Meny

Islam

Den radikale taperen

Underkastelse er idealet. Kritisk fornuft avskys. Man innprentes at man tilhører en overlegen ”rase”. Men alt hva man bruker i dagligdagen er oppfunnet av dem man kanaliserer sin egen mislykkethet mot, dem man kanaliserer hat mot. At man tilhører er reaksjonær kult, også politisk og økonomisk, fornektes hardnakket. Man skjønner rett og slett ikke hva som har gått så galt i den muslimske verden. Man skjønner ikke noe så enkelt som at ved å parkere halve befolkningen på sidelinjen, sammen med barna, så må det gå galt. Man skjønner ikke at veien ut av tragedien krever et brutalt oppgjør med egen mislykkethet, en selvransakelse den muslimske verden aldri har vært i nærhetene av å gripe fatt i.

Hege Storhaug

Hege Storhaug

Publisert:

Hege Storhaug, HRS

”Den islamske terrorens reneste form er selvmordsattentatet. Det utøver en uimotståelig tiltrekningskraft på den radikale taperen, for det gir ham muligheter for å leve ut både sine storhetsfantasier og sitt selvhat.” Sitatet er hentet fra boken til Hans Magnus Enzensberger, Skrekkens menn. Om den radikale taper (Validsholm forlag 2006). Radikaliseringen av muslimer i vesten må ses i sammenheng med hvordan egen kultur så radikalt har mislykkes i å fremme frihet, velstand og uvikling. Islam har aldri gått gjennom renessanse, reformasjon, den franske, amerikanske eller industrielle revolusjon, eller en kamp for arbeidernes, kvinnenes eller barnas rettigheter. Den muslimske verden har ikke klart å finne opp en skrue. Alt av teknologi som benyttes i det daglige, er oppfunnet i vesten. Det samme vesten som hates. Situasjonen må rett og slett være som å befinne seg i en permanent tilstand av schizofreni – ikke minst for de unge mennene som oppdras som ufeilbare og overlegne prinser.

I stedet for å ta opp kampen mot et ødeleggende system og tanksett, i stedet for å legge bort sharias umenneskelighet, bruker maktsentrene samme resept som er brukt siden islams fødsel: det letes i boken, i tekstene, i lovskolene etter de forløsende svarene som vil ”frelse” samfunnet.

Konsekvensene av det fastlåste forholdet til islam og sharia som menneskehetens frigjøring og frelse, er katastrofale på både individ- og samfunnsnivå. I blant annet tre omganger etter totusenårsskiftet har FN publisert rapporter om utviklingen i den arabiske verdenen UNDPs rapportserie Arab Regional Human Development Report). Rapportene ser på de siste 30 års utvikling, eller mangel på sådan, i den arabiske ligas 22 medlemsland. Rapportene, som er skrevet av arabere selv, sjokkerte både arabere og det internasjonale samfunnet. Både de sosiale, politiske og økonomiske forholdene var langt verre enn antatt.

FN fastslår at den arabiske verden lider under tre grunnleggende mangler: mangel på ytringsfrihet, mangel på kunnskap, og mangel på kvinnefrigjøring, og dermed en veritabel sløsing med halve befolkningens ressurser. Autoritær barneoppdragelse hemmer nysgjerrighet og vitetrang, sies det. Samfunnet fremmer kollektiv tenkning, og inviterer til passivitet og lavt engasjement. Det pågår en religiøs/politisk nedbryting av individets selvtillit og selvstendighet.

De arabiske landenes oljereserver plasserer dem blant verdens rikeste. Likevel er det her man finner verdens høyeste arbeidsløshet. Den økonomiske utviklingen mer enn halter, forteller FNs rapporter. Det samlede bruttonasjonalproduktet (BNP) i de arabiske landene ligger bare litt over Spanias BNP. En av fem arabere lever for under to dollar om dagen. I verden for øvrig tar det rundt 10 år for innbyggerne å doble inntekten. I den arabiske verden under dagens forhold vil det ta 140 år. Den arabiske regionen plasserer seg på bunnen – etter den fattigste delen av Afrika – hva gjelder borgernes frihet. Særlig kvinnenes frihet, fastslå FN.

Ufriheten og derav underutviklingen bevitnes ikke minst ved at halvparten av de unge ønsker å migrere. Migrasjonsdrømmen er særlig knyttet til dårlige utdanningsmuligheter og et magert arbeidsmarked. Av 280 millioner innbyggere er 65 millioner analfabeter. 10 millioner barn går ikke på skole. I løpet av ett tusen år har den arabiske verden oversatt like mange bøker fra andre deler av verden som Spania gjør årlig. Den strenge sensuren ligger særlig til grunn for at en bestselger sjeldent har et opplag på mer enn 5 000 bøker. Det historisk stolte kunnskapssamfunnet, som i dag utgjør fem prosent av verdens befolkning, står for én prosent av verdens bokutgivelser. Bare én prosent av vitenskapsfolk verden over holder til i den arabiske verden, der kun 1.6 prosent av befolkningen har tilgang til Internett.

