Hege Storhaug, HRS
Det som skjer er dramatisk, og det er historisk. En knøttliten nasjon er i ferd med å gi fra seg deler av sitt eget land til folk fra andre nasjoner som er titalls større antallmessig. Jeg vet denne formuleringen er barsk. Men det er dog et faktum at det er dette som pågår. Hadde innvandringen vært en ”kulturell og økonomisk berikelse”, som Jens Stoltenberg formulerte seg under talen til Oslo Arbeiderparti tidligere i år, så kunne vi senket skuldrene og applaudert utviklingen. Det hadde vært en sann befrielse. Men en liten porsjon virkelighetsnærhet gjør det umulig å hive uroen for fremtiden over bord. Man skal være særdeles ”hardhudet” for ikke å berøres kraftig over hva som skjer.
Jeg var en av de optimistiske, da jeg på slutten av 1980-tallet hadde mine første nære møter med ikke-vestlige nykommere til landet. Utover 1990-tallet var jeg fremdeles optimist – uten en forståelse i et lengre perspektiv for hva som var i ferd med å seile opp; en så kraftig innvandring at det ”typisk norske” – ikke minst i et verdiperspektiv – ville bli fortrengt gradvis. Jeg husker så godt en setning som falt fra en arabisk, vennlig mann og flyktning i 1996 – hjemme i min egen stue på Rodeløkka i Oslo den gang: ”En dag vil Hussein være et like vanlig etternavn i Norge som Olsen.” Jeg reagerte ikke nevneverdig på uttalelsen, men den må jo ha gjort inntrykk all den tid jeg husker setningen ordrett.
Her og nå flimrer ansikter gjennom hodet mitt: mennesker jeg har møtt i løpet av de nå 18 årene innen innvandringsfeltet. Mange tunge skjebner, ofre for rå og brutal kultur importert gjennom innvandringen. Noen kom seg noenlunde på beina, mange falt tilbake i kollektivismens klør. Atter andre – det store mindretallet – som nesten smertefritt har blitt en fullverdig del av samfunnet vårt.
Hvis man våger å strekke tankene og følelsene og ta innover seg enkeltskjebner på innsiden av det som nå vokser frem som enklaver i Oslo, mister man nattesøvnen. Jeg trenger kun å mane frem den somaliske jenta i hijab til nesten anklene i et veikryss ved Oslo Plaza i fjor. I hånden hennes lå en liten gutts neve. Jenta kan ha vært 10 år, han kanskje seks år. Uttrykket i jentas ansikt brant seg fast der og da. For alltid. Et ansikt blandet av tomhet, hardhet, eller var det smerter? Jeg aner ikke. Jeg kjente dog at hun var så langt borte. Hun var ikke blant oss – i det nære fellesskapet som jeg vokste opp i som barn.
Det er vel nettopp slike hverdagslige hendelser flere og flere opplever. Avstanden. Fremmedgjøringen. En innvandring uten formulerte fornuftige mål. Det er ”naturloven” som råder, i Størenes univers. En naturlov som kjører ikke minst jenter og kvinner med norske pass inn i en ufrihet og rettsløshet ”urnorske” kvinner aldri har opplevd maken til. Se for deg: vikingtiden – norske jenter ble kjønnslemlestet, giftet bort som barn til menn tre ganger eldre enn dem – for eksempel.
På et mer overordnet plan: Norske interesser – er det lov for en nasjon å ha interesser i å videreføre sitt eget land – i sånn noenlunde samme drakten som man har kledd seg i gjennom livet? Er det negativ nasjonalisme å mene at Norge er verneverdig – som kulturnasjon? Hvis ja, da gjelder vel det for alle andre samfunn også?
Hvorfor har ikke SSB respekt for norske interesser? Hvor er SSBs kalkyler over hva innvandringen vil koste neste generasjoner? Hvor er de harde og tørre fakta – uten politisk synsing og tåkelegging? Kan det politiske lederskapet leve med at den fremste statistikkleverandøren helt åpenbart er politisert på dette feltet?
Christian Tybring-Gjeddes historiske kronikk i Aftenposten, sammen med Ken Andersen, kunne med hell også ha utfordret SSB: hva er målet med innvandringsprosjektet? Hvorfor dolker SSB norsk kultur i ryggen?
