Hege Storhaug, HRS
Jødeutryddelsen er Europas mørkeste kapittel i forrige århundre. En ny form for utryddelse har i dette tiåret vært under oppseiling. Politikerne våger ikke å kalle en spade for en spade. Når en elev i skolen mobber og ødelegger en medelevs hverdag, så er det mobberen som skal flyttes, ikke offeret. Denne enkle logikken klarer ikke våre politikere å overføre til Europas nye jødeforfølgelse. De burde reagert på autopilot ut fra en ryggmargsrefleks, men de svikter, akkurat som på 30-tallet og under 2.verdenskrig.
Som Jyllands-Posten skriver på lederplass i dag om Bolkensteins uttalelser: ”Udtalelserne vækker isnende mindelser om noget, som vi kender fra et af de mørkeste kapitler i Europas historie.”Bolkenstein mener nok det beste. Det hjelper dog så lite. Ifølge hollandsk politi er det registrert dobbelt så mange overgrep mot jøder i 2009 som i 2008.
Denne gang er de imidlertid ikke udtalt af en repræsentant for en fascistisk ideologi, men som en slags nødråb fra en hollandsk politiker. Det er den tidligere EU-kommissær, minister og formand for det liberale hollandske regeringsparti VVD, Frits Bolkestein, der i en bog fremsætter det kontroversielle synspunkt, og som siden har gentaget og skærpet det yderligere i flere andre medier. Baggrunden for Bolkesteins synspunkt er det faktum, at de cirka 40.000 jøder, som bor i Holland, i stigende grad chikaneres både verbalt og fysisk af en gruppe unge marokkanske muslimer.Ifølge en rapport fra det hollandske politi blev der registreret 209 overgreb mod jøder i 2009 – dobbelt så mange som i 2008. Bolkestein har ingen tillid til, at de hollandske politikere formår at bekæmpe den voksende antisemitisme, og han råder derfor »agtpågivende« jøder til at opfordre i hvert fald deres børn til at emigrere til USA eller Israel, som kan byde dem større personlig sikkerhed.
Det burde oppleves pinlig for den politiske eliten at det er Geert Wilders som henger bjella på katta. Men det er en lettere operasjon at 40 000 jøder forlater landet enn over en million muslimer, skriver Jyllands-Posten lakonisk.
Partileder Geert Wilders fra Frihedspartiet reagerer med den indlysende rigtige holdning, at det ikke er jøderne, men de kriminelle marokkanere, der bør forlade landet. Den slags udtalelser er imidlertid endnu mere kontroversielle, for også i Holland hører det ikke til god tone at kalde tingene ved rette navn og meddele, at det er fra muslimske kredse, hadet udspringer. Desuden er der ud af Hollands samlede indbyggertal på 16 mio. mennesker kun 40.000 jøder mod én million muslimer, så selvfølgelig er det mest praktisk, at det er jøderne, der forsvinder.Bolkesteins udtalelser, der ses som en blanding af frustration og realitetssans, har naturligvis straks vakt national fordømmelse, men i Holland som i det øvrige Europa er der ikke politisk vilje til at kalde tingene ved rette navn og gøre de muslimske medborgere begribeligt, at det i første række er dem, der må kalde deres forvildede trosfæller til orden.
Også i Danmark forverres situasjonen for jødene. Jødene advares fra man et hold om varsomhet.
Her hjemme har ingen endnu opfordret de danske jøder til at forlade landet, men vi er såmænd godt på vej. Jøder advares af politiet mod at bevæge sig ind i muslimsk dominerede områder med religiøs hovedbeklædning. Det vil blive betragtet som provokationer, og bliver man overfaldet som følge af dem, er man jo selv ude om det. Jødiske forældre advares mod at sætte deres børn i skoler, som er domineret af muslimske elever, og det meste af landsledelsen i BUPL er at finde på en liste over folk, der støtter det politiske sammenrend Boykot Israel. På samme liste ses en måske kommende udenrigsminister Villy Søvndal, en måske kommende økonomiminister Ole Sohn, og hvis der også skal hentes ministeremner på de marginale jorder, Anne Grete Holmsgaard. Boykot Israel lægger ganske vist vægt på, at det ikke er jøder som etnisk eller religiøs gruppe, man har noget imod, men staten Israels besættelse af palæstinensiske områder. I praksis kan det måske nok være svært at forklare forskellen til de elever, der fører mellemøstkonflikten ind i skolegårdene.Det dystre perspektiv er, at antisemitismen sniger sig ind overalt i Europa, og at udspringet er radikale islamistiske kredse, som mødes med tavshed og måske endda forståelse fra det pæne politiske og kulturelle establishment. Hvor er vreden og forargelsen? Hvor er fornuften? Hvor er eftertanken? Bolkesteins frustration er forståelig.
