Rita Karlsen, HRS
Da det i fjor ble kjent at foreldre som truer med å lemleste egne døtre ga oppholdsgrunnlag, var det nok mange som steilet. For jentene som utsettes for slik trussel klassifiseres som ”flyktninger”, altså med krav om beskyttelse, men samtidig gis jentas foreldre, altså de som skal beskytte jenta men ikke er i stand til det, også opphold. Med andre ord: både den som har krav på beskyttelse og overgriperen gis opphold. Hvilken logikk er det?
Den samme manglende logikken gjøres vi kjent med i dagens Aftenposten. Her avsløres det at radikale islamister, hvilket i klare ordlag betyr ekstremister eller terrorister og de er som kjent ikke ukjent med å ty til vold, gis opphold fordi de kan bli ”forfulgt” i hjemlandet – hvor de altså bedriver sin voldelige virksomhet.
I Norge blir også kjeltringer ”forfulgt”, men det er definert som straffeforfølgelse. Det sier noe om formålet for ”forfølgelsen”: De pågripes og må stå strafferettslig til ansvar for sine ugjerninger. Straffeutmålingen er nedfelt i straffeloven. Den gir som kjent ikke rom for dødsstraff eller tortur. Som oftest er det snakk om frihetsberøvelse – for øvrig også et begrep som er omfattende av menneskerettighetene, men som det altså er større aksept for idet fengslingen henger sammen med ugjerningen, og er prøvd for en rett.
Men forfølgelse gis en annen dimensjon når vi kommer til radikale islamister. Det trenger imidlertid ikke være slik at forfølgelsen i seg selv er uberettiget, men det kan være landets straffemetoder som ikke er ”beskyttelsesverdig”. På samme måte som mordere fra en rekke delstater i USA kunne søkt om opphold i Norge?
Minst seks usbekere og uigurer er gitt opphold i Norge de siste årene på grunn av tilknytning til det radikale islamistpartiet Hizb ut-Tahrir.
I oktober 2003 fikk to brødre av uigursk opprinnelse medhold i klagen på asylavslag hos Utlendingsnemnda (UNE) og opphold i Norge. Begrunnelsen var at uigurene fra Sentral-Asia risikerte forfølgelse på grunn av sin tilknytning til den radikale islamistiske organisasjonen Hizb ut-Tahrir.
Siden da har minst fire andre islamistmedlemmer fra samme område fått opphold, viser en gjennomgang Aftenposten har foretatt av klager som har vært behandlet i nemnda. Én av de seks fikk opphold fordi han greide å overbevise UNE om at han virkelig hadde vært aktiv for Hizb ut-Tahrir i hjemlandet.
Bakgrunn fra islamistbevegelser kan nemlig i seg selv være grunn til å få opphold i Norge.
Men UNEs rettsoppfatning ligger fast:
– Utlendingsnemnda vurderer om de risikerer forfølgelse eller umenneskelig behandling i hjemlandet på grunn av sin religiøse eller politiske overbevisning, sier informasjonssjef Bjørn Lyster i UNE. Han påpeker at i en av de konkrete sakene var vurderingen at klageren «risikerte bl.a. tortur hvis han ble returnert».
Dette altså uavhengig av om deres religiøse eller politiske overbevisning bygger på de samme prinsipper som de skal beskyttes fra – jf. også at Hizb ut-Tahrir er kompromissløse motstandere av demokratiet (se under). Selvfølgelig henger ikke dette på greip. Det er nettopp slike vurderinger som uthuler menneskerettighetene, da det svekker sikkerheten til alle andre.
To av de tre siktede i den pågående terrorsaken i Norge, usbekiske David Jakobsen (31) og uigurske Mikael Davud (39), har bakgrunn fra Sentral-Asia, der den internasjonale gruppen Hizb ut-Tahrir har sterkest fotfeste.
Ingen av forsvarerne vil kommentere om de to mennene er eller har vært medlemmer av Hizb ut-Tahrir.
– Min klient benekter å ha hatt noe å gjøre med noen organisasjon som står på FNs terrorliste, sier Carl Konow Rieber-Mohn. Han forsvarer Davud, den antatte hovedmannen i den pågående terrorsaken.
Antidemokratisk
Hizb-ut Tahrir står ikke på FNs terrorliste, men skal ha fostret radikale aktivister som 11. september-bakmannen Khalid Sheikh Mohammad og den drepte Al-Qaida-lederen i Irak, Abu Musab al-Zarqawi.
Kamran Bokhari forsker på terror hos den amerikanske tenketanken Stratfor. Han har selv brutt med en radikal utbrytergruppe fra den samme bevegelsen.
Eksislamisten forklarer at man har sett eksempler på at medlemmer har forlatt det radikale partiet i frustrasjon over at gruppen ikke bruker terror. Siden har de oppsøkt voldelige islamistgrupperinger med tilknytning til terrornettverket Al-Qaida.
– Hizb ut-Tahrir har en veldig radikal agenda. De er kompromissløse motstandere av demokrati, som de mener er uislamsk. Siden de ble stiftet i 1952 har de kjempet på tvers av landegrensene for å gjenreise kalifatet, en verdensomspennende islamsk stat. Her har Al-Qaida de siste tiårene kommet etter.
– Hvorvidt enkelte likevel er tilhengere av voldsbruk, er omdiskutert, skriver UDIs Landinfo i sitt notat om Usbekistan. 80.000 av Hizb-ut Tahrirs medlemmer kommer fra Usbekistan.