For meg personlig, er nettopp den personlige friheten den høyeste skatten Norge ga meg i fødselsgave. Denne friheten kan aldri stipuleres i kroner og ører. Den er ikke til salgs for milliarder av saudiske petrodollar. Hvis noen skulle prøve med fristelser, er det bare å mane frem ansiktet til jenta i veikrysset ved Oslo Plaza. Denne personlige friheten er det SSB og andre virkelighetsfornektere og –tilslørere selger ut. Det som skjer er så makabert, så egoistisk og selvforherligende i ”toleransens navn”, at det knapt er til å fatte.
HRS sitt notat om den rekordraske segregeringen av Oslo var til debatt i ”Politisk kvarter” i dag morges. Aps nyvalgte kandidat til posten som byrådsleder i 2011, Libe Rieber-Mohn møtte en søvndrukken og ignorant byrådsleder for Høyre, Stian Berger Røsland. Røsland representerte det verste i Høyre; nonsjalansen. Mangel på virkelighetsnærhet. Mangelen på samfunnsansvar. Mangelen på innlevelse. Mangelen på respekt for individets ukrenkelighet – en ukrenkelighet som har dårlige levekår i den voksende gettoen i Groruddalen. Tiltakene som ble diskutert var barns norskkunnskaper, flere rekkehus for å øke attraktiviteten ved å bo i dalen, utjevning av den sosiale boligmassen i Oslo som sådan. Det er når man hører en slik meningsløs debatt – totalt distansert fra de verdimessige og sosiale realitetene i hverdagen – at man virkelig skjønner hvorfor ingenting skjer.
Men hva kan Oslo kommune gjøre? Innvandringen til Oslo og særlig Groruddalen er styrt fra regjeringslokalene i 40 år. Kåre Willoch tilkjennega problemene allerede i 1988 i et innlegg i Aftenposten, der han blant annet skrev: ”Det er grunn til å frykte at en fortsatt innvandring av asylsøkere av det omfang man har hatt i de senere år, vil føre til alvorlige motsetninger mellom folkegrupper i Norge. Det kan ikke være umoralsk å mene at man må ta hensyn til reaksjoner mot denne innvandringen – for å forebygge konflikter. Det kan heller ikke være umoralsk å mene at man bør forebygge for raske forandringer av det helhetspreg som vår befolkning har.”
Willochs erkjennelse førte ikke til realpolitisk handling.
Vi kan for øvrig gå helt tilbake til sommeren 1971, da de pakistanske ”turistene” vandret i Oslos gater. Ansvarlig statsråd Oddvar Nordli, nedsatte en komité som skulle vurdere den nye situasjonen, og han sa rett ut dette: ”Så lenge vi får tilførsel av arbeidskraft fra de nordiske land og øvrige europeisk stater byr ikke dette på store problemer sosialt sett. Disse arbeiderne har lettere for å gli inn i det norske samfunnssystem. Grupper som derimot kommer fra for eksempel Pakistan møter her et samfunn som er totalt annerledes enn de er vant til. Også dette forhold må den nye komiteen vie stor oppmerksomhet.”
Det ble med ordene.
Kommune-Norge sliter. På lørdag var jeg i Halden og holdt foredrag for Østfold FrP, som har flere ordførere og andre i toppolitikken kommunalt. Spørsmålet fra salen var naturlig nok hva som kan gjøres lokalt i forhold til integreringen og innvandringen. Vel, hva skal man svare, all den tid den nasjonale politikken legger føringene? Jeg svarte med å peke på prinsippet om likebehandling av mennesker innen alle sektorer – uansett bakgrunn, at den mentaliteten må spikres fast i systemene. Ja, det er viktig og en reell problemstilling, men det føltes ”tomt” der og da. Tankene gikk til Danmark – for det var kommune-Danmark, anført av Socialdemokratiets ordførere, som gjorde opprør mot sentrale myndigheter på slutten av 1990-tallet: det kom for mange for fort til at det var mulig å få til en reell integrering. Kanskje det samme vil skje i Norge?
Apropos likebehandling: En deltaker på kurset fortalte meg følgende historie fra en Østfoldkommune: ei voldsrammet jente med muslimske foreldre har etter lang kamp fått vedtak om omsorgsovertakelse. Barnevernet har – mot tenåringsjentas vilje – gitt foreldrene medhold i at forsterfamilien skal være muslimsk.
Kan noen se for seg at en praktiserende kristen familie ville få gjennom samme krav: at barnet skal plasseres hos praktiserende kristne?
Dette eksempelt sier mye for meg om hva som foregår i Groruddalen og Søndre Nordstrand: forskjellsbehandling, avmakt, oppsplitting av samfunnet, fremmedgjøring.
Toget har forlatt perrongen i Groruddalen og Søndre Nordstrand – et tog uten nødbremse.