Hege Storhaug, HRS
Sara Azmeh Rasmussen kan sin islam og utfordrer IRN i dagens Aftenposten på en så smart måte, at det blir uhyrevanskelig for IRN å vri seg unna på sitt sedvanlige vis.
Hun påpeker først den tragikomiske uttalelsen til rådets leder Senaid Kobilica, da han for tre år siden menet at det kanskje eksisterer så mange som fem homofile muslimer i Norge. Dernest påpeker hun den tåkeleggende dialogen, den ”språklige tåketalen”, som hun formulerer seg.
Tåkelegging er en meget brukbar metode. Man hevder å være krystallklar og koker en, logisk og språklig, tungt fordøyelig suppe. Noen blir begeistret og applauderer for moderasjonen og medmenneskeligheten. Andre blir forvirret av lappeteppet og klør seg i hodet. Noen leser mellom linjene og bak ordene og blir indignert eller utmattet. Andre ser lysglimt i tåken. Saken debatten bør kretse rundt settes i skyggen. Scenen blir brukt til å debattere om en slik debatt er nødvendig, aktuell, nylig innledet eller allerede avsluttet. Meningene spriker. Tiden går. Tålmodighet er en dyd når man har en stø kurs og en fruktbar og meningsfull samtale. Men i visse situasjoner blir passiv venting intet annet enn demonstasjon på forkastelig moral og bristende engasjement i medmenneskers tragiske skjebner. Aksept for livssynsmessig mangfold skal aldri gjelde i spørsmål som handler om liv og død.
IRN ved avgåtte generalsekretær Shoaib Sultan prøvde nylig i Fritanke å legge debatten død. Det vil si at han gikk ut og sa at han ikke tror IRN vil få noe svar fra vennene i Det europeiske rådet for fatwa og forskning, ledet av Yusuf al-aradawi. Hvorfor? Fordi: ” Dette rådet får mange spørsmål, og sjansen er stor for at de ikke vil prioritere et gitt spørsmål.”
Dødsstraff mener altså Sultan ikke er vektig nok for Qaradawi og co å vurdere?
Vel, Sultan om det. La oss heller se på hvordan Azmeh Rasmussen formulerer seg for å prøve å unngå at IRN fortsetter å tåkelegge sine meninger:
For å hjelpe rådet med å komme ut av tåken, vil jeg klargjøre noen viktige punkter:
Rådet er ikke bedt om å bekrefte at muslimer som er bosatt i Norge skal respektere norsk lov, og berolige med at det ikke ligger noen intensjoner om å begjære dødsstraff for homofile i dette landet.
Rådet er ikke bedt om å kommentere en bestemt stats politikk og rettspraksis, men om en uttalelse angående dagens rådende teologiske syn i islam. Rådets lærde kan ikke være uvitende om (men har vært tause om) at ikke bare den sjiamuslimske jafari-skolen foreskriver dødsstraff for homofile handlinger, men også tre av de fire sunnimuslimske fiqh-skolene.
Rådet er ikke bedt om å overskride sitt mandat ved å uttale seg om saker som ikke har relevans for norske muslimer. Mange homofile muslimer sitter sammenkrøpet i mørke skap, ligger i psykiatriske avdelinger eller krisesentre innenfor Norges grenser. Og venter.
Da venter vi i spenning. På rådets råd, uten råd fra det europeiske rådet, i alle fall ikke offisielt.