Rita Karlsen, HRS
Innvandrings- og integreringspolitikken er en av de mest politisk betente politikkområdene i Vesten, som oftest fremstilt ved to ytterpunkter. På den ene siden er de som uten begrensninger taler innvandrernes sak, uansett om vedkommende er ulovlig i landet eller ikke, uansett hvilken hensikt vedkommende har for å være i landet og uansett hvor mange det er snakk om. Ethvert problem elimineres ved å hevde at det er få, at det fører til generalisering eller at det egentlig handler om majoritetens avvisning av minoriteten. Dette er blitt det humane perspektivet.
På den andre siden, der undertegnede befinner seg, står de som er kritisk til dagens politikk, som mener den er for lite faktaorientert og for lite målrettet. Vi har måttet tåle å bli oppfattet som inhumane, ja endog prøver noen å definere oss som fremmedfiendtlige.
Men nettopp de selverklærte ”humane” er de som står i veien for å skape en mer rettferdig politikk.
Maria Amelie avdekker grunnleggende svakheter ved dagens politikk.
Amelie (25) er ulovlig i Norge. Hun kom som 16-åring sammen med familien i 2002, og familien har siden fått avslag på opphold. De har derimot aldri reist ut, men valgt å bli her i skjul. I den tiden Amelie har vært i Norge har hun lært det norske språket, vært aktiv i på samfunnets fellesarenaer (for eksempel på festivaler) og tatt en mastergrad i teknologi og vitenskap på NTNU i Trondheim. I fjor kom Amelie med boken Ulovlig norsk (den har jeg enda ikke fått lest). Boken blir omtalt som et vitnesbyrd, og det å ”gi et ansikt”, til ulovlige innvandrere.
Amelie har med boken – og med sin inntreden på den offentlige arena – utfordret dagens innvandrings- og integreringspolitikk. Det kan karakteriseres som et personlig angrep. Amelie spiller således et høyt spill. Men det sentrale spørsmålet er om angrepet berettiget eller ikke?
Amelie har utvilsomt mange venner i det norske folk, og i særdeleshet i ”Journalistisk Venstreparti” (for å låne et uttrykk fra den danske politiske kommentatoren Ralf Pittelkow). Denne støtten kan være en kalkulert del av den risiko hun har utsatt seg selv for. For selv om dagens politikk på området ikke taler hennes og familiens sak, så gjør hennes venner det. Og ved egen vellykket historie ville hun stille makthaverne i forlegenhet: ”Se, her er jeg, og jeg har gjort alt det som dere forventer av en innvandrer. Jeg har lært språket, er aktiv i samfunnet og har tatt høyere utdannelse. Men jeg er likevel en ulovlig nordmann.”
Amelies strategi har lyktes. ”Alle” sitter igjen med en bitter smak i munnen: Hvorfor i all verden kan ikke Amelie få bli i landet? Mediene har trykket Amelie til sitt bryst. Jeg har så langt ikke sett noen som har sagt eller skrevet noe ufordelaktig i forhold til Amelie. I julen, eller rettere sagt ”Kvelden før kvelden”, kunne vi endog møte Amelie i juleforberedelser sammen med Hilde Hummelvoll (NRK).
Så kom gårsdagens hendelse. Hvis den forløp slik media formidler, må den mildt sagt kalles uverdig. Uverdig for Amelie, uverdig for makthaverne, om det så er Stortinget, Regjeringen, justisministeren, UDI, UNE eller politiet, og uverdig for det norske folk. Amelie, som nå langt på vei har det norske folks beskyttelse, holder foredrag på Nansen-skolen på Lillehammer – i Nansen-året – om nettopp det å være ulovlig i Norge. Utenfor venter det derimot ikke mindre enn åtte politifolk, klare til å ”fange røveren”. Amelie går rett i fellen, og påført håndjern (!) i full offentlighet blir den unge kvinnen plassert i en bil og sannsynligvis fraktet direkte til utreisemottaket (Trandum utlendingsinternat) på Gardermoen.
En kan rett og slett ikke spørre seg om annet: Er norske myndigheter blitt spik spenna sprø?
Det hører for øvrig med til historien at Amelie for en stund siden søkte opphold i Norge på selvstendig grunnlag. Ifølge Amelies kjæreste, Klassekampen-journalist Eivind Trædal, i et åpent brev til Dagbladet.no, har Amelie fått avslag på sin søknad, men ”uten at hun har fått noen sjanse til å forklare sin situasjon for asylvesenet.”
