Rita Karlsen, HRS
Det er ingen hemmelighet at HRS er tilhenger av den danske utlendingspolitikken. Faktisk så mye tilhengere at når vi henvender oss til danske myndigheter med ett eller annet spørsmål, betegner de oss gjerne som ”våre norske fans”. Det kan være at danske myndigheter tror at HRS er en av de få tilhengere av deres politikk som er i Norge, men der tar de feil. Regjeringen viser seg i praksis å være likeså gode tilhengere, da den (snik)innfører det ene danske tiltaket etter det andre, men vil altså ikke være bekjent av hvor originalen er å finne.
Det er heller ingen hemmelighet at HRS har stått på for å påvirke regjeringen, både denne og tidligere, i dansk retning. Og vi har lyktes bedre enn kanskje mange vet; for eksempel er den såkalte fireårsregelen vårt forslag.
Vi jobber derimot ikke for å få norsk politikk i dansk retning fordi vi er innvandrerfiendtlig eller annet ufordelaktig. Vi gjør det fordi vi ser at den danske politikken virker. Den har fått flere til å studere, flere i jobb, færre på stønader og har endret både ekteskapsmønsteret og innvandringsmønsteret. I sum har den altså bedret integreringen i den forstand at flere og flere tar aktiv del i det danske samfunnet og blir bidragsytere heller enn konsumenter. Politikken er så vellykket at alle de etablerte partiene i Danmark har innsett at den ikke kan reverseres (kanskje med et mulig unntak for den aller ytterste røde fløy).
Nå viser det seg at også i Norge gir deler av den danskkopierte politikken gode resultater. Etter at det ble innført krav om inntekt og bolig for å hente ektefelle fra utlandet, har det ført til at færre innvandrere er avhengig av sosialhjelp og flere er i jobb.
Aftenposten hadde en noe kryptisk sak om dette i går (ikke på nett), og jeg skjønte etter hvert at jeg måtte gå til kilden for å komme til bunns i hva som egentlig var saken. Kilden er forskerne Bernt Bratsberg og Oddbjørn Raaum ved Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning. De har på oppdrag fra Utledningsdirektoratet (UDI) målt effekten av regelendringen. Men mens Aftenposten fortalte at de har tatt for seg perioden 2003 -2008, altså fra det året forsørgelseskravet ble innført til innskjerpelsen kom i 2008 (økte inntekstkravet), kan vi i rapporten – mer forståelig – lese at populasjonen er innvandrere som ble gitt oppholdstillatelse i Norge etter asylsøknad i årene 1997-2007. Perioden henger sammen med at personer med oppholdstillatelse i Norge etter asylsøknad var unntatt kravet om underholdsevne ved gjenforening med ektefelle i årene 1997 til mai 2003. I mai 2003 ble regelverket strammet inn slik at, fram til innvandreren fikk bosettingstillatelse, gjaldt unntaket fra krav om underhold kun gjenforening med personer som fikk ordinært asyl og ikke lenger personer med opphold på humanitært grunnlag. Disse elleve årene deles i en før- og etterperiode i forhold til regelendringen i mai 2003.
I rapportens sammendrag heter det:
I 2003 ble regelverket for familieinnvandring endret slik at innvandrere etter asylsøknad med opphold på humanitært grunnlag møtte skjerpete krav om underhold ved gjenforening med ektefelle. Rapporten kartlegger effekter av regelendringen ved hjelp av informasjon fra ulike administrative registre koblet sammen på individnivå. Vi finner at regelendringen reduserte omfanget av både søknader og faktiske gjenforeninger med ektefelle etter fire år. Våre analyser viser også at underholdskravet medførte høyere sysselsetting, økt arbeidsinntekt og mindre avhengighet av sosialhjelp blant gifte innvandrere uten ektefelle med opphold på humanitært grunnlag. Effekter på arbeidsmarkedsutfall utover de tre første årene er usikre.
