Rita Karlsen, HRS
Ifølge VG Nett har Økokrim, sammen med blant andre økoteamene i politidistriktene, for første gang foretatt en risikovurdering, kalt ”Trusselvurdering 2011-2012”, hvor de rangerer ulike former for kriminalitet. Konklusjonen er: Velferdssamfunnet er under press.
De tre første plassene på kriminalitetsrangeringen okkuperes av skattekriminalitet, trygdebedrageri og korrupsjon. De to førstnevnte er ”kjente” størrelser, men at korrupsjon havner så høyt opp, burde i seg selv vekke oppmerksomhet.
– Dette er områder vi ut fra en risikobetraktning mener bør prioriteres de neste årene. Skattekriminalitet er en stor risiko for samfunnet, fordi omfanget er så enormt. Skattekrim tapper samfunnet for anslagsvis over 100 milliarder kroner. Det forteller litt om perspektivene og grunnen til at dette er et område som må prioriteres, sier Økokrim-sjef Trond Eirik Schea til VG Nett.
Det forteller mye om perspektivene. Faktisk så mye at selv medier synes å ha problemer med omfanget. For når NTB har sendt ut melding om denne saken, plukket opp av en lang rekke aviser, for eksempel økonomiavisen E24, så heter det innledningsvis at snyltingen omfatter 100 millioner. 100 milliarder er litt mer, ja.
De 100 milliardene har Økokrim beregnet seg frem til fra studier utført av skattemyndighetene i Sverige. I Sverige har de konkludert med at 10 prosent av den utlignede skatten er unndratt beskatning. Det utgjør fem prosent av Sveriges brutto nasjonalprodukt (BNP). Økokrim fastslår at omregnet til 2009-tall tilsvarer fem prosent av BNP 127 milliarder kroner. Ifølge Økokrim er forskjellene mellom Sverige og Norge så små at det er liten grunn til å tro at tallene ikke er nokså like hos oss.
Også trygdesvindelen bekymrer Økokrim, der perspektivene er like dystre:
– Det samme gjelder trygdebedrageri. Det dreier seg om små beløp i enkeltsakene, men samlet snakker vi om milliardbeløp. Hver femte nordmann er på trygd. Funn i Sverige viser at halvparten av feilutbetalingene til trygd skyldes bevisst feilinformasjon fra søkeren. I rapporten griper politiet spesielt fatt i enkelte innvandrermiljøer.
«Mange synes å være godt kjent med sine rettigheter, men ikke fullt så godt kjent med sine plikter. I spesielle miljøer kan det synes som om misbruk av det norske trygdesystemet er akseptabelt, og det er indikasjoner på at oppskrifter på hvordan velferdsordninger kan utnyttes, sirkulerer».
Det tredje området som anses for å utgjøre en stor trussel mot samfunnet, er korrupsjon:
– Korrupsjon er en trussel mot demokratiet og tett knyttet til grådighet i et samfunn, sier strategisk analytiker Ellen S. Kittelsbye i Økokrim.
Det er nettopp denne trenden som Økokrim ønsker å fortelle om:
– 40 prosent av alle nordmenn synes svart arbeid er ok. Det er bekymringsfullt mange og innebærer langt på vei en legitimering av lovbrudd i en stor del av befolkningen, sier Schea.- Vi ser en utvikling i holdninger og moral, som i hvert fall ikke går i riktig retning. Kjappe klipp og egen velferd, fremstår som viktigere enn å følge reglene. Da er samfunnet på vei mot noe vi vil advare mot, sier Økokrim-sjefen.
Det skulle ikke forundre meg om Økokrim møtes med noen av de samme argumenter som lederen av Volds- og sedelighetsavsnittet i Oslo, Hanne Kristin Rohde, ble møtt med da hun for eksempel kom med harde fakta hva gjelder kriminelle utlendinger – og mente de burde sperres inne inntil retur. Stigmatiseringskortet ble raskt trukket frem, men Rhode lot seg ikke vippe av pinnen.
