Hege Storhaug, HRS
Sara Azmeh Rasmussen og Muhammad Usman Rana deler seng, det vil si de signerer en kronikk sammen i Aftenposten, der det skal ”ryddes opp” i ”våre” fordommer og myter” om muslimer. Den som ble klokere av lesningen, er velkommen til å melde substansielt tilbake til oss. For substans er fraværende. Ingen dokumentasjon og en slapp saus av alt og intet, krydret med vante klisjeer. Vi skal beroliges. Vi må se mangfoldet, må vite – den ”grå massen” muslimer som er som deg og meg.
For meg er dog de eneste interessante spørsmålene som melder seg disse: hva får Azmeh Rasmussen til å bli med på ”stuntet”? Hvem var ideens fødselshjelper? Hvorfor vil hun medvirke til forsøket på å ”avislamisere” Usman Rana? Burde hun ikke heller tvert om stille seg ideologisk ved siden av Walid al-Kubaisi som hun kan være trygg på vil forsvare hennes rettigheter til siste stund som kvinne, som transperson?
En person nevnes nemlig i kronikken, Walid al-Kubaisi, men henvisning til filmen om Det muslimske brorskapet som var en av fjorårets viktigste ideologiske begivenheter i norsk offentlighet. At Brorskapet er en betydelig verdiutfordring for Norge og Europa, kan det være liten tvil om, hvis man vil ta et nærmere og ærlig blikk på denne islamistiske bevegelsens tankesett og utbredelse. Brorskapet står på Usman Ranas side. Brorskapet tåler ikke kvinners frihet, for ikke å snakke om seksuelle minoriteter. I de” indre kretser” har det derimot vært godt kjent i noen år at Azmeh Rasmussen og al-Kubaisi ikke er ”perlevenner”. De prøvde å starte opp en organisasjon for sekulære muslimer. Azmeh Rasmussen og al-Kubaisi er store individualister. Individualister klarer alt for sjeldent å marsjere i takt. Dette er svakheten, i motsetning til blant sosialister, maoister, marxister og islamister, som samler troppene på trompetsignal.
Hva er det å være muslim? Spørsmålet duver i løse luften. At Usman Rana lovpriser islamisten Tariq Ramadan, at han ikke forstår hvordan man kan være muslim og samtidig sekulær, som han sa det i 2006, at han ikke klarte i 2007 å ta avstand til drap av homofile i Iran (han tok avstand som «norsk muslim» og fulgte slik sharias plikt om å følge lovene i det landet han bor i) – for å nevne noe, er glemt eller ikke interessant for media, og heller ikke for Azmeh Rasmussen?
Hvis det er slik at Usman Rana mener at sharia ikke er hellig, at et åpent og pluralistisk demokrati basert på kritisk fornuft er å foretrekke fremfor en eller annen form islamsk stat – så ville jeg gjerne vite hvorfor han mener det. Hvis han avviser grunntekster i islam, så vil jeg gjerne vite hvorfor han gjør det – i dag, for ”i går” var det åpenbart et annet tankesett som preget han.
Jeg tror ikke det er tilfeldig at taqiyya nevnes, dette begrepet som visstnok ”blir misforstått og misbrukt” – altså av ”oss”. Lite er mer ubehagelig i debatten om islam enn nettopp muslimske talspersoners bruk av taqiyya. Definisjonen som gis i kronikken av taqiyya, er heller ikke korrekt, som vel reflekterer nivået i kronikken i seg selv. Taqiyya er langt mer enn ”en mulighet som brukes i ytterste livsnød”.
Mehdi Mozaffari, professorer i islam ved universitetet i Århus, uttalte under Muhammed-krisen i 2006 at om 10 år vil Europa huse om lag 25 millioner unge muslimer og slo deretter fast dette: ”En udemokratisk muslimsk ungdom vil komme til å utgjøre en betydelig maktfaktor i Europa og kanskje i Danmark. Det er det verste scenario.» Som vi har påpekt ved en rekke anledninger, sist i kronikk i Aftenposten tidligere i år, viser meningsmålinger i sentrale europeiske land at utviklingen peker i retning av det ”verste scenario”.
Islam kan kun fungere i et fritt Europa hvis islam praktiseres på ”lavintensitetsnivå”, det vil si at en muslim holder religionen innendørs, og heller ikke påtvinger sine nærmeste religiøse dogmer, regler og lover. Alt annet vil forvitre friheten, friheten som ligger til grunn for at islam kom til Europa i nyere tid gjennom utvandringen fra de mislykkede islamske statene.
Etter å ha fulgt både Usman Rans og Azmeh Rasmussen i avisspaltene de siste årene, vitner språkføringen om at det er førstnevnte som har ført kronikken i pennen. Azmeh Rasmussen har påført seg selv et betydelig forklaringsproblem: hvorfor signerte hun en kronikk gjennomsyret av forsøk på villedende og avsporende islamistisk retorikk?