Hege Storhaug, HRS
Det var en av disse selsomme kommentarene der jeg leste med en form for ut av kroppen-opplevelse. Ordene som danset foran meg på skjermen, var så brutale, ja så aggressive, at jeg prøvde å snu opp ned på ”tilstanden”: hva om jeg hadde formulert meg slik i spaltene om en samfunnsdebattant? Antakelign hadde det (heldigvis) ikke kommet på trykk.
Det forunderlige er fremdeles at i debatten om islam og innvandring kan ”den andre siden” – godhetsindustrien – tillate seg det meste. Ikke trenger man å være etterrettelig, ikke trenger man å være anstendig. Sannhetssøking er udelt negativt, å ”knuse” utpekte ”fiender” er det som teller. Mens vi som er på motsatt side, vi kan knapt begå en kommafeil før hele bøtteballetten raljerer.
Her er hva Ulstein publiserte 15.januar, etter først å ha hengt VGs Olav Versto på veggen for hans faktuelle fremstilling av miseren i den arabiske verdenen (dokumentert i fem rapporter i regi av FN etter årtusenskiftet, serien Arab Human Development Reports)
Versto blir likevel for en naivistisk og godtroende fjott å regne om vi sammenligner med Hege Storhaug. Forrige søndag begikk hun kronikken «En stigende uro» i Aftenposten. Hun begynner med et av de sleipeste retoriske grepene i læreboka, nemlig å trekke paralleller til nazismen. Dette kalles gjerne for «hitling». Storhaug «quisler» når hun gjør et poeng ut av at muslimer som protesterte på Universitetsplassen 12. februar samlet seg på samme sted som quislingene gjorde på 30-tallet.
Storhaug er en dyktig agitator, og hun plukker målrettet ut de verste historiene om fienden. Resten lar hun ligge. Hun bruker statistikk så tendensiøst at hun er nærmere løgn enn sannhet. I kronikken viser hun til en britisk undersøkelse og skriver: «En av tre (muslimer, min anm.) mener det er legitimt å drepe i islams navn». I undersøkelsen hun viser til er spørsmålet slik: «Er det i det hele tatt berettiget å drepe i en religions navn?» Svaralternativet «ja, for å bevare og fremme den religionen» ble valgt av fire prosent. 28 prosent svarte «ja, men bare hvis den religionen er under angrep». I The Guardian har Martin Robbins en god og tankevekkende analyse av undersøkelsen. Han peker på at 32 prosent sa det var akseptabelt å drepe i en religions navn. Ikke islam, men en hvilken som helst religion. «Av disse svarer 87,5 prosent «bare i selvforsvar», mens det lille mindretallet svarer ja på et spørsmål som inneholder den forvirrende sammenflettingen «bevare og fremme». Jeg er nysgjerrig på å få vite hvor stor prosentandel av kristne som ville gitt lignende svar, og mennesker generelt dersom vi erstatter «religion» med «filosofi» eller «levesett», skriver Robbins, og viser til en undersøkelse fra USA som viser at 24 prosent av de spurte amerikanerne mener bombing og andre angrep som med overlegg er rettet mot sivile ofte eller av og til er berettiget.
På motsatt side finner vi de andre ekstremistene, for eksempel den radikale islamistgruppen Hizb-ut Tahrir som skal ha reetablert seg i Norge og som vil drepe konvertitter og opprette et verdensomfattende kalifat.
På motsatt side… Dette gir assosiasjoner til karikaturstriden i 2006, da endog en statsråd (Gahr Støre) snakket om ”ekstremister på begge sidene”, altså de voldelige islamistene på den ene siden og ”ekstremisten” Vebjørn Selbekk på den andre siden. Like ille begge sider, visstnok.
Hege Ulstein kommer med påstand om meg som må betegnes som særdeles grov.
Dagsavisens Hege Ulstein mener jeg «bruker statistikk så tendensiøst» at jeg «er nærmere løgn enn sannhet», en påstand som må kunne karakteriseres som særdeles grov (15/1). Anledningen er en kronikk jeg publiserte i Aftenposten (6/1) under tittelen «En stigende uro», om islamismens økende innflytelse i Norge og Europa. Nå er jeg fullstendig klar over at de som politisk har plassert seg godt ute på venstresiden, oftest nekter å ta innover seg denne totalitære ideologiens innhold og utbredelse. Derfor blir da også språkbruken oftest sjofel og nedrig, og tolkninger av utpekte meningsmotstandere og undersøkelser vris til det ugjenkjennelige.I kronikken i Aftenposten refererer jeg til undersøkelsen «islam on Campus», utført av Centre of Social Cohesion i 2008, som avdekker en radikal verdimessig forskjell mellom muslimske studenter og ikke-muslimer. Eksempelvis mener om lag tre til fire ganger så mange muslimske som ikke-muslimske studenter at religion «rettferdiggjør drap for å bevare og fremme» religionen. I kronikken henviste jeg også til dette fra den britiske undersøkelsen: «Blant muslimske britiske universitetsstudenter ønsker 40 prosent «sterkt eller ganske mye» at sharia innføres. En av tre mener det er legitimt å drepe i islams navn.» I den siste setningen – hvis direkte oversatt fra undersøkelsen – er tre ord utelatt: «under visse omstendigheter». Altså: «En av tre mener det under visse omstendigheter er legitimt å drepe i religionens navn.» Nå klarer ikke jeg av dette å lese mindre alvor inn i den påviste holdningen blant muslimske studenter i Storbritannia, der det i samme undersøkelse også framkommer at 32 prosent av de muslimske studentene avviste at sharia kan moderniseres, og i dette spørsmålet til studentene ble det dertil konkret pekt på straffemetoder «som steining eller pisking». Som Ulstein vet, så dør de fleste av en runde med steining, så også dette forholdet bygger opp under at «en av tre mener det er legitimt å drepe i islams navn».At man med dette havner i Ulsteins kategori «løgner», er selvsagt i utgangspunktet svært alvorlig. Spørsmålet er hvilken injurierende kraft Ulstein har. For min del ble jeg verken imponert eller skremt, for å si det slik.