Rita Karlsen, HRS
For oss som omgås en del muslimer har vi også lært at muslimske talsmenn (og unntaksvis noen kvinner – som stort sett alle omtaler seg som ”skribenter”) sjelden treffer blink med sine analyser og vurderinger av muslimenes stilling i Norge. Det er ikke så underlig heller, da disse talsmennene hovedsakelig gjør krav på mer (respekt for) islam i offentligheten, mens mang en muslim (heldigvis, spør du meg) ikke har noen spesielle behov for å markere seg som muslim.
Akkurat i dette spennet ligger et betydelig potensial for konflikt. Muslimer som ikke omfavner islamske markører, som for eksempel hijab, eller som ikke har noe behov for å ha dialog (om islam), kan lett bli stemplet av andre som ikke ”gode nok” muslimer (som jeg for øvrig har skrevet om før, da i forbindelse til fremveksten av ekstreme islamistiske miljøer). Derfor tror jeg at det hele handler en makt- og troverdighetskamp.
Det tror ikke journalist Kadafi Zaman. På sin blogg kommer han med en analyse av hva den åpenlyse muslimkrangelen handler, og Zaman unnlater ikke å rette søkelyset på kameraten Abid Raja (som Raja for øvrig spøkefullt henviser til på twitter som Kadafi ”Kafir” Zaman, kafir = frafallen muslim).
Zaman skriver:
Abid Raja blir kalt for en vantro og frafallen muslim. I Tromsø vil man bygge moske med penger fra Saudi Arabia. Og Islamsk Råd har ikke sendt ut pressemelding med reelt innhold på et halvt år.
Ingen dialogklima
Dette er bare noe av det som skjer i det norsk muslimske miljøet. Mer spennende er avlysningen av et dialogmøte om religiøs ekstremisme i Oslo denne uken. Arrangøren av møtet, Ung Muslim, skriver følgende på nettstedet islam.no:
«Dialog forutsetter et minimum av tillit mellom dialogpartnerne. Ung Muslim mener at når det ikke foreligger noe konstruktivt dialogklima, er det beste for alle parter å avlyse arrangementet.»
Det interessante er at alle disse såkalte dialogpartnerne er muslimske organisasjoner og talsmenn. Hvorfor vil de ikke snakke sammen? Eller, hvorfor må de i det hele tatt ha en dialog?
Nå? Er det nå det? Er alle disse dialogpartnerne muslimer? Da overser Zaman det faktum at dialogmøtene til Raja bedriver innsalg av islam i det offentlige rom under headingen ”vi må lære hverandre å kjenne”. For Raja er hellig overbevist om at innvandrere (ja som en stor, samlet familie) vet mye om hvite nordmenn, mens hvite nordmenn (som ditto samlet familie) vet for lite om brune nordmenn. Han om det, men det ligger en kime til konflikt når det nettopp er Raja som for egenrådig vil sette dagsorden. For Raja har bevist sin lunkne interesse for dialog med dem han er dypt uenig i, Hege Storhaug for eksempel. Men Raja har lenge kunne forsette uforstyrret videre, ikke minst fordi han har skapt seg svært gode kontakter i media. Derfor er det kanskje ikke så underlig at det er blant hans ”egne” (muslimer) et gryende opprør starter?
Derimot har Zaman helt rett i at moskeer er millionbutikk – og det på flere enn en måte:
Moske er millionbutikk
Konflikt i de muslimske rekker er et velkjent fenomen. Uenighetene startet faktisk like etter profeten Mohammeds død for mer enn 1400 år siden. Også i norsk sammenheng har de store moskeene en pinlig historikk med både slosskamper, besøksforbud og utvisninger av medlemmer. I skrivende stund koker det igjen rundt en av landets største muslimske trossamfunn, Jamaate Ahle Sunnat.
I denne og lignende moskeer er det første generasjon som har makten. Det betyr at de har kontroll over både styret og ansettelse av imamen. Og eierskap over det aller viktigste, den kontante pengekollekten fra medlemmene. Flere av moskeene får også inn leieinntekter fra næringsarealer som de har leid ut.
Med andre ord, en moske er millionbutikk. Da følger konflikt og maktkamp som en naturlig konsekvens.
Ja, det er mye penger i og rundt moskeer. Også penger fra utlandet, som Zaman innledningsvis sveiper innom, relatert til den planlagte moskéfinansieringen i Tromsø med penger fra Saudi-Arabia. (Raja har for øvrig dialogmøte om islam i dag i Tromsø, kanskje han også skulle bedt Storhaug?) Men Zaman utelater å si noe om den interessekonflikten som ligger til slik finansiering, eller tror han at slike penger kommer uten noen som helst betingelser? Zaman vet bedre.
Men konflikt og maktkamp blir det.
Derimot har jeg liten tro på Zamans treffsikkerhet når han hevder at moskékonfliktenes maktkamper grunner seg i førstegenerasjonsinnvandrernes kontroll over pengene, mens pengekonflikten er forsvunnet i en ”kamp om ideologi” blant de yngre muslimene:
Men det vi har sett blant yngre muslimer den siste tiden er ikke en pengekonflikt. Nei, de kjemper en kamp om ideologi. En krig om å vinne unge muslimske sinn. En konkurranse om hvem som skal snakke på vegne av muslimer i Norge.