Avslag på opphold eller ikke, ulovlig i landet eller ikke: Behandlingen av Amelie står til stryk. Kanskje, men bare kanskje, ville vi forstått det hvis myndighetene var like ivrige i å få ut av landet de som beviselig ikke har noe her å gjøre. Mulla Krekar er et innlysende eksempel, men vi kan godt tenke oss andre ”profiler”, for eksempel i tilknytning til drosjejuks-saken, andre som er tatt for triksing og miksing, om det så handler om penger eller menneskehandel, foreldre som dumper sine barn i hjemlandet, som tvangsgifter dem eller lar dem utsettes for kjønnslemlestelse. Listen kan gjøres lengre, men jeg antar de fleste forstår poenget mitt.
Hva galt har så Amelie gjort? Ingenting, heller tvert om, bortsett fra én ting: Hun er ulovlig i landet. Hvordan i all verden skal vi forholde oss til det?
Det er her mitt ankepunkt kommer inn: Hadde vi i Norge klart å stable på beina en innvandrings- og integreringsdebatt – og en politikk – som var mer faktuell og nyansert, så kunne vi også snakket om en bærekraftig innvandring, og ikke bare rundt aksen ”human/inhuman”. Amelie synes å være en kvinne som er – og vil forbli – en bidragsyter til det norske samfunnet. En person vi trenger. En person som vil berike det norske samfunnet. Men nei, reglene sier ut. Så kan en spørre seg: hvorfor sier reglene ut?
Reglene sier ut fordi dagens innvandrings- og integreringspolitikk bygger på feil grunnlag. Det handler ikke om mennesker og deres situasjon, men om strukturelle regler som i all hovedsak er konsentrert om å stoppe misbruk. At Amelie har bevist at hun er en bidragsyter til det norske samfunnet teller like lite som de som har bevist at de ikke er det. Grensene gjøres ”absolutte” i den forstand at det ikke eksisterer mennesker bak søknader om opphold, men rigide regler. Hvis Amelie gis opphold skaper det presedens, og vi kan forvente at tusenvis av allerede ulovlige innvandrere i landet forlanger sin sak gjenopptatt. Samtidig vil tusenvis av personer i utlandet se det som en ny, mulig inngangsbillett til Norge. For de samme vet at det ikke vil være mulig å skjele til hva de er, eller kan bli, for det norske samfunnet: bidragsyter eller konsument?
De ”humane” i dette samfunnet har nemlig klart å stoppe en slik debatt. Å for eksempel tallfeste innvandreres bidrag, et såkalt ”innvandringsregnskap”, har blitt sett på som selve fanden selv, heller enn å forstå at det vil kunne legge grunnlag for en mer målrettet og rettferdig politikk. Prisen for dette er det slike som Amelie som må betale for.
Vi så beviset for dette også i går. Frisch-senterets rapport om sysselsettings- og trygdeprofil for innvandrere fra lavinntektsland ble blant annet diskutert på Dagsnytt 18 (NRK). Her fortalte Frisch-senterets representant at dagens innvandringspolitikk ikke er bærekraftig (han brukte ikke det ordet). Og hva svarte arbeidsministeren? Jo, hun bablet i vei om hvor viktig denne debatten er og at dette er viktige fakta, for deretter å påpeke at mange av disse innvandrerne kommer fra land med dårlig helse, at de har jobbet seg syke i Norge og at vi må tilrettelegge med mer språkundervisning og andre kvalifiseringstiltak. Det er med respekt å melde ikke å ta fakta alvorlig og heller ikke å ta debatten. Det er tåkeprat for å slippe å innrømme det ubehagelige: dagens system er vilkårlig strengt og konstant urettferdig.
Jeg regner med at Amelie-saken vil utløse en debatt om en mildere versus strengere innvandringspolitikk. Det er et forkastelig fokus. Politikken må legges om, vi må bort fra gruppetenkning og aksen human/inhuman og over til et menneskeorientert system. Vi må tørre å ta debatten om ”riktige og feile” innvandrere relatert til bidragsyter versus konsument.
Til dette vil jeg legge til: Norge tar imot en bestemt andel kvoteflyktninger hvert år, i år ligger vel denne på ca 1.200. Dette er reelle flyktninger, definert av Høykommissæren for flyktninger, som Norge selvsagt skal fortsette med å ta imot. Herom strides ingen. Disse flyktningene, som oppnår alle rettigheter den dagen de setter sin fot på norsk jord, både hva gjelder familiegjenforening og trygde- og pensjonsrettigheter, forventer vi selvsagt også skal bli bidragsytere på sikt, og de fleste vil det sikkert selv, men vi vet at det vil ta noen år og vi vet at det vil avhenge av hvilke kvalifiseringstiltak vi iverksetter.
Men hva gjelder de øvrige innvandrere, om det så er arbeidsinnvandrere, asylsøkere, de som påberoper seg opphold på humanitært grunnlag, familiegjenforening eller familieetablering (ekteskap) er det den enkeltes muligheter for å være bidragsyter som skal telle mest.
Hadde vi hatt et slikt system i dag, hadde vi heller ikke hatt noen Amelie-sak.