Rita Karlsen, HRS
Av en eller annen grunn er det umulig å tenke ”normalt” når det kommer til innvandring, oppholdsgrunner og mottaksbehandling. Når det for noen dager siden ble kjent at ekstreme islamister får opphold nettopp fordi de er ekstreme islamister, var det for at de samme skulle unngå forfølgelse i hjemlandet. Men de blir jo ”forfulgt” her også, uten at vi tenker så mye på det.
Barn som mangler stabile hjemmeforhold eller som ikke får oppfylt nødvendige behov i hjemmet, kan bli overført til institusjon. I noen tilfeller tilsier barnets situasjon at det ikke får bevege seg fritt eller ha kontakt med hvem det vil. Vi ville aldri betegnet det som et ”barnefengsel”, selv om det for mange av disse barna kan oppleves som om de er tvangsplassert i et fengsel.
Men når det kommer til enslige asylsøkerbarn så synes ”tvangsplassering” og ”fengsel” å være det første man tenker på, i alle fall hvis man jobber i NRK:
Hvalstad ankomstmottak vil tvangsplassere asylsøker-barn på lukket institusjon med forbud mot kontakt med omverdenen for å beskytte dem mot menneskehandel.
Ti gutter helt ned i 15-årsalderen har forsvunnet fra Hvalstad ankomstmottak i Asker de tre siste månedene i år. Flere av guttene kan være ofre for menneskehandel.
Press fra bakmenn
Mottaket mener slike barn må tvangsplasseres på lukket institusjon for hjelp og for å forhindre at de utnyttes av kyniske bakmenn. Det sier miljøterapeut ved mottaket, Tone Salthe:
– Noen ganger, men ikke alltid, er det nødvendig med tvang. Grunnen er at denne gruppen er satt under et veldig press av bakmenn.
Noen barn forsvinner
Alle barn mellom 15 og 18 år som kommer alene hit til landet, må innom Hvalstad ankomstmottak. Her får de helsekontroll og hjelp med det aller nødvendigste før barna sendes videre til andre asylmottak. Men noen forsvinner og blir bare borte.
Og mottaket på Hvalstad har ikke lov til å holde barn tilbake ved tvang, selv når de mistenkes å være ofre for menneskehandel.
– Slik det er nå, kan ikke asylmottak bruke tvang og hindre dem i å dra til eventuelle bakmenn.
Ledelsen på Hvalstad frykter at de som forsvinner, havner på gata igjen med narkotika, tyveri og prostitusjon.
Isolasjon nødvendig
For å beskytte dem mot bakmenn trenger barna steder med besøkskontroll og forbud mot mobiltelefon og andre former for kontakt med omverden:
– Vi har mistanke om og meldt fra om tvangsarbeid og utnyttelse innenfor barneprostitusjon.
– Du er ikke redd for at dette kan bli et slags barnefengsel?
– Nei, det er jeg ikke redd for. Det kan det ikke bli. Det er viktig å huske på hva alternativet er: det er å være i en utnyttelsessituasjon hos bakmenn og det kan være et mye værre fengsel.
Barnevernet i Asker kommune støtter forslaget fra Hvalstad om en egen fengselsliknende institusjon for barn.
Ikke barnefengsel
Jan Stokke har arbeidet i barnevernet i tretti år. Han mener at en slik institusjon ikke trenger være lukket.
– Et barnefengsel er det ikke snakk om i det hele tatt. Det er ikke snakk om å fengsle noen, men å hjelpe dem vekk fra menneskehandlere, sier Jan Stokke, leder for Oslo kommunes barnevernsenter på Grepperød.
Maktesløshet
Problemet har vært – slik Østlandssendingen tidligere har fortalt – at hjelpeapparatet føler seg maktesløse overfor mindreårige asylsøkere som utnyttes i dopsalg og prostitusjon.
Årsaken er at barnevernet sjelden får lov å sette inn tvangstiltak når barna ikke vil, selv om det er mistanke om menneskehandel.
Egne institusjoner
Regjeringen jobber med regler som skal gjøre det lettere å tvangsplassere mulige ofre for menneskehandel. Men Tone Salthe mener det trengs egne institusjoner som kan gi disse barna den omsorgen og hjelpen de har krav på:
– Formålet må jo være at barna blir holdt unna mulig utnyttelse og at det skapes en mulighet for en alternativ framtid for dem. De må tilføres kunnskap slik at de kan klare seg selv uten at de igjen blir utnyttet.
Heller enn å gi leserne ”dårlige ideer” burde det fokuseres mer på hvordan man tenker på barn og ”tvangsbruk”. De fleste barn ”tvinges” av sine foreldre, for eksempel til å gjøre lekser, til å være inne til en viss tid, og de straffes endog – gjerne med frihetsberøvelse – for uegnet atferd, for eksempel ”lek med narkotika”. Vi aksepterer dette nettopp fordi vi skjønner formålet, og mener det tjener barnet. Men når staten er foreldre, blir det fullstendig surr i ellers alminnelige ”metoder”. At enslige asylsøkere står i fare for å bli utsatt for en eller annen form for menneskehandel, noe sikkert mange av dem allerede har blitt før de kom til Norge, burde selvsagt tilsi at vi gjør det som er i vår makt for å beskytte dem. Det første vi må gjøre er å påse at de er trygge. Samtidig burde det tas et politisk grep om å endre regelverket slik at disse barn i ettertid ikke kan søke familiegjenforening med foreldrene. Det ville være med på å lukke en lukrativ business.