Hege Storhaug, HRS
Men Ingunn Øklands rasjonalitetsbaserte utspill på kommentarplass i Aftenposten i går fikk de medlemmene av Arbeiderpartiets integreringsutvalg som mener at likestilling, offentlig sikkerhet og det åpne samfunnet skal ha forrang for kjønnsapartheid god drahjelp. Det handler altså om forbud mot ansiktstildekning, også definert som mobile fengsler, som er en debatt Torbjørn Jagland synes er meningsløs, fordi det er så få kvinner som dekker ansiktet i det offentlig norske rommet.
Først: Jaglands reaksjon på at partifeller vil ha forbud, er et meget godt eksempel på hvorfor så mangt har gått galt politisk knyttet til innvandring og integrering: Når problemet er lite, er det få som ser det, og enda færre som av prinsipielle, rasjonelle og samfunnsanalytiske fremtidsperspektiv vil kreve handling. Eksempel: Da somaliere begynte å komme til Norge på slutten av 1980-tallet, var det ikke mangel på kunnskap om at kjønnslemlestelse er noe nesten alle somaliske jentebarn utsettes for. Hadde politikerne grepet fatt i denne virkeligheten der og da, og sørget for å forebygge ved helkroppundersøkelser og harde reaksjoner ved avdekkede overgrep, så hadde vi kunnet demmet raskt opp for praksisen. En slik reaksjon den gang ville heller ikke vakt særlig offentlig støy – fordi det var så få det gjaldt og overgrepet strider mot alle våre grunnleggende verdier. I dag er over 10 000 barn med ulik nasjonal bakgrunn i risikosonen for kjønnslemlestelse. Man skal være naiv for å tro at ikke svært mange innen risikogruppen blir lemlestet på et tidspunkt. Dette fordi tradisjonen står så sterkt i de ulike gruppene, og fordi praksisen fortsetter så godt som ufortrødent i opprinnelseslandet som man har tett kontakt med. Innføres derfor helkroppundersøkelser i morgen, vil dette skape betydelig offentlig støy og derav ubehag. Dette mener jeg er en av hovedårsakene til at politikerne vegrer seg for å handle – selv om de nok meget godt forstår at mange barn årlig utsettes for dette ekstreme overgrepet.
Det samme eksemplet kunne væt brukt i forhold til hijab på barn: Tenk om politikerne hadde fjernet det fra grunnskolen og eksempelvis sykehus (personalet) da hijaben så vidt var i gang med å vandre inn fra islamistiske regimer. Nå er det tusentalls av dem i skolen og helsevesenet, og ja, det blir særdeles ubehagelig i en periode hvis man forbyr det nå. En solid markering i tidlig fase derimot, og det ville antakelig ha ført til aksept i det brede laget av både muslimer og befolkningen generelt i de påfølgende årene.
Handlingsvegring når en verdimessig utfordring legges på det politiske bordet er regelen – ikke unntaket. Man skal vente og se an utviklingen: Kanskje problemet revereseres av seg selv?
Økland hopper bukk over fantasitenkning og tar et blikk ut i Europa. Hvorfor skal ikke Norge også få flere burkaer og niqaber når andre land har hatt en slik utvikling?
ANSIKTSSLØR truer både likestilling, sikkerhet og vanlig omgang i det offentlige rom. Det vil de fleste nordmenn være enige om. Spørsmålet er om man av disse grunnene skal forby heldekkende drakter (burka) og plagg som dekker alt utenom øynene (niqab).
Siste omdreining i den norske debatten tyder på at mange motstandere nå inntar en avventende holdning. De vil ikke forby noe som knapt finnes. Siden ansiktsslør ikke er et problem i dag, kan vi droppe hele debatten. Det var i hvert fall budskapet fra Thorbjørn Jagland (Ap), da det nylig ble kjent at partifellene i det såkalte integreringsutvalget var splittet i denne saken.
Det dreier seg altså om en pragmatisk begrunnet motstand som man muligens vil revurdere den dagen burka og niqab blir mer utbredt. Dermed er det betimelig å spørre hva som er et passelig tidspunkt: Skal debatten – og eventuelt forbudet – komme når 500 kvinner dekker ansiktet? Eller 5000 eller 50000?
Økland har fått med seg at protestene i Frankrike etter lovforbudet der i år, har vært svært få. Et godt argument for at blant muslimer generelt står ikke akkurat burka og niqab i høysetet, noe som reflekteres i det norske offentlige rommet, der de fleste av oss kvekker når det ansiktsløse teltet kommer vandrende gatelangs eller man møter det på HM.
Nøyaktig hvor mange det gjelder i dag, er vanskelig å vite. Problemet er uansett lite, hvilket må bety at muslimske miljøer i Norge har særdeles svak preferanse for denne kleskoden. Det er altså forsvinnende få kvinner som ville bli rammet av et forbud i dag. Kanskje kunne det til og med få bred støtte fra muslimer, ettersom det knapt går ut over enkeltindivider eller etablert praksis i Norge. Det er i hvert fall liten grunn til å tro at en lov vil være et påskudd for ekstreme krefter. Selv i Frankrike skapte forbudet relativt lite strid, ganske enkelt fordi flertallet av muslimer er imot burka.
Økland fikk også med seg den ”egyptiske fjernsynsprodusenten” som fikk slørofile Martine Aurdal, som for ordens skyld etter hva jeg har registrert kun er i positiv fil når andre tar det på seg, til å ikle seg slør i ”Storbynatt”. Hun lot seg presse. Man kan jo forestille seg hvor mye sterkere press og tvang en del muslimske kvinner utsettes for å ikle seg noe så ekstremt som ansiktsslør.
Motstandere av forbud mener at folk må få kle seg som de ønsker. Og man kan saktens tenke seg at enkelte kvinner dekker ansiktet av egen vilje. Men at denne viljen kan være sterkt påvirket av både tilpasningsbehov og ytre tvang, behøver man slett ikke gå til muslimer for å belegge. Det skulle ikke mer til enn en «egyptisk TV-produsent» i Storbynatt før norske feminister endte opp med hijab.
Hva som er fri vilje, press og undertrykking er diskutabelt, men ikke avgjørende for hvilke praksiser et likestillingsland kan akseptere. At kvinner selv har forsvart både kinesisk fotsnøring og afrikansk kjønnslemlestelse, gjør ikke slike skikker mindre kritikkverdige.
Økland understreker viktigheten av å være prinsippfast. Et forbud gir dessuten et klart signal til de som kunne tenke seg å slå seg ned i Norge. Det er grenser for hva vi tillater av undertrykking ved å påberope seg religiøs overbevisning.
Hvis Norge forbyr ansiktsslør mens det ennå ikke er et problem, vil det snarere fremstå som et statement enn et tiltak mot allerede marginaliserte grupper. Det vil være en klargjøring av premissene for å bo i landet. Det vil være en beskjed man får i forkant av etableringen her, et signal om at visse skikker oppfattes som så undertrykkende at man ikke kan påregne å følge dem. Det vil være å sette en grense for hva man kan påberope seg av religiøse begrunnelser for å holde kvinner nede. Kanskje vil det også gi kvinner et godt argument for å droppe burka og niqab. Antallet kvinner med ansiktstildekning er stigende i flere europeiske land, og det er naivt å tro at ikke praksisen kan bre seg i Norge.
Man kan saktens være prinsipiell motstander av enhver regulering av kleskoder og maskering i det offentlige rom. Men hvis man er åpen for en lovendring, er det bedre å forby noe som knapt finnes enn å vente til forbudet vil stigmatisere en allerede sårbar gruppe.