Hege Storhaug, HRS
Som det nylig kom frem, marsjerer den ytterliggående gruppen Islam Net ved Høyskolen i Oslo taktfast frem med over 1 200 betalende medlemmer Det har Fahad Qureshi og hans undersotter fått muligheten til grunnet velsignelse fra Høyskolens ledelse, som eksempelvis forbyr kristen misjoneringen ved institusjonen, men ikke islamsk misjonering. Islam Net fikk derimot kritikk av ledelsen da deres siste arrangement hadde kjønnsinndelte innganger. Kritikken parerte Qureshi med denne uttalelsen: ”Det blir kvalmende, og det er kvinneundertrykkende, å tvinge kvinner til å sitte sammen med menn mot sin vilje.”
Liknende holdning fremkommer hos Muslimsk studentsamfunn, melder Aftenposten, tidligere ledet av Mohammad Usman Rana og Bushra Ishaq.
Både Muslimsk Studentsamfunn (MSS) og Ung Muslim opplyser at også de arrangerer møter og aktiviteter hvor kvinner og menn sitter adskilt.
– Det skjer helt naturlig, det er ingen tvang, men uttrykk for respekt for det motsatte kjønn, sier Zakaria Saaliti, styremedlem i Ung Muslim.
– Men i Norge er det vanlig å sitte blandet?
– Jeg ser det poenget, men det er slik tradisjonen er. Det er nok overført fra at kvinner og menn går til bønn i adskilte lokaler. Det er greit med likestilling, men det blir teit når det blir påtvunget.
Saaliti benekter at kjønnsinndeling har noe med seksualitet å gjøre. Det handler om tradisjon sier hun. Dessverre fulgte ikke journalisten opp spørsmålet.
– Blir slik kjønnsdeling en seksualisering av møter mellom mennesker?
– Nei, dette bunner ikke i at man er redd for at kvinner eller menn skal bli opphisset av å sitte sammen. Det handler om tradisjon.
– Fahad Qureshi mener det er kvalmende å tvinge kvinner til å sitte sammen med menn mot sin vilje. Hva mener du?
– Jeg er litt enig med ham, hvis man tvinger mennesker til å gjøre noe de ikke vil. Men jeg forstår også at Høgskolen i Oslo, som er en offentlig og verdslig institusjon, reagerer på kjønnssegregeringen. Mange ikke-muslimer kommer på disse arrangementene, og det er urimelig å pålegge dem disse reglene.
– Setter seg der det faller dem naturlig
Leder i MSS, Dleen Dhoski, synes det er beklagelig at Høgskolen i Oslo ikke vil låne ut lokaler til IslamNet lenger på grunn av denne saken. MSS har også til tider brukt to innganger under sine arrangementer.
– Men det skal ikke ha noe å si om du er kvinne, mann, muslim, kristen eller hva enn det måtte være for å avgjøre hvilken inngang eller side av salen du må bruke, sier Dhoski.
– De som kommer, setter seg der det faller dem naturlig. Hvis noen ønsker å sitte sammen med sin kone/mann, venn eller kjæreste, kan vi ikke nekte dem det. Jeg og mange av MSS’ medlemmer har deltatt på Islam Nets tidligere arrangementer, og de har ikke pleid å ha det annerledes enn hos oss, sier hun.
Radikaliseringen av unge muslimer i Norge ser ut til å gå raskt nå. Da jeg søkte etter ulike artikler tidligere i dag, kom jeg tilfeldigvis over denne i Dagbladet fra i fjor: ”Hvis muslimene blir i flertall. Hva skjer da? Vi har spurt sentrale debattanter.” Særlig interessant er svarene til Nazneen Khan-Østrem, Anne Sofie Roald, Bushra Ishaq, Abid Raja og Mohammad Usman Rana – ikke minst i lys av den åpenbare radikaliseringen som pågår blant norskfødte muslimer ved utdanningsinstitusjonene våre, for ikke å snakke om tilstanden i Storbritannia.
Her er for øvrig mitt svar til Dagbladet i fjor, som vitner om at dessverre er det meg som foreløpig ligger an til å få rett – ikke muslimene nevnt over her:
1) Tror du byer i Norge kan få et muslimsk flertall i fremtiden? I tilfelle, er det lenge til?Ut fra dagens befolkningsutvikling i Norge og Europa, og hvis dagens politikk i hovedsak ligger fast i årene som kommer, er det ifølge internasjonale eksperter ikke et spørsmål om det blir et muslimske befolkningsflertall på kontinentet, og dermed også i norske byer. Spørsmålet er når dette er en realitet. Beregninger HRS har gjort, viser at nordmenn blir i mindretall i Oslo rundt år 2026 med dagens innvandringshastighet (og fødselstall). Da er ikke 3. og 4. generasjon medregnet. Majoriteten av innvandrerne vil ha ikke-vestlige bakgrunn, og majoriteten av disse igjen vil ha bakgrunn fra den islamske verden.Dette betyr altså ikke at muslimer er i flertall i 2026. Ut fra den demografiske utviklingen i andre europeiske storbyer, som Rotterdam og Marseille som kan få muslimsk flertall innen ett til to tiår, vil jeg således anslå at vi kan få et muslimsk flertall i Oslo om fire til fem tiår. 2) Hva er de viktigste tingene du tror kan forandre seg om Norge eller områder i Norge får et muslimsk flertall? Først; i utgangspunktet er det revnende likegyldig for meg om en person er født inn i familie som bekjenner seg til islam eller hinduismen. Utfordringen er derimot det sterke konformitetspresset som legges på muslimske befolkningsgrupper fra det som oftest er et mindretall, nemlig ortodokse krefter uten respekt for menneskerettigheter og frihetsverdier. Disse kreftenes første ofre er vanlige folk som tilfeldigvis er født inn i islam. De tvinges og trues inn i den repressive folden. Jeg opplever at nettopp denne formen for trusselkultur allerede har etablert seg i Norge, og at den har forsterket seg i større grad de siste årene enn jeg selv forutså.
