjøslag når FNs anbefalinger kommer.
Med islams tekster i hånden strippes muslimske jenter og kvinner for menneskerettigheter, mens Lysbakken og ARS ser en annen vei. Den ideologiske utviklingen på kontinentet i islams kjølvann er dramatisk. Flere og flere borgere snur ryggen til demokratiet og vender nesa mot Mekka. Større og større kvinnegrupper lever i helt eller delvis ideologisk fangenskap. Den verste rasismen skal ikke tas i, den som eksempelvis rammer et svart eller brunt jentebarn grunnet foreldrenes opphav. At islam har noe som helst å gjøre med eksempelvis ufrihet, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, fornektes hardnakket. Islam skal beskyttes som et lite barn, barnet skal ikke beskyttes.