Det stadige tilbakevendende spørsmålet er hvordan vestlige samfunn skal møte de stadig økende kravene som rettes mot storsamfunnet fra spesielt islam. I Norge, og i mange andre land, har svaret vært innpakket i dialog. Men hvem prater egentlig med hvem? Og hvem er det egentlig som får status som talspersoner – og hvor henter disse igjen sitt tankegods fra?
Trylleformularet dialog settes på en hard prøve i dag av Walid al-Kubaisi. Det samme kan være realiteten for demokratiet slik vi kjenner det, om vi ikke snart makter å ha mer enn en tanke i hodet samtidig.
Vår religiøse skjebne
Walid al-Kubaisi, publisert i Dagbladet, gjengitt her med forfatterens tillatelse
EUROPA HAR i flere tiår åpnet sine grenser for innvandrere og flyktninger fra den muslimske verden. I dag utgjør de en voksende minoritet, og i enhver by og ethvert hjørne på kontinentet fins nå muslimer og moskéer. De stiller krav om rettigheter uten til gjengjeld å vise interesse for kontinentets historiske tradisjon og verdier. Hvordan kan Europa takle denne utfordringen uten å bryte sine prinsipper og verdier om frihet og humanisme? Dette er et dilemma og et problem politikerne uten tvil vil komme til å slite med i årevis framover.MEDIA OG offentlighet har valgt religiøse talsmenn og betrakter dem som representanter for hele den muslimske minoritet, mens staten valgte de «moderate» islamistene som dialogpartnere. Islamistene har de siste årene intensivert sitt press mot Europa med demonstrasjoner mot karikaturtegning, pavens tale og lovforbud mot hijab. Med dette er de i ferd med å skremme Europa bort fra sine friheter. Plutselig blir Yusuf Al-Qaradawi en helt, og til og med Aftenposten reklamerer med ham som moderat. Litteraturhuset ble plutselig Religionshuset da Tareq Ramadan ble hyppig gjest. Norge bidro med å religionifisere vårt liv, og gir på denne måten et bidrag til det parallelle samfunnet islamistene jobber for, samtidig som det gir offentlig næring til islamfrykt.ETTER DRØYT 20 år med kamp mot mørke, religiøse ideologier og islamister, opplever jeg frustrasjon og hjelpeløshet når redaktører og politikere går med på islamistenes kompromiss og støtter dem. De glemmer at dialog må baseres på kunnskap om dialogpartneren og vurdering av troverdigheten til dem man etablerer dialog med. FOR EN TID tilbake var jeg på en utstilling av kunstneren Guro Giske, som jeg var blitt kjent med tidligere via Palestinakomitéen. Etter en samtale foreslo hun at budskapet om islamisme best kan formidles via en dokumentarfilm, og vi jobbet intenst for å finne den passende regissør.Konseptet til filmen «Frihet, likhet og Det muslimske brorskap» som har premiere i morgen er at vi alle mobilisert mot voldsideologier og terrorisme. Men hva med de moderate islamister? Er de annerledes? Tror de virkelig på demokratiet? Demokratiet er jo én pakke som samler i seg ytringsfrihet og menneskerettigheter. Tar islamistene imot denne pakken?JEG KONTAKTET mange arabiske intellektuelle, forfattere og forskere. Jeg stilte dem samme spørsmål om moderate islamister. Alle bekreftet at «moderate islamister» er de som hører til en politisk bevegelse som heter Det muslimske brorskap, opprettet av Hassan Al-Banna i 1928 i Egypt. Al-Banna etablerte ideologien basert på religionen islam, og en smal tolkning av budskapet. Men denne ideologi utøves på forskjellige måter avhengig av omstendighetene: I Palestina driver Muslimbrødrene (Hamas) selvmord. I Irak samarbeider de med amerikanske styrker og inngår i den politiske prosessen, mens i Europa har de stått bak demonstrasjoner mot ytringsfrihet og lovforbud mot hijab. De vet at demokratiet skaffer dem makt hvis de kan styre de muslimske minoriteter.Jeg intervjuet også keiseren selv, leder for Muslimbrødrene Mahdi Akif. Han bekreftet alt vi samlet av kunnskap fra andre engasjerte arabiske kritikere. FILMEN ER ET vitnesbyrd om offentlighetens uvitenhet: Sannheten om islamistene blir presentert radbrukket, der det vesentlige velges bort. Er det uvitenhet eller manglende kunnskap som har ført til dette? To prominente, verdenskjente islamister snakker om å erobre Europa via demokratiet, infiltrasjon og barnevogn. Dette er sentralt i islamistenes aktiviteter. De har opprettet Det internasjonale nettverk for muslimbrødrene, som eksisterer i mer enn 75 land. Målet er å jobbe for kalifatet, en internasjonal regjering styrt med sharia. Nettverket støtter det islamistiske arbeidet og de har opprettet mange innvandrerorganisasjoner rundt i Europa.Filmen viser også deres symbol som markerer deres makt: Hijaben. Vi har intervjuet eksperter som forteller hvordan Muslimbrødrene bruker hijaben som politisk markering. Vi har intervjuet broren til Muslimbrødrenes stifter, Hassan Al-Banna. Han heter Gamal al-Banna og er en reformator i islam og kjent i islams verden, men ikke i Norge. I NORGE kjenner vi ikke broren til Hassan Al-Banna, men dattersønn til Al-Banna, nemlig Tareq Ramadan. Da jeg skrev at han representerer Muslimbrødrenes ideologi, benektet han det i en artikkel publisert i Dag og Tid. Sindre Bangstad og Bjørgulv Braanen gav Ramadan full støtte, til tross for at han i islams verden er den europeiske representant for Muslimbrødrenes ideologi. Vår offentlighet er avsondret fra resten av verden. Derfor var han et av emnene vi tok opp. Vi klarte å dokumentere hans tilknytning til Muslimbrødrene.MENS JEG REISTE mellom Yemen og Egypt, Frankrike og England, Syria og Beirut hadde jeg mange tanker i hodet: Integreringen er i krise, for debatten om integrering skjer mellom de religiøse og de som er enda mer religiøse. Et eksempel: Abid Raja og de mer ekstreme som truer ham. Men er ikke denne nye generasjon et produkt av moskéene og de religiøse miljøene i Norge? Vil ikke denne religiøse debatten produsere flere ekstremister? Forkynner disse moderate muslimer Muslimbrødrenes ideologi bevisst eller ubevisst? Offentligheten forskjellsbehandler oss og nordmenn: Debatten blant nordmenn er ikke mellom protestant og katolikk, det er ikke en religiøs debatt. Hvorfor skaper nordmenn denne religiøse skjebnen for oss? Meningsmålinger viser at den religiøse kjernen er i mindretall i den muslimske minoriteten. Det fins sekulære innvandrere blant iranere, kurdere, pakistanere, og arabere. Hvorfor er de usynlige? NÅR DETTE tas i betraktning, og når offentligheten klarer å gi sekulære og opplyste muslimer et ståsted i Norge, vil debatten flyttes den riktige vei: Debatten mellom religiøse muslimer og sekulære muslimer. Da kan det norske få et håp som bekjemper den sunne frykt for islamisme og religiøse konflikter.
Les også Helle Merete Brix sin bok Mod mørket. Det Muslimske Broderskab i Europa, som HRS har kjøpt de elektroniske rettighetene til.