Rita Karlsen, HRS
Det er sjelden at jeg finner det nødvendig å understreke religiøs tilhørighet, men det gjør jeg når det gjelder Bushra Ishaq. Da fordi Ishaq har oppnådd sin offentlige status nettopp ved å være en muslimsk kvinnelig stemme, som skal være ”mangelvare” i dagens Norge. Ære være Ishaq for det, men det burde også forplikte både å være en prisvinnende offentlig stemme og en person som er blitt tildelt plass i offentlige utvalg, som for eksempel Lysbakkens Kvinnepanel.
Jeg har ved flere anledninger imøtegått Ishaqs meninger og analyser, ikke minst fordi jeg oppfatter hennes budskap som for ensidig. Det samme kan jeg sikkert kritiseres for selv, men det er da også en kritikk jeg både imøtekommer og tolererer.
I mine øyne (og ører) er Ishaqs budskap at muslimer må få flere rettigheter, verken mer eller mindre. Denne ”kampen” kjemper hun fordi hun oppfatter at det norske samfunnet, og en rekke andre samfunn, er redd for islam. Dette gir seg i hennes verden utslag i manglende religionsfrihet og islamofobi. Men jeg oppfatter Ishaq til å kjempe en kamp på to fronter: På den ene siden kritiserer hun storsamfunnet for bare å oppfatte muslimsk identitet, mens hun på den andre siden kjemper for å få styrket den muslimske identiteten. Dette har gitt noen underlige utslag, ikke minst knyttet til at Ishaq ønsker å være en brorbygger og fremme dialog (noe som også var noe av hovedgrunnen til at hun vant Fritt Ord – prisen). Men det synes å være liten tvil om at denne brobyggingen og denne dialogen er selektiv, og hun har forklart det selv i en svært oppsiktsvekkende replikkutveksling med Hege Storhaug: Spørsmål som krever ikke-religiøse svar, oppfatter Ishaq i seg selv som diskriminerende. Slike spørsmål vil hun derfor ikke svare på, da det kan bekrefte fordommer hos andre. Hvor ble det så av dialogen og brobyggingen?
La meg så presisere; selv om jeg er uenig med mye av det Ishaq står for og argumenterer for, skal selvsagt heller ikke hun utsettes for trusler, sjikane, vold eller andre uakseptable metoder. Dette gjelder uansett samfunn, og er absolutt i et demokrati som har ytringsfriheten som en av sine høyest skattede verdier. Det er derfor både nedslående og trist at Ishaq har mottatt trusler som gjør at hun er blitt for skremt til å ytre seg offentlig.
Slik jeg har forstått det var det en hendelse under Bjørnsonfestivalen som har skremt Ishaq. Ifølge Dagbladet holdt Ishaq en tale om ytringsfrihet, Bjørnstjerne Bjørnson og viktigheten av ikke å stigmatisere muslimer, da noen gutter fra et hotell i nærheten ropte sjikanerende til henne.
– De ropte «hold kjeft» og «forsvinn» og alle disse hatordene. Jeg ble fryktelig nervøs og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, jeg leste talen min så fort jeg bare kunne. Deretter forsvant jeg ned fra scenen, sier Isaq til Dagbladet.
Hun presiserer i samme artikkel:
– Jeg blir fryktelig redd, og tenker at dette er mest fordi jeg er kvinne og muslim. Jeg sa ikke noe kontroversielt i det hele tatt. Jeg sa det var en veldig farlig tilnærming å fremstille muslimer som et problem, og å sette likhetstegn mellom muslimer og terrorisme, og jeg tenker at det reflekteres veldig godt når noen reagerer på den måten, sier hun.- Én ting er fornærmelsen, det bryr jeg meg ikke så mye om. Jeg blir mer redd for sikkerheten og hva dette innebærer, sier Isaq, som forteller at hun tidligere har mottatt trusler på telefon og e-post, men aldri i åpne fora som denne gang.
I dagens Dagsavisen forteller Ishaq at hun har bestemt seg for å trekke seg fra den offentlige debatten, i alle fall for en tid:
– Etter en helhetsvurdering av min egen sikkerhet har jeg kommet til at jeg trekker meg imidlertid fra alt offentlig engasjement den nærmeste tiden, sier den muslimske samfunnsdebattanten Bushra Ishaq til Dagsavisen.
Det heter videre at hun jevnlig har mottatt en strøm av hatmeldinger og drapstrusler, og at hun nå har kommet til et punkt der ytringsfrihetens pris tydeligvis er blitt for høy:
– Som muslimsk samfunnsdebattant er jeg vant til at jeg mottar trusler og sjikane, og jeg vet at ytringsfriheten har sin pris. Nå har jeg kommet til et punkt der jeg må påse at denne prisen ikke blir for dyr. Jeg har nå vurdert trusselsituasjonen slik at jeg vil prioritere min egen sikkerhet først. Derfor trakk jeg meg fra debatten i går, sier Ishaq.
Her er jeg dypt uenig med Ishaq. Jeg håper for Ishaqs del – og for samfunnets del – at både hatmeldingene, sjikanen og ikke minst, drapstruslene, er meldt til politiet. Hva gjelder vurdering av hennes trusselsituasjon er dette politiets oppgave, som også vil ha i oppgave å beskytte henne om nødvendig.
Når Ishaq, dertil vinner av den gjeveste ytringsfrihetsprisen vi har i Norge, lar seg true til taushet er det en hån mot nettopp ytringsfriheten. Og misforstå ikke; jeg har selvsagt forståelse for at Ishaq, som meg selv og sikkert de fleste andre, setter egen sikkerhet høyt. Men å sette sikkerhet først, er ikke å trekke seg. Tvert om. Det er akkurat nå Bushra Ishaq burde stått opp for ytringsfriheten. Ved å velge å trekke seg svekker hun den frie debatten, i tillegg til å legitimere trusselkulturen. Dertil gjør hun seg til et symbol for muslimer som ”ofre”. Det tjener ikke Ishaq, det tjener ikke muslimene, det tjener ikke islamdebatten og det tjener ikke samfunnet.