I Aftenposten kan vi lese at rapporten fra Frischsenteret avdekker at andelen menn som fikk sosialhjelp falt med hele 12-14 prosentpoeng i perioden. I tillegg kom 6-7 prosentpoeng flere menn i arbeid etter at forsørgelseskravet ble innført. For kvinner økte sysselsettingen med 4-8 prosentpoeng. De fleste i gruppen omfattet av undersøkelsen kommer fra Irak, Somalia og Afghanistan.
En annen effekt som Aftenposten refererer er at færre har fått familigjenforening. Men her er Aftenpostens presentasjon noe umulig å forstå: Det heter at for mennene var det 20 prosentpoeng færre etter fire år, hvorpå det kommer: ”For kvinnene er det enda lavere, bare 15 prosentpoeng har fått ektefellen hit etter fire år. Det kan skyldes at kvinner kan vanskeligere for å skaffe seg lønnet arbeid.” Det kan være at 20 prosentpoeng færre menn i perioden har hatt mulighet til å gi ektefellen opphold via ekteskapet, men det henger ikke på greip at ”bare 15 prosentpoeng av kvinnene har fått ektefellen hit etter fire år”. Her må man gå til kilden for å finne ut hva som egentlig rapporteres.
Frischsenterets Bratsberg og Raaum påpeker innledningsvis i rapporten et faktum knyttet til innvandring som mange fortsatt ikke innser; nemlig at gis det opphold til en, så følger det gjerne en hel familie med. De skriver:
Familierelatert innvandring har i dag stor betydning for den demografiske utviklingen i den vestlige verden og i Norge har familieinnvandring vært et viktigere oppholdsgrunnlag enn flukt, arbeid eller utdanning gjennom store deler av de siste 20 årene. Retten til opphold for nye eller etablerte utenlandske familiemedlemmer er regulert i detalj og krav til forsørgelsesevne og økonomisk grunnlag for underhold har variert i det norske regelverket gjennom ulike dispensasjonsordninger.
Det er nettopp sistnevnte som forskerne skal belyse:
Formålet med denne rapporten er å kartlegge mulige effekter av regelverksendringer som gjelder krav til økonomisk evne til underhold ved familiegjenforening.
Som kjent blir det mye bråk hver gang det foreslås politiske tiltak som er pliktorientert til den innvandrede. Da kommer gjerne ”godhetsindustrien” med sine regelrett fordummende og nedsettende holdninger til innvandrere, slik som vi så et bevis på i gårsdagens Aftenposten. Da hevdet Rune Berglund Steen ved Antirasistisk senter at ”De menneskelige omkostningene er for store til å rettferdiggjøre forsørgelseskravet.” Med andre ord; man kan ikke forvente noe av en person som har fått opphold på humanitært grunnlag. Hva er det slike som Steen egentlig tror? At mennesker som kommer til Norge ikke jobbet i opprinnelseslandet? Personlig tror jeg at i de fleste tilfeller er det motsatt, de har vel aldri jobbet mer enn hva de gjorde i opprinnelseslandet – og de fleste vil også jobbe i Norge. Men her pasifiserer vi dem så godt vi kan, selv med introduksjonskurs der man raskt innføres i NAVs regler og lærer å fylle ut skjemaer.
Derfor er Frischsenterets innfallsvinkel i rapporten ekstra interessant. De mener at regelverksendringer for utlendingers adgang til varig opphold i Norge både vil kunne påvirke hvem som ønsker å innvandre til Norge og atferden for personer som allerede har fått opphold. Deres fokus har vært hvorvidt underholdskravet har påvirket omfanget av – og tidspunktet for – søknad om gjenforening og realisert gjenforening med ektefelle.
De påpeker videre at like viktig er spørsmålet om regelendringen har påvirket arbeidsmarkeds- og inntektssituasjonen for personer som potensielt ønsker opphold i Norge for sin ektefelle. Dette fordi høyere inntekt ikke bare vil gi større forbruksmuligheter, men også (en bedre) anledning til gjenforening med ektefelle.