Den mest tilspissede konflikten er mellom Venstre-politikeren Abid Raja og nettstedet Islamnet. Sistnevnte er blitt Norges største frivillige muslimske organisasjon med 1200 medlemmer. Og på nettopp islamnet.no hetses Abid Raja på det groveste. Flere kaller ham en frafallen og vantro muslim. En ung muslim skriver:
«Det virker som om det er mange som ikke forstår, spesielt ikke-muslimer, at Abid har null kunnskap om Islam og er heller ikke praktiserende. Så hvorfor i all verden skal han representere meg?».
Mange av de unge på islamnet.no har for lengst avfeid paraplyorganisasjonen Islamsk Råd som ikke noe annet enn et tamt supperåd. Men samtidig som mange avviser Islamsk Råd vil de heller ikke at Abid Raja skal tale på deres vegne. Han er ikke en god nok muslim for dem.
Zaman vet inderlig godt at penger er makt. Hvordan skal Zaman forklare at Raja fikk tildelt over en million kroner til sin nyetablerte organisasjon nylig, en tildeling som ikke har fulgt retningslinjene? Jo, kjendisfaktoren har spilt en rolle, der nettopp Raja av myndighetens blir ansett for å være en representant for muslimene. Men Islamnets medlemmer, som altså er blitt den største frivillige muslimske organisasjon i Norge, sier nei. De ønsker ikke Raja som sin talsmann.
Zaman analyserer dette som følgende:
Det ironiske er at mange av disse unge debattantene gikk i barneskolen da Abid Raja var talsmann for moskeen i Åkebergveien i Oslo, World Islamic Mission. De husker kanskje ikke da unge Raja kjempet for at denne moskeen skulle ha tre minutters bønneutrop i uka. Eller hva med da han kjempet gjennom kravet om halalmat i kantina til Universitetet i Oslo?
At nettopp denne eks-talsmannen for en moske har blitt en skyteskive for de unge konservative muslimene forteller mye om det nye religiøse mangfoldet i Norge. Det forteller også noe om forandringen Abid Raja har gjennomgått de siste 15 årene.
Det unge muslimske mangfoldet inkluderer alt fra konservative, moderate, radikale, sekulære og ekstreme muslimer. Sunnier, sjiaer, salafier, wahabier. Felles for dem er at de har flyttet debatten ut fra lukkede bakrom og ut til internett.
Og der diskuteres alt. Er det lov å høre på musikk? Kan man hilse på en kvinne? Er det lov å jobbe i en butikk som selger alkohol og svinekjøtt? Kan man be fem ganger om dagen for så å ha sex med sin kjæreste som ikke er muslim?
Jeg husker en rekke ting Raja har tatt til ordet for – for eksempel koranen i norsk rett, blasfemiparagrafen, at kvinner ifølge koranen skal bruke hijab – men hva han egentlig mener om dette og hint er verre å få tak i. For Rajas ståsted synes å være svært avhengig av hvem han snakker til, og mindre hva han snakker om. Slik sett er det like enkelt å finne noe jeg støtter Raja på som noe jeg tar fullstendig avstand fra, og det kan (dessverre) gjelde en og samme sak, for eksempel blasfemiparagrafen som han har uttrykt sterkt støtte til og tatt sterk avstand fra. Men Zaman synes å mene at Islamnets konflikt med Raja henger sammen med at disse gikk i bleier når Raja klarte å frembringe ”muslimske goder” som halamat i kantina på UiO og bønnerop utover byen?
Og ja, det unge (og noe eldre) muslimske mangfoldet inkluderer alt fra konservative, moderate, radikale, sekulære og ekstreme muslimer. Det er ingen som kan oppheve seg til talsmann for alle disse på en og samme tid. Derfor blir også troverdighetskampen så viktig å vinne. Raja (og Zaman) vil så gjerne at det skal være deres valg som er Norges valg, men så lenge Islamnet fosser fram slik de gjør med sin økende medlemsmasse, vil det være viktigere å følge med dem. Og det sentrale spørsmålet er hvorfor Islamnet nå er den mest tallrike organisasjonen, ikke at det er konflikter – som har vært der hele tiden:
Som journalist er det interessant å følge dette mangfoldet og mylderet av tolkninger. Og ikke minst være et konstant vitne til tilpasningen som de ulike grenene av islam gjør i det norske samfunnet. Mye av det vi har sett frem til i dag har vært definert av 1. generasjons innvandrere. De var pakistanske muslimer, marokkanske muslimer og tyrkiske muslimer.
Den nye generasjonen har blitt noe nytt: De er norske muslimer. Og som nordmenn ellers, er muslimene også veldig forskjellige. Nordmenn er med i bedehus, er katolikker eller radikale ateister, anarkister, kommunister eller medlem av Unge Høyre, naturvernere, motorsyklister, militante naturvernere, men mest av alt helt vanlige sindige familiemennesker. Nordmenn har aldri vært helt enkle å styre i en flokk. Uavhengigheten, og bygdekrangelen, er kanskje noe av det mest norske du kan tenke deg.
Derfor er konfliktene i det muslimske miljøet ikke noe annet enn sunt tegn på en god fornorskingprosess!
Der har vi det igjen: ”norske muslimer” – eller kanskje at det har blitt såpass mange forskjellige muslimer i Norge at vi ikke lenger kan skjule det faktum at alle vil kreve sin rett, på sine premisser? Kall det gjerne bygdekrangel, men jeg har mine mistanker om at malen for denne krangelen kan hentes fra landsbygda i et land som Pakistan og ikke i Norge.