I en rekke aviser lokalt og regionalt, blant andre Agderposten og Haugesund Avis, har vi i dag publisert en kronikk med utgangspunkt i Maria Ameliesaken.
Godhetsindustrien versus kritisk fornuft
Av Rita Karlsen og Hege Storhaug, HRS
Avslag på opphold eller ikke, ulovlig i landet eller ikke: Behandlingen av Maria Amelie står til stryk. Kanskje, men bare kanskje, ville vi forstått utvisningen hvis myndighetene var like ivrige etter å utvise de som beviselig ikke har noe her å gjøre. Tiden er overmoden: en radikalt ny innvandringspolitikk må på bordet.
Innvandringspolitikken er et av de mest politisk betente temaene i Norge, oftest fremstilt ved to ytterpunkter. På den ene siden de som uten begrensninger taler innvandrernes sak, uansett om vedkommende er ulovlig i landet eller ikke, uansett hvilken hensikt vedkommende har for å søke seg hit og uansett hvor mange det er snakk om. Ethvert problem skal elimineres ved å hevde at det er få, at å påpeke faktiske problem fører til stigmatisering (som det åpenbare trygdemisbruket blant betydelige deler av somaliske miljø), eller at problemet egentlig handler om majoritetens arroganse overfor minoriteten, ”de svake”. Dette er blitt det humane perspektivet.
På den andre siden, der undertegnede befinner seg, står de som er kritisk til dagens politikk, som mener den er for lite faktaorientert og for lite målrettet. Vi har måttet tåle å bli oppfattet som inhumane, ja, endog prøver noen å definere oss som fremmedfiendtlige.
Men nettopp de selverklærte ”humane” er de som står i veien for å skape en mer rettferdig politikk.
Maria Amelie avdekker grunnleggende svakheter ved dagens politikk. Hun skal ut, mens det innlysende eksemplet Mulla Krekar fortsatt er inne. Flere ”profiler” må nevnes, for eksempel i tilknytning til drosjejukssaken, andre som er tatt for grov triksing og miksing, om det så handler om penger eller menneskehandel, foreldre som dumper sine barn i hjemlandet, som tvangsgifter dem eller sørger for at de blir kjønnslemlestet. For ikke å snakke om at Norge aksepterer at 96 prosent av asylsøkere som tar seg over kontinenter uten identitetspapir gis opphold, ofte folk som ikke klarer å bidra positivt i samfunnet (somaliere, irakere, afghanere, for å nevne de mest sentrale asylgruppene). Dette er endog folk som i sine opprinnelige samfunn tilhører de bedrestilte. Listen kan gjøres lengre, men vi antar de fleste forstår poenget vårt: de som påstår at dagens politikk er fornuftig, human og bærekraftig, har et uoverkommelig forklaringsproblem.
Hva galt har så Amelie gjort? Lite, bortsett fra én ting: Hun har bodd her ulovlig. Hva gjør vi?
Hadde Norge klart å stable på beina en innvandrings- og integreringsdebatt – og en politikk – som var mer faktuell og nyansert, kunne vi også snakket om en bærekraftig innvandring, og ikke bare rundt aksen ”human/inhuman”, slik vi nå ser kvalmende eksempler på daglig i fjernsynsruta, der den politiske godhetsindustrien overbyr hverandre, fraskriver seg samfunnsansvar og der regjeringspartiet, Ap, skal settes i skammekroken.
Hvor er de samme indignerte og så hjertegode politikerne og organiserte antirasistene når det avdekkes at muslimske jenter og kvinner dumpes i opprinnelseslandet og frarøves alt av menneskerettigheter, når det avdekkes at norskfødte jenter lemlestes, når massivt trygdemisbruk skinner gjennom når nybygde palass i innvandreres opprinnelsesland vises frem i media, og det nå bygges (visstnok) heftig også blant kurdiske og somaliske ”flyktninger” i hjemlandet? Hvor er lidenskapen og godheten for individet da? Hvor er indignasjonen over ”systemet» – misbruket da? I vår oppdragelse ble dette kalt hykleri.
Ja, utvilsomt synes Amelie å være en kvinne som er – og vil forbli – en bidragsyter til det norske samfunnet. En person vi trenger. En person som reelt vil bidra positivt til det norske samfunnet. Men nei, reglene sier ut. Spørsmålet er: hvorfor sier reglene ut?
Reglene sier ut fordi dagens innvandrings- og integreringspolitikk bygger på feil grunnlag. Det handler ikke om mennesker og deres situasjon, men om strukturelle regler som i all hovedsak er konsentrert om å stoppe misbruk. At Amelie har bevist at hun er en bidragsyter til det norske samfunnet teller like lite som de som har bevist at de ikke er det. Grensene gjøres ”absolutte” i den forstand at det ikke eksisterer mennesker bak søknader om opphold, men rigide regler. Hvis Amelie gis opphold skaper det presedens, og vi kan forvente at tusenvis av allerede ulovlige innvandrere i landet forlanger sin sak gjenopptatt. Samtidig vil tusenvis av personer i utlandet se den politiske endringen som en ny, mulig inngangsbillett til Norge. For de samme vet at det ikke vil bli stilt spørsmål ved hva de er, eller kan bli, for det norske samfunnet: bidragsyter eller konsument?
De ”humane” har klart å stoppe en slik debatt. Eksempel: Å tallfeste innvandreres bidrag, et såkalt ”innvandringsregnskap”, har blitt sett på som selve fanden selv, heller enn å forstå at det vil kunne legge grunnlag for en mer målrettet og rettferdig politikk. Prisen for dette er det slike som Amelie som må betale for.
Vi regner med at Amelie-saken vil utløse en debatt om en mildere versus strengere innvandringspolitikk. Det er et forkastelig fokus. Politikken må legges om, vi må bort fra gruppetenkning og aksen human/inhuman og over til et menneskeorientert system. Vi må tørre å ta debatten om ”riktig og feil” innvandrer relatert til bidragsyter versus konsument. Hvis vi mener alvor med å videreføre en raus og omsorgsfull velferdsstat.
Norge tar imot en bestemt andel kvoteflyktninger årlig, og i år ligger vel denne på ca 1.200 personer. Dette er reelle, ureturnerbare flyktninger, definert av Høykommissæren for flyktninger, som ofte har oppholdt seg i årevis i trøstesløse flyktningleirer og som Norge selvsagt skal fortsette å ta imot. Herom strides ingen. Vi mener likevel at denne kvoten bør økes, og asylsøkere som banker på døra med hjelp av menneskesmuglere og uten identitetspapir skal avvises.
Hva gjelder de øvrige innvandrerne, om det så er arbeidsinnvandrere, de som søker opphold på humanitært grunnlag, familiegjenforening eller familieetablering, er det den enkeltes muligheter til å være bidragsyter som skal telle mest.
Hadde vi hatt et slikt system i dag, hadde vi heller ikke hatt noen Amelie-sak.