Holland, Danmark og Sverige, er ikke alene. Frankrikes om lag 500 000 jøder har også opplevd en eskalerende jødeforfølgelse de siste årene, først og fremst fra kriminelle bander med bakgrunn i den arabiske verden samt voldelige islamister. Jødehatet er også utbredt i skolene i områder som er dominert av muslimer. I desember 2003 var den såkalte Obin-rapporten ferdigstilt, en rapport bestilt av den franske regjeringen. Rapporten, oppkalt etter embetsmannen Jean-Pierre Obin, avdekket et så lite smigrende bilde av islamistisk innflytelse i den franske skolen, at regjeringen ville forbigå den i stillhet. Men rapporten lakk ut til media sent i 2004.Obin og 10 undervisningsinspektører besøkte til sammen 61 skoler i boligområder dominert av muslimer. De møtte en virkelighet i full kamp mot den franske statens verdigrunnlag, særlig knyttet til jødehat (og sexisme). Rapporten avdekket at antisemittisme er utbredt, ja, faktisk ble uttrykket ”allstedsnærværende” benyttet. Det ble avdekket at jødiske elever ble overalt både verbalt og fysisk, og å undervise i jødeutryddelsene i konsentrasjonsleirene til Hitler, var en øvelse med betydelig risiko for bråk og boikott. Obin karakteriserte situasjonen for en ”forbløffende og brutal realitet”, og mente det nærmest er umulig for jødiske barn å få utdannelse på skoler i disse områdene. To år senere uttaler Obin seg til New York Times, og sier at situasjonen overhodet ikke har bedret seg, til tross for de mange forslagene til tiltak som ble presentert i rapporten.
Myke tiltak nytter altså ikke.
Situasjonen er på flere måter svært dramatisk for Frankrikes jøder, ikke minst etter den eskalerende konflikten mellom Israel og Palestina de siste få årene. Motstand og aggresjon mot staten Israel overføres på etnisk jøder. Hold deg fast: Flere tusen jøder forlater nå årlig Frankrike for godt. Typisk bosetter de seg i USA eller Israel, slik Bolkensteinser løsningen for jødene i Holland. I mars 2007 søkte en gruppe på mer enn 7 000 franske jøder om politisk asyl i USA. Søknaden ble sendt den amerikanske Kongressen, med samtliges signatur. Begrunnelsen for søknaden var ”økningen i antall antisemitiske handlinger begått av islamistiske fundamentalister”, som fører til at et ”betydelig antall” jøder ikke føler seg ”trygge lenger i Frankrike”.
I asylsøknaden refereres det til den mest groteske handlingen i nyere tid begått mot en jøde i Frankrike, en hendelse som bidro til sjokkstemning i landet som sådan. Ilan Halimi på 23 år, jøde med røtter i Marokko, ble kidnappet og innesperret av en gjeng islamister, som selv kaller seg “barbarene”. Han ble grovt torturert i 24 dager inntil torturen tok livet av ham. 29. april 2009 startet rettssaken mot de 27 gjengmedlemmene, og den franskfødte 28 år gamle lederen for gjengen “gliste til Halimis slektninger og ropte ‘Allahu akbar’ ” (Allah er større på arabisk, min merknad) da han entret rettssalen. Da dommeren spurte ham hvor og når han er født, svarte han: ”13. februar 2006, i Sainte-Genevieve-des-Bois”, samme dato og sted som der Halimi ble drept. Flere av de tiltalte har bekreftet at de kidnappet Halimi fordi han var jøde.
Ikke underlig er det bestialske drapet på Ihlan Halimi blitt et symbol på den økende jødeforfølgelsen i Frankrike.
De fleste vil nok huske Gazademonstrasjonen i Oslo i fjor, da unge muslimer ropte ”drep jødene”. I ettertid er dette forklart både med at ”pøbler er pøbler”, og at muslimer opplever seg så stigmatisert og undertrykte at det var en måte ”å bli hørt på”.
Statsminister Bondevik møtte personlig jødiske elever i Osloskolen i 2004 som fortalte om mobbing og trakassering. Muslimske medelever var overgriperne. Temaet er altså langt fra ukjent heller hos oss, men tas det så alvorlig som det er? Det har jeg mine tvil om. Berøringsangsten slår som regel rett inn når det er en minoritet som går løs på en annen minoritet, til tross for at den ene minoriteten er sterk, den andre svak. Og til tross for vår dystre historie knyttet til jødene.
Jeg er ikke optimist på vegne av jødenes fremtid i Norge heller.