Hege Storhaug, HRS
I dagens Aftenposten har Hanne Nabintu Herland hovedinnlegget. Herfølger en utvidet versjon, som Herland har gitt rights.no tillatelse til å publisere.
Ja til religionskritikk
Av Hanne Nabintu Herland
I disse dager stilles generalsekretær i Presseforbundet Per Edgar Kokkvold i gapestokken fordi han har ytret seg fritt i sitt eget land. Kokkvolds kritiske ståsted i en av vår tids mest sentrale verdidebatter, Mohammed-karikaturstriden, blir av høyskolelektor Nazneen Khan-Østrem stemplet med tidstypisk venstresidesjikane som antiislamsk, fordomsfull og autoritær. Men hvorfor skal man i Norge nektes å stille kritiske spørsmål til elementer ved islamsk filosofi eller kulturell praksis?
Den pågående motstanden mot kritisk refleksjon innebærer en urovekkende mangel på forståelse for en av Europas mest sentrale friheter: Religionsfrihetens religionskritikk. Nettopp retten til å ytre politiske, kulturelle og religionskritiske spørsmål har i flere hundre år stått sentralt for den europeiske sivilisasjon. Kokkvold går til kjernen av denne friheten og påpeker at retten til å kritisere imamer og biskoper er avgjørende for den europeiske livsform. Han har selvsagt rett. Hva hadde skjedd i dagens Europa dersom akademikere, redaktører og forfattere måtte leve i frykt for å bli tatt av dage dersom man uttrykte seg kritisk til et Bibelvers? Hvor skal europeere kunne diskutere perspektiver på religioner som historisk sett har vært fremmede i Europa, hvis de ikke engang kan gjøre det i sine egne hjemland uten frykt for å bli likvidert?
Midt i hjertet av Europa foregår en urovekkende utvikling. Frykten for islamsk terror er blitt del av den offentlige debatt. Frankrikes ledende filosof, Bernard-Henri Lévy, tar i sin siste bok Left in dark times et oppgjør med venstresidens eksotiske flørt med den totalitære, anti-demokratiske islamismen som gjennom trusler om vold mot sivile forsøker å strupe kjernen i den europeiske valgfrihet. Han går tilsvarende i strupen på anti-semittiske tendenser som ofte ledsager islamismens agenda.
At mennesker fra andre kulturer er velkomne i Norge, har nordmenn bevist i flere årtier. Innflyttere har derimot ikke forkjørsrett. Den pågående kulturkampens oppgjør med multikulturalismen innebærer en kursendring som gir europeisk kultur forrang i Europa. På samme måte som saudiarabisk kultur har forkjørsrett i Saudi Arabia og pakistansk kultur dominerer i Pakistan. Dette innebærer ingen reduksjon av andres kultur, men en respekt for nasjonalstatens suverenitet og en aksept for kulturens råderett innenfor eget geopolitiske territorium.
Drapet på filmregissør Theo van Gogh i 2004 er et av de hittil verste eksemplene på effektene av diskrimineringen av Europas egne idealer. Midt i sitt eget liberale land erfarte van Gogh å bli angrepet på sykkelen sin. Den nederlandsksomaliske islamkritikeren Ayaan Hirsi Ali fikk i antisemittiske ordelag beskjed om at hun var den neste. Det er ingen spøk å kritisere islam i dagens Europa.
Den nederlandske politikeren Geert Wilders, betaler en høy pris for å bli stående på barrikadene og kreve sin rett som europeer til å være kritisk til enkelte sider ved islam. I årevis har han og hans kone måttet leve i skjul på ukjente adresser, stadig flytte og tåle de påkjenninger som en slik tilværelse innebærer. For ikke å snakke om å tåle de kulturradikales konsekvente sjikanerende og respektløse betegnelser av Wilders som rasist, ekstremist eller islamfiendtlig. Det er ganske utrolig å bivåne fra sidelinjen hvorledes man gjennomgående stigmatiserer en mann som tross alt går i kjernen på svært viktige europeiske spørsmål: Retten til å ytre seg religionskritisk uten å bli drept av den grunn.
Wilders mener Koranen oppfordrer til vold mot annerledestenkende og tar opp spørsmålet om kvinnens frihet. Hvorvidt man sympatiserer med Wilders eller ikke, er i denne sammenheng uvesentlig: Kan Europa virkelig tåle at en mann som prinsipielt forsvarer retten til å uttrykke seg religionskritisk, forfølges når han tross alt befinner seg midt i sin egen kultur? Har den europeiske venstresidens forakt for sine egne historiske frihetsidealer gått så langt at man overhode ikke tillates å kritisere fremmede kulturer, deres religioner og livspraksis? Skal eksempelvis islamismen, som åpenlyst forfekter motstand mot den europeiske menneskeverdighetstanken, få handlefrihet i Europa under påskudd om at man ellers er antiislamsk og intolerant?
Kulturredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås uttrykte tidligere i år undring for hvordan professor Tariq Ramadan regnes som superhelt mens Ayaan Hirsi Ali må leve med livvakter døgnet rundt. Hirsi Ali er ateist. Det burde vært en grei posisjon. Det vestlige toleranseprinsippet innebærer at man er sivilisert nok til å respektere uenighet innenfor rammen av menneskeverdets ukrenkelighet. Toleranse innebærer en dyp forståelse av samfunnskontraktens siviliserende betingelser: Å leve sammen på en saklig dannet og respektfull måte, også når man er uenige. Dette innebærer blant annet en grunnleggende respekt for kvinners rett til styring over eget liv, homofile og politiske dissidenter samt jødiske borgere som bør kunne leve i fred uten å bli truet eller angrepet. Europa må videreføre og fremme den menneskeverdighet som er et sentralt verdiperspektiv i kulturen. En åpen og refleksiv holdning til religionskritikk er derfor en forutsetning for konstruktiv deltagelse i det norske fellesskapet.