1 2003-rapporten til FN, sies det at islam har en tradisjon for å oppmuntre til kunnskap og toleranse (som må vel kunne kalles ganske falsk smiger). Det fortsettes langt ærligere med at dagens tilstand er preget av en allianse mellom undertrykkende, politiske systemer og konservative bakstreverske islamtolkere med fiendtlige holdninger til utvikling og fremskritt. ”Visse muslimske lærersteder” ses som et hinder for utvikling og modernisering, heter det. Og så fremsettes kanskje den vanskeligste kritikken for den arabiske ligaen å svelge, jamfør blant annet Kairo-erklæringen om menneskerettigheter i islam: de arabiske FN-rapportørene mener at modernitet og utvikling skapes ved å ikke blande politikk og religion. Det pekes på behovet for nye perspektiv, som ”skapelsen av paradis på jord og gleden av jordens belønninger”. Sagt med mine ord; at livet på jorden ikke er en ”waiting service before paradise”. Eller sagt med ordene til Ayaan Hirsi Ali: at ”livet på jorden kun (er) en passasje til det hinsidige”.

Rapporten peker videre på konkrete verdier som de arabiske landene må etterstrebe; ”nysgjerrighet, fornuft, vitenskap, forstand, visjoner og følelser”. Rapportens religionskonklusjon er: 1. Araberne må vende tilbake til ”en moralsk, sivilisert og menneskelig visjon”. 2. Religionen må ”frigjøres fra å bli styrt av politikk, og religiøse institusjoner må frigjøres fra politiske autoriteter, regjeringer og religiøse bevegelser”. 3. ”Intellektuell frihet må anerkjennes ved å gi nytt liv til lærdom og ved å beskytte retten til å være annerledes.

Da jeg studerte disse rapportene, gikk tankene mine flere ganger en tur innom Pakistan, ikke minst innom skolene i Little Norway der så mange norske statsborgere får sin dannelse. Der barna oppdras i religiøs konformitet. Der intellektuell nysgjerrighet og den frie tanken har svært dårlige kår. Innovasjonen uteblir. Visjoner og følelser kues. Der man får inn med morsmelken at man skal underkaste seg autoriteter; være seg sine foreldre, eldre, lærere og religiøse ledere. Der barna lærer både gjennom ord og gjennom hva de ser daglig i sine kjønnsapartheidske omgivelser – at kvinner er annenrangs borgere. Og der den enkelte kvinne og mann nettopp lærer at ”livet på jorden kun er en passasje til det hinsidige”. Derfor skal man ukritisk underkaste seg Allah, Muhammed, koranen og sharia. Det er det virkelig saliggjørende. Akkurat som i de arabiske landene har utviklingen også i Pakistan stort sett bare gått en vei; bakover, mer og mer kulturell stagnasjon og forvitring, og en økende åndelig lukkethet grunnet islams økende innflytelse i samfunnslivet.

Så har denne tragedien forflyttet seg til Europa. Et sentralt spørsmål i disse dager, er ikke minst hvor lenge Europas sikkerhetstjenester klarer å demme opp for terrorangrep utført av sine egne borgere – som hater sine medborgere, som hater friheten og alle mulighetene som gis dem her hos oss, muligheter som nok frister, men som minner dem konstant på egen religion/kulturs underlegenhet. Men våre politikere tror det skal gå seg til. Tiden er på vår side. Da har det mest elementære gått i glemmeboken: hvor mange århundre det tok oss å bli fri åket, enten det var det religiøse åket, eller det patriarkalske åket.

Jeg var i integreringsutvalget i går på høring, der jeg skulle legge frem HRS sitt syn på hva som er sentrale verdier for Norge. Der opplevde jeg å bli belært av en av utvalgets representanter med bakgrunn fra Midtøsten nettopp om tidens saliggjørende løsning. Jeg protesterte (høflig), og pekte på radikaliseringen av 2. og 3.generasjon, og jeg pekte på alle de marginaliserte norskpakistanske kvinnene etter 40 års botid i Norge, kvinner som har hatt ringe evner til å gi sine sønner ballasten som trengs for å fungere i et fritt, åpent og likestilt demokrati. Det er således en god grunn til at USA med bekymring ser på Norges fremtid hva gjelder ikke minst radikalisering og derav terror i de norskpakistanske rekkene, slik Wikileaks-dokumenter forteller (Aftenposten, s.10 i dag).

Det har vitterlig blitt noe desperat ved henvisning til tiden – den ar jo så langt jobbet kraftig mot oss.

Aftenposten trykker i dag en kronikk som bekrefter den manglende evnen til selvransakelse. Den er signert en svenske med muslimsk navn, som vil ha seg frabedt at terror begås i ”hans navn”, altså i islams navn. Han sier: ”Visst er alt foranderlig, men i den grad Sverige forandres, skyldes det mer hvordan selvmordsangrepet påvirker våre holdninger.” Men, kjære deg, Sverige ble radikalt endret i avslutningen av forrige århundret. Islam har slått dype røtter som brer seg utover Folkhemmets forhåpentligvis snart tapte naivitet. Hvordan røttene skal nøytraliseres og slik humaniseres, også her i Norge, er for flere og flere av oss en gåte som fratar en nattesøvnen.

Lyspunktene i 2010 er der dog. De sekulære stemmene i Norge har blitt tydeligere og flere. Det bygges opp til et oppgjør mellom de som virkelig vil en reell reform, og de som forfekter at det er ikke islam det er noe feil med men noen muslimers praksis av islam.