Når Økokrim ”tillater” seg å påpeke fakta som skattebedrageri, trygdesvindel og korrupsjon, og dertil legge til at visse innvandrergrupper er spesielt involvert, vil nok alternative forklaringsvariabler florere. ”Det er bare noen få”, ”de vet ikke bedre”, ”det vil gå seg til over tid” sammen med den tragiske holdningen om at vi ikke må si ting slik de faktisk er, fordi en slik ”svartmaling” kan være til hinder for et ”velfungerende flerkulturelt samfunn”. Ikke uvanlig vil det også komme beskyldninger om ”generaliseringer” som (egentlig) bare er ment for å fiske etter makt eller penger. Enkeltpersoner fra ”innvandrermiljøet” (som om det var ett miljø) vil stå frem å si at verken de eller dem de kjenner, kjenner seg igjen – som om deres generalisering var tungen på vektskålen.
Men akkurat disse anklagene fungerer så dårlig når det er snakk om politiets representanter eller et organ som Økokrim. Ingen av disse fisker etter (politiske) stemmer og det ville antakelig være usedvanlig dumt å benytte ”innvandringskortet” for mer penger. De ville kanskje heller ”tjent på” ikke å si så mye om slike problemer offentlig, slik som de langt på vei ble pålagt for 15-20 år siden. Det ville ”tjent” de styrende politikerne (som fritt kunne hevde at innvandringen er en kulturell og økonomisk berikelse), som igjen kunne betales tilbake med økte budsjetter.
Som HRS poengterte i notatet om innvandringens kostnader og velferdsstaten (2009) har det i lang tid i Norge vært omdiskutert hvorvidt et såkalt ”innvandrerregnskap” bør presenteres i Norge. Dette helt siden Fremskrittspartiet (FrP) i Oslo i 1995 for første gang foreslo at et slikt regnskap burde utarbeides. Daværende partileder Carl I. Hagen fremmet så samme forslag i Stortinget våren 1996. Men nettopp at det var FrP som foreslo det ble ansett som et ledd i partiets ”innvandrerfiendtlighet”. I tillegg ble det hevdet at et slikt regnskap i seg selv var stigmatiserende, det kunne sette innvandrere generelt og kanskje noen innvandrergrupper spesielt, i et dårlig lys.
HRS har ingen problemer med å se at det både er fordeler og ulemper med et innvandrerregnskap. Det fordrer både klokskap i utarbeidelse og bruk, ikke minst hvordan det kan bli brukt politisk, i forskningssammenheng og i media. Det samme gjelder således denne rapporten fra Økokrim. Men mye kan tyde på at problemene, eller trendene som Økokrim sier, nå er blitt så tydelige at vi vanskelig kan overse dem. Skal de bekjempes, må vi rett og slett vite hva som skal bekjempes. Da nytter det ikke å legge all sin tid og energi i å bortforklare fakta, eller å dysse dem ned i et sjenerøst ønske om at det skal bedre integreringen. Myndighetene må styre etter fakta, og politikerne må vedta lover og retningslinjer basert på realiteter.
Da HRS utarbeidet overnevnte rapport, hadde vi da også latt oss provosere av nettopp politikere, forskere og journalister som i ulike sammenhenger har slått fast at ”innvandrere” er et økonomisk vellykket prosjekt for Norge. For eksempel levnet et oppslag i Aftenposten for to år siden (lillejulaften 2008) ingen tvil, da det sto å lese: ”Innvandrerregnskapet går i pluss”. Dagen etter, på julaften, fulgte samme avis opp på lederplass, da både med å ta avstand fra at et slikt regnskap faktisk var utarbeidet og glede over at det samme regnskapet viste at innvandringen er en økonomisk suksess for Norge. Aftenposten tok feil i begge deler. Det var ikke utarbeidet noe innvandrerregnskap, noe også SSB forklarte, dertil i samme avis. Derimot hadde en av avisens journalister kommet frem til at statistikken han hadde innhentet, var et innvandrerregnskap, og på egen hånd konkluderte han med at ”det gikk i pluss”. (Du kan lese mer om Aftenpostens artikkel og konklusjoner samt andres påstander om innvandringens økonomiske konsekvenser i Hege Storhaugs bok ”Rundlurt”, Kagge forlag, august 2009).
Å bedrive slike mistolkninger, bevisst eller ubevisst, fører til at vi ikke kommer videre. Jeg har fortsatt store problemer med å forstå at ulike aktører, uansett problemstilling knyttet til det fleretniske og flerreligiøse Norge, mener at det er en god strategi å late som om problemer ikke eksisterer eller bedrive en villedende rosemaling. Hva tror de samme det vil gjøre med ”vår moral”?