En slik evaluering fordrer at forskerne kan sammenlikne utfall for grupper under de alternative regelverk (altså før og etter innskjerpingen). Utfordringen ligger i vurderingen av eventuell arbeidsmarkedstilknytning. Her har Frischsenteret benyttet andre grupper innvandrere med opphold etter asylsøknad (der regelverket for familiegjenforening ikke har endret seg, eventuelt var irrelevant fordi de fikk opphold sammen med ektefellen eller ikke var gift ved første oppholdsdato).
Rapporten avdekker at regelendringen gir store utslag. I førperioden viser det seg at etter 24 måneder var det omkring 60 prosent søknadsandel om familiegjenforening blant mennene, mens det var bare 30 prosent i etterperioden (etter regelendringen). For kvinnene falt søknadsandelen etter 24 måneder fra 53 prosent i førperioden til 31 prosent i etterperioden. Med andre ord er det langt færre som søker om familiegjenforening når kravene skjerpes.
De finner videre at regelendringen ikke bare har hatt betydning for omfanget av søknader, men (naturlig nok) også faktiske gjenforeninger med ektefelle. Når det tas hensyn til endringer i aldersfordeling og opprinnelsesland anslår de at omfanget av søknader om familiegjenforening falt med 20 prosentpoeng etter regelendringen hvis herboende (referansepersonen) er en mann, og med 15 prosentpoeng hvis herboende er en kvinne. Fallet i antall søknader førte til at faktiske gjenforeninger i etterperioden var 21 prosentpoeng lavere etter 48 måneder, både for kvinner og menn.
Samtidig viser de til at gruppen med opphold på humanitært grunnlag etter regelendringen har en vedvarende stabil vekst i antall søknader, særlig etter tre år – som vanligvis sammenfaller med at vedkommende får bosettingstillatelse. De påpeker at dette innebærer at data for kun de fire første årene etter regelendringen ikke er nok til å kunne konkludere på de virkelig langsiktige effektene.
Videre påpeker Frischsenteret at underholdskravet vil for dem som ønsker å samle familien gi sterkere insentiver til å skaffe seg inntekt; de søker hardere på arbeidsmarkedet og setter mindre krav til jobben. Derimot påpeker de at insentivene til sterkere arbeidsmarkedstilknytning svekkes av at (i) ikke bare lønnsinntekt, men også (varige) trygder, introduksjonsstønad etc. inngår i grunnlaget, (ii) ikke alle innvandrere er fullt ut kjent med regelverket og endringer i det, (iii) det er uklart om kravet er effektivt og det er muligheter for skjønnsmessig unntak og endelig (iv) kan det finnes svært få jobbmuligheter for noen søkergrupper. Det heter at dette er momenter som trekker i retning av at effektene på inntektsgivende arbeid for den enkelte innvandrer er små. Likevel finner de altså at underholdskravet har hatt stor effekt på deltakelse og suksess på arbeidsmarkedet.
De anslår at andelen sysselsatt, definert som at vedkommende har et ansettelsesforhold i løpet av året, er 7 prosentpoeng høyere på grunn av regelendringen blant gifte mannlige innvandrere med opphold på humanitært grunnlag og som kom til Norge uten ektefelle, og 4 til 8 prosentpoeng høyere blant kvinner avhengig av sammenlikningsgruppe. De finner også betydelige effekter på yrkesinntekt: en økning på omkring 40.000 kroner for menn og 15.000 til 25.000 kroner for kvinner. Den høyere graden av selvforsørgelse i gruppen vises også i deres anslag der andelen av menn som mottar økonomisk sosialhjelp falt med 12 til 14 prosentpoeng som følge av regelendringen.
En oppfølgerstudie vil kunne kontrollere om dette er varige endringer og kan også teste nærmere hvorvidt de positive arbeidsmarkedseffektene vedvarer etter at innvandreren får bosettingstillatelse og etter at ektefelle kommer til Norge.