Jeg mener også at svært mange, både i politikken og akademia, ikke forstår hvordan et mindretall kan klare å legge beslag på massens frihet og rettigheter etter FNs menneskerettighetserklæring.I dagens Europa og Norge er det ingen tvil om at det er de repressive kreftene som leder an. De fosser frem, godt hjulpet av saudiske petrodollar, og er meget godt organisert, i motsetning til de sekulære muslimske kreftene, som grovt sagt kun er enslige svaler. Dette kombinert med den verdimessige selvutslettende norske ånden, og fokuset på multikulturalismen fra det brede politiske landskapet, som underlegger individets rettigheter kulturelle, og dermed også religiøse, rettigheter, gjør meg til pessimist. Allerede i dag fylles media daglig med støy grunnet frihetsfiendtlige krefter blant muslimer som ikke respekterer vår levemåte og våre grunnleggende verdier. Hvis ikke det skulle skje en brå oppvåkning innen kort tid blant den politiske eliten i Norge og Europa, altså at repressive særkrav med røtter i sharia avvises kategorisk, og at fokuset snus bort fra den undertrykkende multikulturalismen og over på individets frihetsrettigheter, kommer vi til å våkne opp til en durabelig blåmandag allerede lenge før vi eventuelt får et muslimsk flertall. Og, igjen, de første ofrene er vanlige folk med muslimsk bakgrunn, og ofrene er allerede mange i dagens Norge. Da tenker jeg på kjønnssegregeringen, tvangsekteskapene, kjønnslemlestelse, sosiale og religiøs kontroll generelt, som legitimeres med islam. Med et muslimsk flertall, og under forutsetningen at dagens politiserte islam vinner frem, vil Norge underlegges sharia, og muslimer vil, i tråd med sharia, bli herskerne, og andre religiøse grupper vil få dhimmi-status, altså at man får færre og andre lovmessige rettigheter og må betale en særskatt. Vi får altså et religionsfascistisk og kjønnsfascistisk samfunn. Allerede i dag ønsker 40 prosent av unge britiske muslimer i alderen 16 — 24 år, seg et shariastyrt Storbritannia. Skulle slike antidemokratiske krefter, som er fiender av friheten vi skatter så høyt, vinne frem blant Europas sterkt voksende unge muslimske befolkning, da sier det seg selv hvilken vei Europa går. 3) Hva synes du om islamdebatten i norsk offentlighet?
Islamdebatten er mer fordummende enn lærerik. Den er også skitten hva gjelder begrepsbruk som diagnostiserer folk som kritiserer islam som syke (fobi). Det er likeledes utrolig hvor mye av feilaktige påstander som passerer ukritisk. Debatten er svært manipulerende fra islamistisk hold og fra kommunistisk hold, som altså går hånd i hånd, men også fra deler av akademia. Som jeg eksempelvis skriver i boken Rundlurt, som lanseres i august, prøves det til stadighet å tvangsgifte islam og kristendommen. Men disse religionene er langt fra «tvillinger». Islam er ikke minst en hard lovreligion, lovverk innført av og gjennom religionens profet Muhammed, mens Jesus eksempelvis avviste lovverket i Moseloven, og kun ga noen milde bud som «å vende det andre kinnet til» og «elsk din fiende». Mens hvis Muhammeds fiender ikke ga etter, drepte han dem. Fortielsen om hva faktisk islam og islams stifter har stått for historiske, og som har konsekvenser i dag, skal helst ikke diskuteres. Ei heller skal praktisering av sharia i dagens Norge diskuteres. I alle fall ikke saklig og faktuelt. Slik nektes vanlige muslimer å tre inn i rasjonalitet og kritisk tenkning rundt egen religion, som vi selv er så glade for å ha fått oppleve. Og slik videreføres undertrykking av muslimske barn og kvinner i Norge i islams navn. Jeg tror dog at nødvendig kritikk av islam kommer til å forsterkes betydelig i årtiet som ligger foran oss. Jeg frykter derimot at debattklimaet kommer til å bli svært ubehagelig, og at aggresjonsnivået og frontene blir mye hardere enn de trengte å ha vært – fordi rasjonalitet tvinges i bakgrunnen for føleri, benektelse, manipulasjon og trusler. Hvis vi derimot ikke våger å ta en ærlig debatt om islams mangel på aksept av menneskerettigheter og menneskeskapte lover, vil vi uomtvistelig seile inn i en verdimessig istid, uansett muslimsk flertall eller ei.