Med andre ord importerer Norge, med viten men kanskje uten vilje, islamister til Norge som har til formål å bryte ned vår samfunnsorden og erstatte den med kalifatet. Selvfølgelig er dette totalt uønskelig for et samlet Storting, og for flertallet av folket, det er jeg ikke i tvil om. Men til tross for det, så mener noen altså at det ikke er mulig å få stoppet en slik praksis?
Hvor ble det av at en kjeltring er en kjeltring? Har man valgt å bli medlem av Hizb ut-Tahrir, eller for den saks skyld, en eller annen mafiaorganisasjon, så burde det ikke tjene de samme nettopp å benytte sin kjeltringrolle for å få opphold i et annet land.
Men som det så fint heter, PST varsles jo, så da er jo alt i orden? Deres ”forfølgelse” er helt OK?
Både UNE og Utlendingsdirektoratet varsler Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i slike saker.
– Det finnes rutiner om varsling fra UNE både hvis det dukker opp opplysninger om mulig involvering i alvorlige forbrytelser før ankomst til Norge og indikasjoner på fremtidig fare her i Norge, sier informasjonssjef Bjørn Lyster i UNE.
Han presiserer at det «heldigvis handler om svært få saker». Også UDI sier de har klare rutiner i slike saker.
Likevel har utlendingsforvaltningen ingen nøyaktig oversikt over hvor mange radikale islamister som har fått opphold de siste årene.
I mai i fjor skrev Aftenposten at minst syv talibanere har fått opphold i Norge det siste året, og det er avslørt at flere har løyet på seg terrorhandlinger for å øke sjansene for asyl.
Dette er en uthuling av asylinstituttet som nettopp reelle asylanter taper på. Men Norge taper også, og det tapet kan vise seg å bli skjebnesvangert i fremtiden. Likevel er det ingen enstemmig holdning til dette hos våre politiske partier. SV, H og Ap lar seg blende av ”menneskerettighetsargumentasjonen” – og prøve seg med ”individuell behandling”. Aftenpostens artikkel avdekker vel at det ikke er den individuelle behandlingen som er utfordringen, men premissene som legges til grunn. FrP, Sp og KrF er derimot ikke interessert i å la ekstremisters sikkerhet og unndragelse for forfølgelse gå foran de øvrige borgernes sikkerhet:
Akhtar Chaudhry, justis-politisk talsmann, SV
– Utgangspunktet for oss er at asylinstituttet er rettet mot den som opplever forfølgelse, tortur, voldtekt eller en annen type undertrykkelse. Det gir mennesker rett til å søke asyl, og hver sak skal bli behandlet individuelt og vurderes deretter. På den andre siden så liker ikke SV radikale bevegelser, i den forstand at de bruker vold, men det er totalt forskjellige ting. Det ene er å mene at vold ikke er tillatt for å nå politiske mål, det andre er om noen er forfulgt – da skal man få beskyttelse.
Trond Helleland, innvandringspolitisk talsmann, H
– Det er svært viktig med en veldig nøye prosess for å vurdere asylgrunnlaget, men asylinstituttet er et universelt institutt som er vanskelig å overprøve. Er du forfulgt og står i fare for å bli torturert og drept i et land, så vil det veie tungt for å få asyl. Det å begynne å skille mellom islamistiske grupper og andre forfulgte grupper, vil være en vanskelig menneskerettighetsvurdering. En islamists liv er like viktig som et annet liv. Derfor må vurderingen gjøres på individuelt grunnlag.
Lise Christoffersen, innvandringspolitisk talskvinne, Ap
– Det går ikke an å si at fordi du tilhører en bestemt retning i islam, så har du ikke asylrett. Det må være en vurdering av den enkelte situasjon fra det landet som vedkommende flykter fra. Det vi vurderer, er om den som flykter har behov for beskyttelse i Norge, og da må menneskerettighetene være det viktigste. Vi bindes av internasjonale konvensjoner, der utgangspunktet er å vurdere den enkeltes situasjon.
Per-Willy Amundsen, innvandringspolitisk talsmann, Frp
– Det er ikke ønskelig i det hele tatt. Radikale islamister bør aldri få statsborgerskap, og bør aldri få oppholdstillatelse. Det viser at hele flyktningebegrepet blir utfordret. Når man tenker på en flyktning, tenker vi på en som kjemper mot diktatur, som ønsker demokrati og frihet. Vi tenker ikke på en flyktning som en som ønsker å innføre ennå verre terrorregimer enn dem de flykter fra. Dette er med på å undergrave hele asylprinsippet, og er noe jeg vil jobbe imot.
Ola Borten Moe, innvandringspolitisk talsmann, Sp
– Hvis vi gir opphold til folk fordi de er radikale islamister, så er det helt meningsløst og noe vi må slutte med så fort som mulig. Det er ingen grunn til å få flere av det kaliberet hit enn det vi åpenbart har allerede. Spør du meg, så er det å være islamist en god nok grunn til avslag. Det kan være gode, legitime grunner til at myndighetene forfølger disse menneskene, hvis de ikke følger spillereglene.
Geir J. Bekkevold, innvandringspolitisk talsmann, KrF
– Det som er viktig med vår asylpolitikk, er at de som har krav på beskyttelse – fra tortur, eller lignende – er de som får opphold i landet. Når vi gir beskyttelse til de som forfølger, de som driver med terrorhandlinger, da virker det som om vi snur problemstillingen på hodet. Hvis det er slik at noen har påberopt seg medlemskap i terrororganisasjoner for å få opphold i Norge, virker det helt meningsløst.
Meningsløst er det riktige ordet. Verken mer eller mindre. Vel, kanskje bortsett fra om en studerer kap.8 i Straffeloven.