Rita Karlsen, HRS
Irans FN-representant i menneskerettighetsrådet, Mohammad J. Larijani, ga nylig et intervju på Iransk statsfjernsyn, som er oversatt at en danskboende iraner og deler av det flere timers lange intervjuet er lastet opp på youtube.
Her forklarer Larijani hvorfor ikke Iran har skrevet under på torturkonvensjonen, hvilket skyldes at Irans straffeformer, slik som pisking, ikke anses for å være tortur. Og det er på grunn av ”slike forskjeller” at Iran ikke kan undertegne konvensjonen, hvorpå han legger til ”det er små ting”.
Larijani er derimot mer opptatt av å fortelle at rapporten om Iran ble mottatt i en åpen og avslappet atmosfære, hvilket ifølge han skal ha overrasket representantene fra de vestlige land. For USA, England og to-tre andre land skal ha begynt å beskylde Iran ”for diverse ting”. Det begynte med at det ble stilt spørsmål ved siste års presidentvalg, hvor det skal ha blitt vist frem noen bilder av ”en av våre uskyldige medborgere”. Studioverten spør om det var av Neda Aqha-Sultan, hvilket Larijani bekrefter og forklarer: ”Hun ble offer for disse landenes ondskapsfulle planer og de har hennes blod på hendene. Hennes morder er nå på frifot og oppholder seg i disse landene.”
Men det er kanskje likevel neste påstand som viser projiseringen, for ifølge Larijani skal disse overnevnte landene vist bilder av Neda og ”begynte deretter å rope og gråte.” Ja, det er akkurat slik vi ser for oss et møte i FNs menneskerettighetsråd.
Larijani kan så fortelle det iranske folk at ”mens de var i gang med sitt skuespill kom flere land – ti eller flere – til Irans unnsetning og støttet opp Irans islamske politikk.” Studioverten kommer deretter med følgende refleksjon: ”Deltakelsen fra mange forskjellige land viser at mange nasjoner er med og støtter oss. Er ikke det riktig?” Hvilket Larijani kan bekrefte: ”Ja, det var mange land. Blant annet Kina, Russland, Japan, Latin-Amerika, afrikanske land, arabiske land, muslimske land osv. De støttet alle sammen Iran.”
Ifølge Larijani skal også dette ha kommet overraskende på Vesten. For det er visstnok slik at Vesten hadde en annen plan, fortsatt ifølge Larijani: ”Deres plan var nemlig å finne en ny unnskyldning for å undertrykke Iran, men det mislyktes.”
Og det mislykkede forsøket var vissnok Norge også med på: ”USAs representant for menneskerettigheter forsøkte enda en gang å beskylde oss for alt mulig. Englands representant, som sedvanlig sammen med representanter fra Norge eller Danmark, det kan jeg ikke huske akkurat nå, stilte seg opp og støttet USA beskyldninger.”
Men så hadde det seg visstnok slik at etter at overnevnte land var ferdig, kom igjen ”seks eller syv representanter fra andre land og avviste alle beskyldningene.”
Dog utelater ikke Larijani å påpeke at Iran ikke nødvendigvis trengte slik hjelp: ”Vi var selvfølgelige gode til å forsvare vår sak overfor USA. Vi anklaget USA for folkemord i forskjellige land under navnet ’bekjempelse mot terrorismen’. Vi anklaget USA for å huse verdens kjente terrorister i sin egen hovedstad.”
Dernest vil gjerne Larijani vie oppmerksomhet til det han kaller ”islambekjempelse”. For ifølge Irans menneskerettighetsrepresentant er ”islambekjempelse en av de mest katastrofale tanker som Vesten har.” Og denne gangen vet Larijani hvem han snakker om, for det er nok Muhammedkarikaturene som ligger i bakhodet når han vender oppmerksomheten til Danmark. Men det er lite flatterende karakteristikker han kommer med: ”Her for en tid siden kom Danmarks nye tåpelige statsminister til makten. Når man ser på han, kan man godt se hvor tåpelig han er. Han sa i sin første tale som statsminister at han hadde et problem med islam. Selvfølgelig er han kun en liten partikkel sammenlignet med islam; islam er klippen.”
Larijani påpeker videre at det ikke bare er den tåpelige danske statsministeren som har prøvd å bekjempe islam: ”Tidligere har det også vært folk som har prøvd å bekjempe islam og resultatet har kun vært at de har skadet seg selv.”
Så vil Larijani gjerne få utrede hva som er Vestens ”egentlige tankegang”: ”Jeg vil gjerne fortelle hva som er den egentlige årsaken til statsministerens uttale om islam er. Deres egne tall viser at det i år 2025 blir København den første europeiske byen med et muslimsk flertall.”
Her avsluttes dessverre oversettelsen, hvilket er synd da det er direkte fornøyelig å høre hvordan det diktes, resoneres og konkluderes. Og med slike ”fornøyelige” personer i FNs menneskerettighetsråd kan vi trygt slå fast at dette rådet har en lang vei å gå. Enten får de begynne på den veien umiddelbart, eller så må FN ta sitt ansvar og legge ned dette rådet – og ikke gjøre som sist, foreta en omorganisering som bare favnet navnet og ikke gavnet.
Les også Worst human rights offenders condemn West, av Licia Corbella.